Hei igjen, alle gode United-supportere i Skandinavia.
Denne spalten tenkte jeg å vie til Axel Tuanzebe, som fikk sin velfortjente førstelagsdebut tidligere i år. Jeg hadde gleden av å trene Axel i flere år. Jeg ga ham blant annet kapteinbindet, et viktig verv han tok uten problemer.
Axel skilte seg ut fra de andre guttene på hvert eneste alderstrinn han var. Først og fremst på grunn av fysikken. Han var høy, atletisk og kom alltid først i mål når vi hadde løpekonkurranser. Han drev også med friidrett ved siden av fotballen, og var blant annet meget god i tresteg. Når en gutt er utstyrt med en såpass atletisk kropp og i tillegg er modig, tenker man som trener at gutten har alle muligheter til å bli fotballspiller. Etter hvert så jeg at han ikke bare hadde potensial til å bli fotballspiller, men faktisk Premier League-spiller.
Annonse
I alle år var Axel moden for alderen. Han hadde det jeg kaller et voksent hode på unge skuldre. Han har hele tiden også vært en gutt med mye selvtillit. Jeg forstod at han hadde fantastiske lederegenskaper. Derfor var jeg heller aldri i tvil om å gi ham kapteinsbindet. Jeg tenkte at hvis Axel klarer nåløyet og blir etablert førstelagsspiller for United, vil han før eller senere bli lagkaptein. Jeg er faktisk overbevist om at han er Manchester United-kaptein dersom han når 100 til 200 kamper.
Da han var på U17-laget utnevnte jeg ham til det vi kaller «formann». Formannen delegerer alle oppgavene for spillerne utenfor banen, og rapporterer tilbake til meg. Han gjorde oppgaven glimrende. Jeg ga ham også kapteinsrollen på U17-laget. Da Axel kom opp på U18-laget nølte jeg heller ikke med å gi ham kapteinsbindet der. Dette til tross for at han var førsteårsspiller på U18-laget, og hadde mange lagkamerater som var eldre enn seg. Axel var den første siden Gary Neville som fikk bli kaptein som førsteårsspiller på U18-laget.
Han tok kapteinsrollen helt naturlig. Den satt på en måte i ryggmargen. Misforstå meg rett; jeg snakket på forhånd om hva det innebærer og hvilket stort ansvar og hvilken ære det ligger i å være kaptein for Manchester United. Jeg lot Axel bli kaptein fordi han var så suveren leder, og jeg tenkte at de andre spillerne vil lære av ham. Pluss at her var det lederegenskaper å bygge videre på.
Når vi for eksempel spilte i utlandet, lot jeg Axel reise seg og holde en liten takketale til vertskapet. Disse oppgavene er noe han har lært av og utviklet ham til en enda bedre leder. Jeg gjorde for øvrig noe lignende med Ro-Shaun Williams. Disse guttene trenger øving i å få ansvar nok til å bli ledere og gode rollemodeller. Jeg er helt sikker på at Axel i fremtiden blir lagkaptein for klubben han spiller for, uansett nivå.
Axel kommer fra en nokså streng bakgrunn med romersk-katolske foreldre. Faren er pastor i den lokale menigheten. Axel har en søster, samt en bror som spiller for amatørlaget Clitheroe. Noe som også hjalp Axels progresjon var hans gode innstilling. Vi gjør alle feil, men det var noe med personligheten hans som vi alle likte. Det har også José Mourinho sagt. Axel var født i Republikken Kongo, men familien flyttet til England da han var liten gutt. Han vokste opp i Rochdale og er sånn sett å regne som en lokal gutt. Han kom til United da han var åtte eller ni år gammel, og har gått gradene.
Axel og jeg holder fortsatt kontakten. Jeg tekstet ham da han fikk sin Premier League-debut mot Arsenal. Han klarte seg imponerende bra, og jeg skrev at han måtte være beredt og på tå hev fordi plutselig kan han bli kastet innpå i noen virkelig store kamper.
«Klarer du deg gjennom dem Axel, kan du meget vel bli fast innslag på førstelaget slik som Marcus (Rashford) er blitt», skrev jeg.
Han tekstet tilbake og takket, og sa at det var drømmen, hvorpå jeg skrev tilbake:
Annonse
«Nei, det er ingen drøm, det er virkelighet!!!».
Han takket for korrigeringen.
Ja, han drømmer, men virkeligheten har begynt for ham, og han må være klar.
Når det gjelder favorittposisjon, vil jeg si at Axel er litt uheldig fordi han er som en blåkopi av Eric Bailly. Axel er etter min mening litt mer «smooth» med ballen, men ellers er han veldig lik Eric. Han er en spiller som er glimrende oppasser på en motstanderspiss. Axel er veldig vanskelig å passere. Han er flink til å hente seg inn igjen, er rask, og effektiv med ballen.
