Venner for livet

Denne saken har tidligere vært publisert både i United Supporteren og på united.no. Vi har valgt å beholde saken i sitt orginale format, inkludert tidsreferanser.

– For 30 år siden knyttet vi varige vennskapsbånd mellom spillerne på tvers av klubbene, forklarer Peter Barnes til United.no.

Det var det uforglemmelige 80-tallet da «Tilbake til fremtiden» gikk sin seiersgang på kinolerretet verden over. Marty McFly trådte inn i tidsmaskinen i, fordekt som sportsbilen DeLorean, og reiste frem til verden slik den skulle bli i dag.

Peter Barnes på sin side skulle ønske han fikk haik tilbake…

Bilturen med Best

Vinteren 1986 trodde Peter Barnes han skulle vinne ligaen med Ron Atkinsons Manchester United. Ett år senere ble han i stedet sendt på dør som det første «offeret» da  Alex Ferguson skulle rydde i stallen.

Men Peter Barnes har ikke et vondt ord å si om United.

Og det til tross for at hjertet hans fremdeles tilhører byrivalen City.

– Rivaliseringen mellom United og City har ikke bare en annen dimensjon i dag, den er nesten på en annen planet, sier Barnes til United.no. 

Det var i City at lysluggen slo gjennom, men det var en United-spiller som ble Barnes sitt store forbilde.

Og det ligger en helt spesiell historie bak.

Manchester United har akkurat unnagjort byderbyet mot erkerivalen City på Maine Road, da City-legenden Ken Barnes introduserer sin 12 år gamle sønn Peter til Denis Law.

Den målfarlige skotten med de karakteristiske lyse lokkene har akkurat fått på seg finstasen etter en kjapp dusj.

«Vi skal på puben. Peter kan bli med. George har plass i bilen, har du ikke?», spør Law.

Magikeren, med den blendende tekniken og de like karakterisktiske mørke lokkene titter opp. Han smiler og nikker bekreftende.

Noen minutter senere sitter Peter Barnes i passasjersetet i George Best sin Jaguar E-Type. Kjøreturen til den private puben i Seymour Grove i Chorlton-Cum-Hardy, der Paddy Crerand og Nobby Stiles allerede venter, tar ikke mer enn et par minutter.

Likevel blir den korte bilturen den mest minnerike i Peter Barnes sitt liv.

– For meg var George Best den ultimate fotballspilleren. Han hadde alt. Absolutt alt. Du kan egentlig ikke sammenligne ham med noen andre, forklarer Barnes, før han korrigerer seg selv en smule.

– De gangene jeg har sett Cristiano Ronaldo på sitt beste, har han minnet meg om George. Det er veldig få spillere forunt å ha egenskapene og evnene til å skape noe stort ut av praktisk talt intet. Men George gjorde det til sitt varemerke, forklarer Barnes til United.no.

Peter Barnes omtaler bare George Best som den største.

En betingelsesløs kjærlighetserklæring til en United-legende fra en City-spiller, som selv ble et forbilde for den oppvoksende generasjonen i den lyseblå delen av Manchester på slutten av 1970-tallet.

I baren på hotellet Portland ved Piccadilly Gardens sitter den tidligere Manchester United- og City-spilleren passende nok, i alle fall geografisk, midt mellom Old Trafford og Etihad.

Barnes legger imidlertid ikke skjul på at båndene til City er langt sterkere.

– Det var tross alt i City jeg tilbrakte ungdomsårene og det var i City jeg slo gjennom, men det stoppet meg ikke i å ha en United-spiller som mitt store forbilde, smiler Barnes.

På vei mot noe stort

Andy Cole, Andrei Kanchelskis og Peter Schmeichel fikk alle hver sin lille ripe i United-lakken da trekløveret akslet City-drakten på tampen av karrierene sine.

Owen Hargreaves sine fattige 27 Premier League-kamper, og utallige timer på behandlingsrommet på Carrington, fikk ikke altfor mange United-supportere til å felle tårer da han ble løst fra kontrakten og byttet rødt med lyseblått.

