– Ferguson fikk alle til å føle seg involverte

Paul McGuinness var juniortrener for United i en årrekke, og jobbet blant annet med spillere som Paul Pogba, Andreas Pereira, Alex Tuanzebe og Adnan Januzaj, samt en rekke andre av våre største talentet de siste årene.

Paul er også sønnen til tidligere United-manager Wilf McGuinness, og bidrar jevnlig i medlemsmagasinet United-Supporteren med unike spalter om spillere og historier fra United-tiden.

Hans nyeste spalte handler om viktigheten av det å jobbe sammen mot et felles mål.

– Ferguson fikk alle til å føle seg involverte

Av: Paul McGuinness, oversatt av Lars Morten Olsen

Angel Di Maria er kanskje det beste eksempelet på hva som skjer når du ikke har samspill. En fantastisk spiller, hva hjelper det når han ikke følte noe som helst samspill med manageren eller klubben fordi ingen hadde lært ham viktigheten av det?

 Denne spalten vil jeg vie til viktigheten av samspill. Det går ikke an å kjøpe elleve store stjerner, lene seg tilbake og tro at jobben er gjort. Hvis du har en følelse for fyren ved siden av deg fordi dere har opplevd ting sammen, både gode og dårlige opplevelser, kjenner bakgrunnen hans, da vil du også gjøre mer for ham. Det personlige er altoverskyggende. Da vil du trives bedre på trening, i garderoben og på banen.

Fordi: Når man snakker om historien til Manchester United, er det ett ord som etter min mening betyr mer enn noe annet for klubbens suksess og det er samspill. Jeg snakker om både på og utenfor banen.

Planlegging, trening og talent er også viktig, men selve evnen til samspill er det grunnleggende. Der har du kjernen til suksessen under Sir Matt og Sir Alex, og jeg tror mange managere og klubber undervurderer viktigheten av samspill.  

 Mange klubber har gått glipp av dette, men United under Busby og Ferguson klarte å bygge opp dette, og det var den store hemmeligheten bak suksessen. Noen tror at man bare kan samle sammen elleve gode spillere, og vips så er suksessen der. Beklager, men sånn funker det ikke.

Under David Moyes og Louis van Gaal forsvant samspill fullstendig. Det tar årevis å bygge opp en spillestil og kultur som alle kjenner. Moyes prøvde å endre litt, det samme gjorde Van Gaal og da ble det problemer med samspillet.

 Tenk tilbake på spillet under gullårene til Sir Alex.

Samspillet mellom Gary Neville og David Beckham var så perfekt fordi de hadde gjort det hundrevis av ganger før på trening. Det var nesten telepatisk, og sånn var det med Denis Irwin og Ryan Giggs også. Nylig var jeg i Molde og besøkte mine tidligere United-kolleger Ole Gunnar Solskjær og Mark Dempsey.

Ole Gunnar fortalte at også han la stor vekt på samspill og tok seg selv som eksempel. På hans første ti mål for United, var Cantona pasningsgiver til syv eller åtte, og ingen må tro det er tilfeldig. Når du repeterer og repeterer på trening så skjer samspillet skjer nesten automatisk, men denne formen for trening er blitt nesten glemt eller forsømt hos mange klubber.

Genistreken til Sir Alex

Når jeg snakker om samspill utenfor banen, så var noe av genistreken til Sir Alex at han involverte seg med alle. Fra vaskekonen til assistentmanageren. Det fikk alle til å føle en samhørighet. Alle fikk følelsen av å tilhøre én familie. Enten var du innenfor eller så var du utenfor.

Når de som er innenfor får denne unike følelsen av samhørighet så yter alle litt ekstra, og sluttproduktet blir følgelig enda bedre. Du kan nesten sammenligne det med et slektstre. Ferguson forstod hvor viktig alle var for hverandre.

Jeg tror ideen var tuftet på hans sosialistiske bakgrunn fra skipsverftene i Glasgow. Matt Busby og Jimmy Murphy kom begge fra små gruvesamfunn og også der var en stor grad av samhørighet.

 Etter München-tragedien ble ex-spillere som Jack Crompton og John Aston hentet inn som nye trenere. Selvsagt var det dyktige trenere, men det var også to personer som kjente klubben og kunne formidle arven videre. Matt Busby rekrutterte også faren min.

