Var ingen av disse verdensklasse?

Litt under midten på side 112 i Sir Alex Fergusons nye bok «Leading» finner vi setningen som har blitt gjenstand for mest opmerksomhet etter boklanseringen mandag kveld.

«…but there were only four who were world class: Cantona, Giggs, Ronaldo and Scholes, Cristiano was like an ornament on top of a Christmas tree».

Så der har vi det altstå. Svart på hvitt. Kun fire av de flere hundre spillerne som vant 38 troféer for Ferguson holdt altså verdensklasse.

I følge Ferguson selv.

– Fergie har et forklaringsproblem

«Ferguson tar feil. Cantona var ikke verdensklasse. Keane, Schmeichel og Beckham fortjente den merkelappen mer enn Cantona», skrev Telegraphs Mark Ogden.

Og ertet naturligvis på seg horder av United fans med den kommentaren. Men har han et poeng?

Til en viss grad. Fergusons liste er for kort, men jeg mener både Ferguson og Ogden tar feil.

Cantona var nemlig verdensklasse på sitt beste, men det var sannelig også Peter Schmeichel. Og personlig ville jeg argumentert hardt og lenge for å plassere Edwin van der Sar på listen.

Men utelatelsen av Schmeichel på Fergusons liste er det som forundrer meg mest. Her har rett og slett Ferguson et stort forklaringsproblem. 

Eller kan det hende at vi som opplevde United på 1990-tallet har et for romantisk forhold til den betydningen Schmeichel hadde for United?

Snarere tvert imot. Jeg tror faktisk danskens betydning knapt kan overvurderes til tross for at dansken har fått mange rosende ord og legendestatus.

Schmeichel ble kåret til årets keeper i verden ved to anledninger (1992 og 93), han ble keeper på «Team of the Tournament» etter EM i 1992 der han var enorm. Uefa kåret ham også til årets keeper i Europa ved fire anledninger, og legg merke til den spredningen på årstallene som viser at Schmeichel var på topp i flere år (1992, 93, 97 0g 98). I tillegg vant han et utall andre kåringer for beste redning, tiårets lag i Champions League og listen kunne fortsatt.

Og hva med Van der Sar, er verdensrekorden på 1311 minutter uten baklengs fra 2008/09-sesongen glemt?

Sir Alex Ferguson vant 13 ligamesterskap. Schmeichel og Van der Sar vant fem hver. De var helt avgjørende brikker da Ferguson skapte sine mesterlag. De to vant også hver sin Champions League-triumf og Van der Sar ble også kåret til banens beste i Moskva. De var simpelthen matchvinnere som holdt verdensklasse.

Og særlig Schmeichel. Han var forut for sin tid. 

Jeg skal prøve å følge rådet som Archie Knox en gang ga til Ferguson i Aberdeen og som Ferguson mener var det beste rådet han noensinne fikk.

Jeg skal trekke meg litt tilbake for å se det større bildet.

I stedet for å stupe inn i diskusjonen og mene noe om hvilke spillere som er verdensklasse eller ei, kan det være på sin plass å spørre hva som egentlig er verdensklasse? Spørsmålet som virker så innlysende, skaper likevel så mange diskusjoner at det er vanskelig å se noen annen forklaring enn at mange legger ulike kriterier til grunn.

Må spilleren være verdens beste i sin posisjon? Blant de tre beste? Og hvordan kan man sammenligne en keeper med en spiss som scorer på bestilling?

Et annet spørsmål som melder seg er hvor lenge en spiller må prestere på ypperste nivå for å bli betraktet som verdensklasse. Holder det med én god sesong? Eller må han ha to? De færreste spillere holder verdensklassenivå over flere sesonger. Messi og Ronaldo er unntakene.

Men Schmeichel gjorde det. Visst hadde han sine blemmer, men både Ronaldo og Messi har brent overraskende mange viktige straffespark. Selv de beste gjør feil.

I «Leading» skriver Sir Alex Ferguson at det er gått inflasjon i begrepet verdensklasse. I hans bok finnes det kun to spillere som holder verdensklasse i dag. Ikke overraskende er det nettopp Lionel Messi og Cristiano Ronaldo han sikter til. Duoen har satt en standard som ingen andre makter å kopiere. Når City-fansen jubler over at de har en Sergio Aguero i verdensklasse fordi han scorer 25 ligamål i Premier League, eller United-fansen gjør det samme når Rooney finner nettmaskene like mange ganger, kvitterer Messi og Ronaldo med oppunder 50 mål.

– Må sammenlignes med samtiden

Men er det riktig å sammenligne alle tidligere spillere med den standarden som Ronaldo og Messi har satt? Vil det ikke være riktigere å sammenligne en spiller med sin samtid? Zinedine Zidane var en fantastisk spiller og en fryd for øyet hver gang han var i aksjon, om en da ser bort fra VM-finalen i 2006,

Men han var sjelden i nærheten like effektiv som Messi eller Ronaldo. Selv den brasilianske Ronaldo kunne vise til en effektivitet lik navnebroren sin. Få vil argumentere for at han ikke holdt verdensklasse, for selvsagt gjorde han det.

Sir Bobby Charlton var en spiller i verdensklasse. I sin samtid. Han hadde ikke vært det i dag. Hadde George Best fått herje på kanten i dagens fotball, eller ville han blitt meid ned av utålmodige forsvarere gang på gang? Men Schmeichel var spesiell. Hadde dansken spilt i dag (som 30-åring naturligvis), er jeg overbevist om at han ville blitt sett på som en av verdens beste målvakter også i 2015.