Og en kan trygt slå fast at det er de færreste av den trofaste tilhengerskaren på Old Traffords som først og fremst husker Carlos Tevez for hans bidrag til to ligagull, ligacuptittel og Champions League-seier.

Det var imidlertid ingen som bar nag til Peter Barnes da han fikk muligheten til å signere for Ron Atkinsons United i sommeren 1985.

– Men så var det da også ganske andre tider, minnes Peter Barnes.
– Du vet, begynner han forsiktig.
– Rivaliseringen mellom United og City på 1980-tallet kan ikke sammenlignes med den vi ser i dag. For 30 år siden knyttet vi vennskapsbånd, mange av dem varige, mellom spillerne på tvers av klubbene. For oss var det den naturligste ting i verden å dra på puben sammen, sier Barnes til United.no.

Hadde Peter Barnes blitt med på den første tidsreisen til Marty McFly, tilbake til 1955, ville han såvidt ha gått glipp av FA-cupfinalen der faren Ken og Manchester City tapte 1-3 for Newcastle.

Barnes-familien skulle imidlertid få sin revansj mot «The Magpies» 21 år senere.
I 1976 var nemlig 18 år gamle Peter Barnes toneangivende da City slo nettopp Newcastle i ligacupfinalen på Wembley. Unggutten terroriserte Newcastle-forsvaret, og scoret kampens første mål i 2-1-seieren.

Noen uker senere ble Barnes kåret til «årets unge spiller» av sine kolleger i England, en utmerkelse ingen annen City-spiller har fått siden, men som til gjengjeld har havnet i hendene på en United-spiller rekordmange åtte ganger.

Og nå gikk ting i ekspressfart for hurtigtoget på venstrekanten.

Etter å ha briljert for Englands U21-landslag, blant annet med to mål mot Norge, ble Barnes hentet opp på seniorlandslaget.

Og i en alder av 22 år hadde Peter Barnes allerede spilt 15 landskamper for England.

Daværende West Bromwich-manager Ron Atkinson var i ferd med å bygge opp et ungt og spennende lag. Sommeren 1979, bare noen måneder etter at Trevor Francis hadde blitt den første spilleren som koster over én million pund, satte Ron Atkinson ny overgangsrekord for West Bromwich da han betalte snaue 750.000 pund.

Det var en rekord som skulle stå i hele 18 år i «Baggies» sine historiebøker.
På denne tiden ble Barnes sett på som en av de mest spennende unge spillerne i England.

Grunnlaget som var lagt var perfekt.

Karrierevalgene som fulgte var det ikke…

– Ble for feige for gullet

De som opplevde 1985 glemmer ikke det året.

Dette var året da Mikhail Gorbatsjov kom til makten i Sovjetunionen og Ronald Reagan tok fatt på sin andre presidentperiode i USA.

I Göteborg sørget Bobbysocks for den første norske seieren i den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen med sin udødelige klassiker «La det swinge», en sang det etter hvert ble vanskeligere å glemme enn å huske.

Men sommeren 1985 var også tiden da Ron Atkinson la grunnlaget for det som skulle bli tidenes ligastart for Manchester United.

Ungguttene Billy Garton, Clayton Blackmore og Graeme Hogg var i ferd med å få sine gjennombrudd, mens Mark Hughes og Norman Whiteside allerede hadde fått det.

På midtbanen hadde alt Bryan Robson, Peter Barnes sin tidligere lagkamerat fra West Bromwich-dagene, etablert seg som kaptein og hærfører både for United såvel som England.

Og med den dribleglade dansken Jesper Olsen på venstrekanten, og rødtoppen Gordon Strachan på høyresiden, rådet Ron Atkinson over en stall som kunne hamle opp med de fleste.

Alt som trengtes, i Atkinsons øyne var en liten justering.

Den justeringen kom i form av Peter Barnes.

