Derfor tok han med juniorene på bortetribunen på Anfield

Av: Paul McGuinness fortalt til Lars Morten Olsen

Det kan være et dilemma for en manager, når han setter opp laget, om han skal velge en ung egenprodusert eller en innkjøpt spiller som kanskje også har kostet mange penger. Spesielt når det er press fra alle kanter på at laget skal prestere og levere resultater NÅ!

Kritikerne til Ole Gunnar Solskjær bruker å trekke frem at han mangler erfaring fra en storklubb. David Moyes, Louis van Gaal og José Mourinho hadde CV-ene fulle av erfaring fra store lag, men de savnet Man United-erfaring.

Ole Gunnar har massevis med Man United-erfaring, og det er forskjellen!

Derfor vet jeg at også at en kjerne av egenproduserte spillere, som har gjort seg fortjent til det, er viktig for Ole Gunnar. Han forstår at det er en del av Manchester United.

Det er ikke så enkelt som at en unggutt alltid trenger tid, og en innkjøpt spiller passer inn umiddelbart. Husk Patrice Evra og Nemanja Vidic og hvor svakt de startet, men begge endte opp som to av de beste spillerne United har hatt i nyere tid. Enkelte passer derimot aldri inn, og hvis dette gjelder et storkjøp, så kan det bli en meget kostbar affære. Tenk på Juan Veron, en eminent fotballspiller, men som av en eller annen grunn aldri passet inn i United. Det samme må kunne sies om Angel Di Maria og Radamel Falcao.

Man forsøker selvsagt å kartlegge en spiller så godt man kan, men poenget er at man aldri vet hundre prosent sikkert om spilleren slår til eller ikke. Hvis det er snakk om et kjøp så er det i hvert fall desidert best om spilleren kommer tidlig på sommeren slik at han får tid til å bli kjent med sine lagkamerater før sesongen starter. Folk glemmer ofte det, at selv en spiller som koster 40-50 millioner pund så må spilleren tilpasse seg spillestil, formasjoner og medspillernes styrker og svakheter.

Sånn sett har en egenprodusert spiller faktisk en fordel. Fordi en fra egne rekker kjenner klubbens filosofi, har i årevis sett laget fra tribunen og kjenner klubbkulturen. Det sier seg selv at det for en slik spiller faktisk kan være enklere å passe inn i laget enn en ny spiller, kanskje fra utlandet, som ikke kjenner til hverken lag eller klubb.

Det er også enklere hvis en manager viser en genuin interesse for de aldersbestemte lagene slik Sir Alex Ferguson gjorde og jeg vet Ole Gunnar Solskjær gjør.

Ta Class of 92 som eksempel. Det var ikke sånn at Sir Alex plutselig så dem blomstre til da de var 17, 18 år. Han hadde fulgt den gjengen fra de var 12, 13 år og sett utviklingen hele veien. Når en manager faktisk gjør det så blir det lettere når de skal introduseres på førstelaget. Manageren vet hva de er gode for og stoler på dem. Eric Harrison brukte å si til juniorene:

– La det aldri komme som en overraskelse på deg når du blir kalt opp på A-laget.

Vår jobb som trenere for de aldersbestemte var å gjøre guttene forberedte og klare for A-laget. Det å spille kamper med mange folk på tribunen var en del av arbeidet. Som da vi spilte FA Youth Cup-finalen mot Sheffield United og Harry Maguire i 2011 med over ­35 000 tilskuere på tribunen. Du bygger opp spillernes selvtillit steg for steg. Jeg husker jeg kikket rundt meg i garderoben før finalen og så spillere som Paul Pogba, Michael Keane, Sam Johnstone, Ryan Tunnicliffe og Ravel Morrison, og tenkte «disse guttene er klare for oppgaven.»

Det er imidlertid snakk om en lang prosess. Den gangen trente vi på The Cliff og jeg snakket konstant med dem om alle de store spillerne som hadde trent og spilt der, som Duncan Edwards, Bobby Charlton, George Best og alle de andre. «Dere følger i fotsporene til de store spillerne», sa jeg til dem gang etter gang. Ordene jeg brukte var ikke tilfeldig valgt. Jeg sa alltid «når du kommer på A-laget må du gjøre sånn og sånn», jeg sa aldri «hvis».

Konstant handler det om å bygge dem opp, gi dem selvtillit og forberede dem på A-laget både psykisk og fysisk.

En del av prosessen var å ta med guttene når United spilte borte. Jeg tok med to eller tre i bilen, og husker vi sto blant United-fansen borte mot i hvert fall Liverpool, Aston Villa og Stoke. Bare for å gi dem en følelse av hvordan fansen har det og også hvordan det er å spille borte.