Deretter fulgte trenere som Nobby Stiles, Brian Kidd, Jim Ryan, Mike Phelan, Tony Whelan og andre som hadde til felles at de hadde spilt for klubben. Det ble også hentet inn trenere utenfra som Rene Meulsteen og Warren Joyce, men de ble vevd inn i familien.

Ole Gunnar ble også trener, men han var som en Mancunian og kunne like gjerne vært en egenprodusert ettersom han forstod så mye av klubbens verdier.

Det litt spesielle er at ingenting var skrevet ned. Alt ble bare sendt videre fra trenere til trenere opp gjennom årene, om spillestil, treningsmetoder, kultur, verdier og hva Manchester United handler om. Ferguson forstod dette.

Det er akkurat som Liverpool sitt så en gang berømte «boot room». Da de stoppet samspillet, like etter Graeme Souness, så forsvant også suksessen.

I Manchester United forsvant samspillet under Moyes og Van Gaal fordi de kun konsentrerte seg om førstelaget. De var kun fokusert på førstelagets resultater og ikke noe annet.

Sir Alex derimot, og Matt Busby, skjønte at alt henger sammen og at alle er avhengige av hverandre. Til Moyes og Van Gaals unnskyldning så var det heller ingen der til å veilede dem, og fortelle dem om kulturen i Manchester United. David Gill hadde vært en sånn mann, men han sluttet dessverre samtidig med Sir Alex.

Mike Phelan var en annen som kjente klubben ut og inn og som kunne hjulpet Moyes, men Phelan fikk ikke sjansen til å fortsette. Dette samspillet var bærebjelken i Uniteds suksess.

 Jeg innrømmer at det er vanskeligere å få til dette samspillet i disse dager når klubben er blitt så enormt stor med så mange avdelinger og flere hundre ansatte. Jeg leste en undersøkelse gjort ved universitetet Harvard der de ville se hvor lett eller vanskelig det er å skape en relasjon eller et samspill med mennesker man tilfeldigvis passerer eller veksler et par ord med. Konklusjonen var i hvert fall at det var mye lettere å skape en relasjon om du jobber på en liten arbeidsplass.  

Robsons teambonding

Bryan Robson har snakket om hvor viktig han så på team-bonding da han var lagkaptein i United. Han fikk managerens velsignelse til å invitere hele førstelagstroppen hjem til seg for litt grilling og noen øl en gang i uken.

Jeg vet ærlig talt ikke om dagens spillere gjør det, i så fall uten alkohol selvsagt, men problemet kan imidlertid være at du får en klikk med spanske spillere, fransktalende spillere osv.

Når det skjer er det uhyre viktig at det finnes en kjerne med egenproduserte spillere som eksempelvis Class of 92. Utenlandske spillere som Solskjær, Cantona, Evra og nå senest Herrera er eksempler på utenlandske spillere som har fått den helt spesielle klubbfølelsen og som har skjønt hva United handler om. Imidlertid hadde de ikke gjort det dersom det ikke hadde vært noen der fra før som formidlet alt de lærte om Uniteds spillestil, kultur, verdier og historie.

Klubben trenger derfor en kjerne av egenproduserte spillere, og det samme gjelder med trenerne. På The Cliff var managerkontoret ved siden av trenerrommet. Sir Alex gikk nesten uten unntak inn til oss for å slå av en prat. Som regel helt uformelt. På Carrington er alt mye større og jeg vet ikke om dagens manager gjør det, men poenget er at det er mye enklere i en mindre gruppe.

 Sir Alex inviterte alltid oss trenerne til julebord.

Etter hvert sa han at vi også kunne ta med oss våre bedre halvdeler, og da ble familiefølelsen enda sterkere og respekten for hverandre enda bedre.

Det samme var det når vi kom til Wembley. Hver gang vi var på Wembley arrangerte Sir Alex en svær fest for trenerne med koner. Disse selskapene var fantastiske og var uvurderlige for samspillet i klubben. Det jeg prøver å få fram er hvor viktig det sosiale aspektet var for samspillet og etter hvert suksessen.  

 En annen viktig ting er å dele opplevelser.