– For meg var det egentlig helt uproblematisk å skrive under for United. Jeg kjente Ron godt fra West Bromwich. Jeg hadde noen turbulente sesonger bak meg med hyppige klubbskifter og United hadde et solid lag, forklarer Barnes.

Han overdriver ikke.

United var ikke bare solide. De var bunnsolide.

Oppsiktsvekkende bunnsolide.

Starten på 1985/86-sesongen var nemlig intet mindre enn forrykende. Manchester United spilte champagne-fotball av ypperste sort og vant de ti første ligakampene. Barnes måtte vente til bortekampen mot Nottingham Forest i slutten av august før han fikk sin debut, men da scoret til gjengjeld lysluggen i Uniteds 3-1-seier mot Cloughs menn.

Dessverre var det ikke mange som fikk med seg Uniteds blendende festfotball.

BBC og ITV hadde tilbudt klubbene i den gamle 1. divisjon 16 millioner pund for tv-rettighetene over en fireårsperiode, men klubbene takket tvert nei.
Dermed måtte man være fysisk tilstede på Old Trafford for å kunne se Ron Atkinsons seiersmaskin.

Selv om det nylig hadde blitt innført alkoholforbud på tribunene, koste United-fansen seg glugg ihjel, for fotballen som ble servert besørget den reneste lykkerusen på Old Trafford.

Da 15 ligakamper var unnagjort, stod United med 13 seire og kun to uavgjorte kamper. Barnes hadde ikke bare vært med på mesteparten av den eventyrlige reisen.

Han briljerte.

Når sant skal sies gjorde hele United det.

Ingen scoret mer, ingen var i nærheten av å slippe inn like få, og med en målforskjell nesten var dobbelt så god som Liverpools på andreplass, var luken til Merseyside-laget på hele ti poeng allerede i begynnelsen av november.
«It`s All Yours Ron» lød en av avisoverskriftene.

Det gjenstod 27 serierunder, men pressen hadde konkludert:

Ligagullet var på vei tilbake til Old Trafford for første gang siden 1967.

For hva kunne egentlig gå galt?

Hårføneren erstattet sigaren

– Dessverre ganske mye skulle det vise seg, sukker Barnes og tar en kort tenkepause.

Den suverene tabelledelsen på høsten fortonet seg til slutt som en optisk illusjon for United-fansen.

Da United gjestet Hillsborough 9. november fikk Sheffield Wednesdays Lee Chapman en enkel jobb med å dytte ballen i mål og bli den første matchvinneren mot United den sesongen. Jesper Olsen, Frank Stapleton, Bryan Robson og ikke minst Mark Hughes spolerte alle fete sjanser til å redde minst ett poeng for United.

Ron ble veldig forsiktig ut på senvinteren og våren. Fremfor å satse på den angrepsfotballen som hadde båret frukter innledningsvis valgte han en mer defensiv organisering.

Men fru Fortuna hadde sagt sitt. United hadde fått sin tilmålte dose med flaks allerede.

Og nå raknet alt.

United, som hadde gått ubeseiret de første 15 ligakampene, tapte hele ti av de siste 27 kampene.

Liverpool ødela dessuten drømmen om ligacupsuksess og West Ham knuste drømmen om å forsvare FA-cuptriumfen på Wembley

Men hva knuste egentlig drømmen om ligagullet?

Peter Barnes tror forklaringene er mange.

– Og vi må alle ta vår del av skylden for det som skjedde, forklarer Barnes.

– Vi fikk en del skader på sentrale spillere som ødela dynamikken i laget. Jeg skjønner godt at Atkinson har brukt nettopp det som forklaring i ettertid for kollapsen vår og han har et poeng. Men Ron ble veldig forsiktig ut på senvinteren og våren. Fremfor å satse på den angrepsfotballen som hadde båret frukter innledningsvis valgte han en mer defensiv organisering. Det var egentlig ganske trist. Vi burde vunnet ligaen med den starten. Vi skulle vunnet ligaen med den starten, forklarer Barnes.