Og tilbake på 1990-tallet? Da holdt han definitivt verdensklasse.

På mange måter definerte han den moderne keeperen med sin stil, sitt feltarbeid, en-mot-en-stituasjoner og fantastiske reaksjonsredninger.

Hvordan Ferguson kan ha oversett dette er snodig. Meget snodig.

«Min jobb var å få alle til å forstå at det umulige var mulig», skriver skotten i boken «Leading».

Ferguson la alltid listen svært høyt. Men at han bare får plass til fire spillere på listen sin er merkelig. Det er også verdt å legge merke til at det er fire offensive spillere på listen til Ferguson. Det er kanskje ikke så rart. Det er ofte de som blir husket for sine dribleraid og fantastiske mål.

En kan diskutere om Ruud van Nistelrooy burde vært på listen med 150 mål på 219 kamper, der 19 var som innbytter, og hva med dødballspesialisten og pasningsleggeren David Beckham? Har vi noensinne sett en mer inspirerende kaptein enn Roy Keane? Dwight Yorke og Robin van Persie hadde to eventyrlige debutsesonger i United og noterte seg for hengholdsvis 29 og 30 mål. Er det verdensklasse? En strålende debutsesong hadde også Jaap Stam som verdens dyreste forsvarer. Var ikke han verdensklasse? Fantes det et bedre stopperpar enn Vidic og Ferdinand i deres glansdager? Jeg tviler, men hvorvidt alle disse spillerne holdt verdensklasse kan diskuteres. Schmeichel kan det ikke.

Ferguson husker godt

Hvordan boken «Leading» ble til rent praktisk vet jeg ikke, og det sa ikke Ferguson så mye om i mandagens seanse i Royal Festival Hall heller.

Men ofte er det slik at en forfatter som skal skrive en offisiell biografi på vegne av en spiller eller manager ofte har mye mindre tid med hovedpersonen enn det man skulle tro. Så kanskje kom listen på de fire spillerne i en bisetning som ikke Ferguson la altfor mye vekt på. Men en manager som har så lang erfaring fra bransjen og var kjent for å ha pressen i sin hule hånd som en særdeles dyktig kommunikator, burde visst bedre. Han burde visst at dette var noe pressen ville legge merke til og stille spørsmål ved.

Kan Ferguson rett og slett ha glemt Schmeichel? Det ligner ikke Ferguson å glemme noe så fundamentalt. Skotten kunne riktignok rote en gang i blant, som da han beskrev Ole Gunnar Solskjærs mål i debuten mot Coventry (det var Blackburn), eller nevnte feil dommer i en kamp, feil målscorer eller la skylden på feil journalist for en sak som hade stått på trykk i konkurrentens avis. Slikt er enkelt å tilgi. Det skal litt til å huske alle detaljer fra hver eneste kamp når du har ledet United over 1500 ganger.

Men Ferguson husker hovedtrekkene i karrieren sin forbausende godt, og er det noen som har tråkket ham hardt på tærne (rent metaforisk selvsagt) glemmer han det aldri. 

For to år siden satt jeg på en pub i Piccadilly i Manchester og pratet med Pete Molyneux. Det var han som laget banneret «Three Years of Excuses and it´s still Crap. Ta Ra Fergie» i desember 1989.

Pete fortalte meg at han hadde møtt opp på døren hjemme hos Ferguson for å overlevere en kopi av boken. Ferguson var ikke hjemme, men gartneren hadde lovet å gi Ferguson boken.

Nå vet vi at gartneren holdt ord. Ferguson fikk boken og han omtaler den i «Leading».

En selvironisk Pete beskriver seg selv i dag som en tosk som gjorde det han gjorde, og har ingen problemer med å innrømme at han tok noe så inn i granskauen feil. Men unnskyldningen til Ferguson falt for døve ører.

– Jeg lurer på om Ferguson vil lese boken, undret Pete sommeren 2013.

Onsdag ettermiddag fikk han svaret. Jeg sendte Pete en melding og spurte om han hadde sett at boken hans var nevnt i Fergusons «Leading»

Det hadde han ikke.

– Hva skriver han, undret Pete

– Beklager å være budbringeren av dårlige nyheter, men Ferguson likte ikke gaven din. Han sendte boken rett tilbake til forlaget, skrev jeg til Pete.

Han tok det ikke så tungt.

– Da har han i det minste annerkjent min eksistens, skrev Pete tilbake med et smilefjes.

Og fordi som lurte, Ferguson har tildigere beskrevet kampen mot Crystal Palace i 1989, da banneret kom ut og mange brøt ut i spontan applaus, som en av sine verste dager i United. 26 år etter har ikke Ferguson glemt.

– Ikke perfekt, men ingen var bedre

Det kan være så mange grunner til at Ferguson nøyde seg med fire av hans tidligere elever på listen over verdensklassespillere, og Ferguson hadde sine feider med Schmeichel. Det har kommet frem i hans tidligere biografier og det kommer frem også i denne.

Men ikke å annerkjenne Schmeichel som en keeper i verdensklasse på 1990-tallet, er på grensen til historie forfalskning og et bevis på selv at de største gjør feil fra tid til annen.

Da er det kanskje passende å minne om Sky Sports kommentatorlegende Martin Tylers kloke ord til meg da jeg intervjuet ham i 2012.

– Ferguson er ikke perfekt, men det finnes ingen bedre.