Når det gjelder sjarmoffensiv, så var denne fra Ole Gunnar Solskjær blant de beste. Alle de riktige knappene ble trykket på.
Vi krysser av for angrepsfotball. Vi krysser av for akademiprodukter på banen. Vi krysser av for publikumsvennlige kommentarer.
Annonse
Det viktigste for de supporterne som tok turen til Old Trafford i går, var at United spilte «on the front foot». Tidvis var fotballen ufullkommen – det var en periode i starten av begge omgangene der United viste frem manglene fra Mourinho-æraen. De ga bort ballen, og de hadde panikk da innlegg kom inn i boksen. Men så var også fotballen ganske ofte ufullkommen da Solskjær spilte under Sir Alex Ferguson på Old Trafford. Mange negler har blitt bitt på dette berømte stadionanlegget opp gjennom årene.
United vil vokse i selvtillit etter hvert. Det vil ta tid for noen spillere å bli reprogrammert etter å ha brukt mange av de siste fem-og-et-halvt årene på å spille fotball der trygghet var det viktigste.
De tidlige signalene er oppmuntrende for Solskjær.
Old Trafford føltes som et tilfredsstilt sted igjen. Ole Gunnar Solskjær hadde på seg en soloppgang av et smil. Det er sannsynligvis til det beste at den nåværende manageren ikke er i nærheten av å være så skrytete som den forrige, for om Solskjær hadde hatt en annen personlighet, så ville han kanskje poengtert at han har tatt like mange poeng på fem dager som José Mourinho tok på sine siste 45 i jobben.
Solskjær kan helt klart føle seg fornøyd med seg selv etter at to mål i andreomgangen av en revitalisert Paul Pogba, i tillegg til den Nemanja Matic scoret i den første, ga United-supporterne en sjanse til å gå gjennom sin gamle sangbok for å hylle mannen som har tatt på seg managerrollen ut sesongen.
Det føltes som om volumet var skrudd opp noen hakk siden de vanskelige periodene under Mourinho der det å besøke Old Trafford var en så merkverdig flat og ofte gledesløs opplevelse. Spesielt Pogba så ut til å sette pris på managerendringen. Hans to mål var praktfullt utført – og en påminnelse om hvorfor klubben var mer bekymret for å miste ham enn Mourinho i maktkampen mellom spiller og manager. Da han dunket inn 3-0 var det bare en oppbrettet krage som manglet fra en Cantona-aktig målfeiring.
Samtidig vil det være en overdrivelse å si at Solskjær har totalforandret et lag som fortsatt er 19 poeng fra toppen av Premier League-tabellen. Ikke ennå, i alle fall. Huddersfield har kanskje ikke vunnet på Old Trafford siden 1930, men et lag godt nede i nedrykkssumpa var vanskelige motstandere den første timen. David Wagners lag jaget alt, og så ofte bra ut med ballen, og det var ikke før Pogba satte Uniteds andre mål etter 64 minutter at hjemmepublikummet kunne slappe av.
I en kamp der Manchester United var dømt til å vurderes ut fra hvordan de ville vinne, snarere enn om, så var måten det første målet kom på en ode til deres midlertidige managers største øyeblikk.
En innoverskrudd corner, en heading på første stolpe, og en avslutning på lengste stolpe. Det hadde ikke perfeksjonen som Beckham til Sheringham og Solskjær (has won it) hadde, men Nemanja Matics tap-in fra Victor Lindelöfs blokkerte heading gledet Ole Gunnar Solskjær, som klemte Michael Carrick og Kieran McKenna, før han løp ned trappene for å gi en klem til Mike Phelan. Kvartetten jublet med den uhemmet gleden som tilsa at det var noe fra treningsfeltet som hadde fungert.
United er langt fra å feste som om det var 1999. Forestillingen om at dette ville være et spørsmål om hvor mange mål United ville vinne med, ble nesten ødelagt av innbitte Terriers, og United stod i takknemlighetsgjeld til kaptein David de Geas fantastiske smidighet da engstelsen krøp inn på stillingen 1-0. Enkelte ting forandrer seg aldri.
Men noen ting gjør det. Paul Pogba scorer, assisterer og sentrer skikkelig igjen nå som ikke José Mourinho er hans manager. Han kunne ikke slå skikkelige pasninger mot nedrykkstruede Southampton i starten av måneden. Pogba har fått viljen sin, og har kommet seg i gang.