United, som hadde vunnet de ti første ligakampene, vant bare to av de ti siste, endte som nummer fire og for «Big Ron» Atkinsons ble dette det siste heroiske forsøk på å kapre det etterlengtede ligagullet.

Ved inngangen til 1986/87-sesongen hadde troen og selvtilliten forsvunnet.

Det samme hadde toppscorer Mark Hughes, nærmere bestemt til Barcelona.
Og på sykestuen måtte Bryan Robson nok en gang få behandling for skulderen som hadde kommet ut av ledd.

Peter Barnes fulgte den redselsfulle sesongstarten fra sidelinjen, men fikk sjansen i ligacupen mot Port Vale. Barnes scoret, United vant 5-2 og fikk et aldri så lite oppsving.

Men da Southampton ydmyket United på The Dell hadde Martin Edwards fått nok. Klubbeieren hadde gjentatte ganger forsikret Ron Atkinson om at så lenge det var fremskritt å spore satt han trygt.

Men nå var det ikke noe fremskritt å se.

Bare fortvilelse.

Med United ute av ligacupen og på nedrykksplass i serien, ble Atkinson kalt inn på teppet på Edwards sitt kontor.

Da Edwards åpnet samtalen med de fryktede ordene «Vi blir nødt til å gjøre forandringer», skjønte Atkinson hva som kom. I løpet av et meget hektisk døgn forsvant Atkinson ut, 44 år gamle Alex Ferguson kom inn, og Manchester United ble aldri det samme igjen.

Noe Peter Barnes ble den aller første til å merke.

Betyr fortsatt mye

– Jeg husker veldig godt da Ferguson samlet oss i gymsalen på The Cliff og ga oss en tordentale om hva han forventet av oss. Men han lovet at alle skulle få sjansen til å overbevise ham. Jeg startet de fire første kampene under Ferguson, men så var det slutt, forklarer Barnes.

29.november 1986 ble en merkedag for to spillere. Vinnie Jones scoret sitt første mål for Wimbledon i 1-0-seieren mot United på Plough Lane, og Peter Barnes akslet den røde United-trøyen for siste gang.

I januar 1987 ble Peter Barnes den første spilleren Sir Alex Ferguson solgte da han gikk tilbake til Manchester City. Og om sesongen hadde vært vanskelig i United, ble den håpløs hos naboen i lyseblått som rykket ned.

De påfølgende sesongene ble Barnes en skikkelig fotballnomade. Det ble turer til Portugal, Nord-Irland, Wales og USA. Og ikke minst nedover i divisjonssystemet i England.

Karrierepilen som en gang hadde pekt rett til værs, minnet til slutt mer om bensinmåleren på en bil som allerede har kjørt et par mil på reservetanken.

Og i mai 1993 var det slutt, omtrent samtidig som Manchester United vant det etterlengtede ligagullet som Peter Barnes trodde han skulle vinne som United-spiller.

Peter Barnes er imidlertid fremdeles forelsket i fotball.

I flere år drev han fotballskole for vanskeligstilte og fattige barn i Malaysia som faren Ken og søsteren Karen i sid tid hadde startet og han har jobbet som ekspertkommentator for flere tv-og radiostasjoner.

I dag er Barnes president i den skandinaviske supporterklubben til Manchester City, et verv han overtok etter faren som døde i 2010.

Til tross for de sterke båndene til moderklubben City, har ikke Barnes glemt tiden i United.

– På 1980-tallet var det Liverpool-klubbene Everton og Liverpool som dominerte. Nå har Manchester overtatt den posisjonen som Liverpool en gang hadde, og for byen Manchester er det glimrende å ha to topplag og to av verdens fremste managere i byen, sier Barnes.

Allerede før sesongen tok til spådde han gullkamp i Premier League mellom United og City.

– Både Guardiola og Mourinho har snart gjort unna sin første sesong. Begge har sett hva som fungerer og hva som ikke fungerer og har justert troppene sine på overgangsmarkedet i sommer. Denne sesongen står de enda bedre rustet. Da vil jeg se på begge lagene som klare gullkandidater, forklarer Barnes.