Hvis for eksempel United skulle delta i Blue Star i Sveits, eller bare spille kamp på The Cliff, da brukte jeg å si til guttene at «dere går i fotsporene». Med det mente jeg at du følger nå i fotsporene til Duncan Edwards og Bobby Charlton. I fotsporene til Best, Law og Charlton, og i fotsporene til Robson, Beckham, Cantona og Giggs og alle de andre store. Jeg gjorde det for å gi guttene et metafysisk og emosjonelt samspill. Vi bygget dem opp for å få dem til å føle seg viktige. Det var på en måte slekt skal følge slekt som en familie.

Det er mange ting som hører innunder hva Manchester United handler om.

En av dem er at «United aldri gir opp», og «United slår alltid tilbake». Det største comebacket av alle var da United nådde FA-cupfinalen i 1958 under tre måneder etter München-ulykken.

Jeg tør påstå at det hadde aldri klubben klart uten grunnverdiene som lå i bunn og som Jimmy Murhpy visste alt om. Det samme med hvordan laget endelig som første engelske klubb klarte å vinne Europacupen ti år etter at klubben lå i ruiner. Det etterlengtede ligagullet i 1993 etter den lange ventetiden, og hvordan United vant Champions League og Treble i 1999 på Nou Camp.

Vi forteller de unge spillerne om disse historiske begivenhetene og lærer dem Uniteds historie og verdier. Det samme med Uniteds berømte klubb-blazer. Vi lærer dem om at spillerne i flykrasjet døde med blazeren på seg. Vi lærer dem at de har et tungt ansvar å bære. De representer Manchester Uniteds historie. De har et ansvar for å spille og oppføre seg på og utenfor banen. Og å holde den tradisjonen ved like.

Som jeg har nevnt før er juniorspillerne selve æresvaktene av den tradisjonen. Det vi genererer er en FØLELSE og når du har kjenner den følelsen for Manchester United så strekker du deg enda lenger.

Uvennene Cole og Sheringham 

Andy Cole og Teddy Sheringham hadde ikke så mye til felles og vekslet faktisk ikke et ord utenfor banen. Hvordan kunne samspillet dem i mellom da være så bra som det var?

Vel, mitt svar på det er at de hadde begge lært hvor viktig samspillet var i Manchester United. Kanskje de ikke hadde fungert like bra om de spilte for en mindre klubb der de skulle være de to store stjernene, men i United var de bare to av mange. Man trenger ikke alltid å være perlevenner, men både Cole og Sheringham hadde fått denne følelsen for Manchester United, pluss at de også spilte for et så bra lag med så mye suksess, noe ingen av dem ønsket å gå glipp av det.

 I dag har United heldigvis egenproduserte spillere som Lingard, Rashford og Pogba. Marcus er yngst av disse tre, men vi lot ham trene med Jesse og Paul en gang i uken fra han var 12 år. Vi gjorde det for å gjøre ham tøffere og sterke, men også for å styrke familiefølelsen mellom de ulike aldersgruppene.

Nå er Pogba blitt en god venn med Lukaku som igjen er god venn med Fellaini. Det blir vennskap og samspill på og utenfor banen. Det tar tid å bygge samspill og disse relasjonene.

Schmeichel, Bruce og Pallister hadde et fantastisk samspill, og det samme med Vidic og Ferdinand, men det var ikke der fra dag én. Poenget er at det tar tid å bygge samspill både på og utenfor banen.  

 Selve mesteren på dette feltet var Sir Alex.

Hvis han mente at noen hadde brutt dette samspillet så kuttet han båndet med dem tvert, uansett hvor gode relasjoner de en gang hadde vært eller hvor store navn det var snakk om.

For Sir Alex var det viktig at alle sto sammen, og han hadde et samspill med hele trener-staben enten du var U14-trener eller assistentmanager. Det ble som en lenke. Jeg innser at Sir Alex var helt unik, men jeg tror også mange av dagens moderne managere tenker for mye på førstelaget og resultater der i frykt for å få sparken.

 Jeg tror også José Mourinho heldigvis forstår viktigheten med samspill. Han bruker egenproduserte spillere, og jeg tror han skjønner at et godt samspill mellom flere ledd tar tid.

Les andre eksklusive intervjuer med McGuinness:

• – Jeg benket Andreas. Det tok ikke faren pent
• – Tuanzebe var alltid moden for alderen
• – Rashford kunne stå i timesvis og skyte ballen mot en vegg
• – Det er flere vi aldri skulle solgt