Axel er ingen playmaker, men er rask med avleveringene, og minner meg om tidligere England og Nottingham Forest-stopper Des Walker. Jeg husker Forest-fansen sang «You’ll never beat Des Walker» og jeg ser ikke bort ifra at den sangen kan bli kopiert til «You’ll never beat Tuanzebe» for han er virkelig vanskelig å passere.
Selvsagt har gutten mye å lære fortsatt. Til å være såpass høy, kan han definitivt bli bedre i luften. Teknisk har han mer å gå på, og har aldri vært like teknisk som for eksempel Marcus. Heldigvis er han allsidig fordi han spiller også høyreback, som vi så mot Arsenal, eller sentral midtbane. Favorittrollen er likevel høyre midtstopper, samme som Bailly. Axel er bare 19 år, men ligger ikke langt etter Bailly. Det er små marginer i fotball. Se på Gerard Pique som flyttet fordi andre var foran ham i køen. Jeg håper ikke det skjer med Axel for vi trenger egenproduserte spillere i United.
Etter at han fikk sin førstelagsdebut mot Wigan i treningskampen før 2016/2017-sesongen sa Mourinho at ti minutter var nok til å se at talentet lå der. Med personligheten, lederegenskapene og den atletiske kroppsbygningen er Axel en spiller som en trener bare må like og det samme med supporterne. En egenprodusert spiller, lokal gutt, som motstanderne vil slite med å passere.
Jeg har tidligere fortalt om Marcus, at Warren Joyce og jeg var enige om vente med å flytte ham fra U18-laget til reservelaget. Vi gjorde det fordi vi ville jobbe videre med deler av spillet hans, og vi mente at han hadde bedre av å skinne på U18-laget enn å slite på reservelaget.
Annonse
Mer konkret:
Vi ville ikke at Marcus hver dag skulle møte Axel i dueller på trening. Det ville, etter vår mening, hindret progresjonen til Marcus. Han måtte bli bedre på løpene sine før han kunne duellere med Axel, og både Warren og jeg mente at Marcus tjente på å vente med å flytte opp til reservelaget.
Nå har Axel skrevet ny kontrakt som gjelder til juni 2020. Man er alltid litt redd for hvordan profflivet til en ung gutt kan endre innstilling og personlighet. Med alle de pengene som florerer i dagens fotball, er det nesten uunngåelig at en gutt ikke blir noe forandret. Du får massevis med oppmerksomhet, ikke minst fra det motsatte kjønn, og du kan kjøpe svære prangende biler. Vi måtte gi ham litt pepper da han plutselig en dag kom kjørende til trening i en svær hvit Mercedes. Han fikk høre at i Manchester United gjør vi ikke slikt før man er etablert på førstelaget, men sånne feiltrinn er en del av lærekurven.
Da jeg sluttet som trener rakk jeg ikke en gang å si farvel til alle spillerne. Derfor kom jeg tilbake en dag for å ta skikkelig farvel. Jeg samlet hele gjengen i garderoben. Vi hadde en fin stund sammen og pratet om alt vi hadde vært gjennom, både oppturer og nedturer, store opplevelser, deilige seirer og bitre tap. Jeg snakket med hver og en av dem.
Ett av temaene var at jeg og de andre trenerne hadde lært dem at de de ikke skulle spille i fargede fotballstøvler før de var på førstelaget. Det samme gjaldt dyre armbåndsur og prangende biler. Jeg sa til Axel: «Ikke glem dette, for det er sånn det er i Manchester United». Jeg har minnet ham på det et par ganger, og sagt at han skal være en leder og gå foran med et godt eksempel. Alt ved Axel tilsier at han ikke vil la seg påvirke. Han er en jordnær gutt, men er ikke mer enn et menneske og store penger kan dessverre gjøre noe med en ung gutts sinn. Det er viktig at trenerne og lederne passer på at ingen distraksjoner ødelegger karrieren. Han trenger å se opp til Marcus som har klart seg meget bra, men ingen bør tro at det er en lett sak. Med disse lønningene og oppmerksomheten kan hvem som helst la seg påvirke.
Axel minner meg litt om Lee Lawrence, som var med å vinne FA Youth Cup i 2003. Lee skilte seg fra de andre på grunn av sin personlighet, sin «drive» og engasjementet. Liam Grimshaw er en annen av samme kategori. Ingen av dem var verdens beste fotballspiller, men jeg vil likevel anbefale dem på det sterkeste på grunn av innstilling og personlighet. Sånn er Axel også. Jeg ser ham for meg nå, hvordan han kunne spurte tilbake og rydde ballen unna på egen målstrek. Eller da vi trodde at motstanderspissen hadde passert alle våre, men plutselig var Axel tilbake og klarerte fordi han var så rask. Jeg husker med glede hvordan Axel sto i garderoben og holdt pep-talk for laget. Rett og slett en type med ekstreme lederegenskaper.
Hvis jeg skal forsøke å se inn i en glasskule og spå hvor Axel er om fem, seks år, vil jeg si at han er lagkaptein for det laget han spiller for. Det er en mulighet for at det er Manchester United.
