For 27 dager siden vant Paul Pogba VM i Moskva. Dagen etterpå dabbet han med president Macron i Paris. For 17 dager siden nøt Pogba en fortjent ferie i Beverly Hills. For åtte dager siden, gjorde en «haka» i lagunen i Bora Bora. Mandag returnerte han tidlig til trening på Carrington, og sist kveld viste han vidunderlig utholdenhet og dedikasjon, scoret og ledet Manchester United til seier.
Annonse
Han hadde egentlig bare tre dager med pre-season, men her var han og rapporterte seg klar til innsats, ivrig etter å hjelpe til, og han har imponert José Mourinho med sin innsatsvilje på Carrington, i tillegg til lederegenskapene han viste i Russland.
Han kjempet seg gjennom nesten 90 minutter her, et fyrtårn for United, og organiserte en uerfaren midtbane ellers bestående av Andreas Pereira og Fred, hjalp Luke Shaw og stadig fosset han fremover for å hjelpe angrepet.
Det er denne pliktoppfyllelsen, i tillegg til auraen Pogba utstråler, og hans veltalenhet og intelligens han viser når han snakker, som gjorde ham til en så god kaptein i går kveld. Han ga United troen, og nøt også åpenbart ansvaret. Etterpå snakket han fornuftig, uten å miste bakkekontakten verken på grunn av denne seieren eller hans status som verdensmester. Han snakket som en virkelig leder.
United ser ikke ut til å være fullstappet med ledere, men Pogba innehar definitivt en slags autoritet. Langt mer enn den aldrende Valencia, som fortsatt er dårlig i engelsk, og hvis posisjon i laget kan bli truet av Diogo Dalot.
Å dele ut kapteinsbindet til Paul Pogba var et krav om å ta ansvar, en ordre om at den fengslende midtbanespilleren skulle kombinere finesse med den disiplinen han har vist i Frankrike-drakta, heller enn laissez-faire-tilnærmingen han har vist i United-drakta.
Annonse
Pogba har vært United-kaptein før, selvsagt, men dette føltes annerledes – en symbolsk gest etter enda en merkelig uke i Mourinho-æraen.
Mot slutten av forrige sesong virket både United-fans og Mourinho selv trette av at alle kamper ble dominert av Pogba-diskusjonen, på godt og vondt. Å gjøre ham til kaptein var ikke akkurat et grep som ville sørge for at han umerkelig blendet inn inn i en ny sesong.
Uniteds suksess denne sesongen vil igjen bli definert av relasjonen mellom den karismatiske midtbanespilleren og hans manager. Dette var en lovende start.
På en dag der skyene samlet seg over Manchester, og regnet returnerte, så løftet skyene over Old Trafford seg. José Mourinhos nedstemte kapittel ble endelig stengt, og United begynte på nytt med en oppmuntrende åpningskveld i Premier League mot Leicester.
Annonse
United stilte med én nysignering, men startet kampen med å spille som et nytt lag. (…) Det var ikke perfekt, men det var suksessfullt. United var ikke like penetrerende og heseblesende i de siste 80 minuttene som de var i de første 10, og Mourinho vil si at det er irrelevant. Med seks spillere skadet, og med de som kom tilbake sent fra VM som kjemper seg tilbake til full kampform, var enhver seier en velkommen seier etter en turbulent måned.
Med en nummer ti i nummer seks-rollen [i England tradisjonelt sett på som firerrollen, men av Mourinho omtalt som nummer seks-rollen, journ.anm.), og Uniteds nummer seks gitt oppgavene til en åtter, så var dette en veldig lite Mourinho-aktig midtbane, og det lignet – la oss hviske det – på en Pep Guardiola-trefork: en ballfrakter i verdensklasse flankert av to brasilianere. Det var kanskje den mest fremovertenkende United-midtbanen siden Sir Alex Fergusons siste store lag med Michael Carrick, Owen Hargreaves og Paul Scholes. Det kan ikke være en tilfeldighet at Carrick nå gir råd til Mourinho på sidelinjen.