Ravel Morrison, Ryan Tunnicliffe og Michael Keane var blant spillerne som var med meg. Noen ganger ga manageren grønt lys til at de kunne være med inn i garderoben før en kamp. De ble satt til å hjelpe materialforvalteren med et eller annet slik at de samtidig kunne observere hvordan spillerne forberedte seg til match. Neste steg kunne være å la dem trene med A-laget et par ganger og så faktisk være med A-lagsbussen til bortekamp. Ikke som en del av troppen, men bare for å bære kofferten for materialforvalteren eller noe, så de sakte, men sikkert fikk en følelse av A-laget.

Deretter fikk de kanskje være med på sommerturneen og hvis de hadde gjort seg fortjent til det få en kamp eller to foran fulle tribuner i Asia eller USA. Det er små steg hele veien, men med et klart mål. Etter at en spiller har gått gjennom alt dette er han kanskje klar for A-laget i en ligacupkamp eventuelt for utlån for å få førstelagserfaring og utvikles der, slik David Beckham gjorde i Preston.

Noen spillere, som Marcus Rashford og Mason Greenwood, trengte ikke utlån. De gjorde en innflytelse på laget umiddelbart da de fikk sjansen på førstelaget. «Make an impact» var noe vi prentet inn i hodet på guttene. «Kom igjen, gjør en forskjell, fansen kommer til å elske det.» Brandon Williams gjorde jo akkurat det da han fikk sjansen i fjor høst, og han fikk fansen på sin side umiddelbart. Jesse Lingard var så giret opp på sin debut at han kastet seg inn i en duell, ble skadet og var ute i to måneder.

En annen ting du trenger, som også folk ofte glemmer, er flaks. En som dessverre ikke hadde flaks var Will Keane. Hvis det ikke hadde vært for den alvorlige skaden han fikk, er jeg sikker på at han hadde spilt Premier League-fotball nå. I stedet ble han, så vidt jeg vet, frigitt av Ipswich og er nå i Wigan i League One.

En stor fordel med en egenprodusert spiller er at han har kjent mange av de andre på A-laget fra han var 10-12 år. Jeg husker vi tok inn Rashford i «buret» fra han var 12 år gammel, og han fikk trene med gutter som var fem, seks år eldre enn seg, eksempelvis Pogba og Lingard. Når du gjør det med en gutt i så tidlig alder så lærer han medspillerne å kjenne, og han lærer kombinasjonsspill til tross for aldersforskjellen.

Når en gutt kommer tidlig til klubben så får han også kjærlighet og lidenskap for United som aldri bør undervurderes. De er villige til å gjøre alt, absolutt alt for laget og klubben. Pluss som sagt at de er klare for oppgaven etter møysommelig å ha forberedt dem steg for steg. Det betyr ikke at alle klarer det, men de har fått muligheten.

En som fikk muligheten veldig sent var Michael Clegg. Han kom inn i akademiet forholdsvis sent, jeg mener det var som 16-åring. Grunnen var at han hadde satset på vektløfting fram til det, faren hans var trener for en vektløfter-klubb. Han kom inn sent og hadde mye å lære, men nådde ganske langt på grunn av en imponerende innstilling. Han fikk et tosifret antall kamper for United, spilte for England U21 og er nå i trenerteamet til Ole Gunnar.

Med så mange kamper det er nå, vil jeg påstå at det må være veldig nyttig for manageren å ha noen egenproduserte spillere å fylle opp med. De deler på byrden. Også fra et økonomisk ståsted er det lurt fordi en ung egenprodusert spiller koster klubben kanskje ti prosent av hva en innkjøpt gjør. Ole Gunnar kom til klubben ung, var der i ti år som spiller, deretter som reservelagstrener og nå manager. Alle liker å vinne trofeer, men du må ha kjærlighet og følelse for en klubb også, og det har Ole Gunnar.

Jeg er ikke i tvil om at han gjør alle de tingene som sørger for at en ung egenprodusert gutt en dag er klar for A-laget. Som akademitrener Tony Whelan sa mange ganger: «Juniorspillerne er vokterne for Manchester Uniteds historie og spillestil.» Class of 92 var ikke bare gode til å spille fotball. De hjalp til slik at spillere utenfra ble integrert og forstod hva Manchester United handler om.

Når jeg ser kombinasjonsspillet til Pogba og Rashford så finnes jeg ikke overrasket. Aldersforskjellen til tross, så var det sånn vi jobbet med på trening. Det er Manchester United-stil og derfor er det så herlig å se Donny van de Beek spille sånn allerede. Juan Mata sier at Donny er «pass and move» og derfor vil han passe perfekt i United. Jeg tror også United og Van de Beek passer bra for hverandre.

Da jeg var i United var vi meget bevisste på hvordan vi ønsket at laget skulle spille, men det skulle være rom for å utfolde seg. Og tro meg: Det er slett ikke alle klubber som gjør det. Jeg har sagt dette tidligere, men jeg synes det er veldig, veldig viktig at United fortsetter den tradisjonen, og det er jeg sikker på at klubben også gjør med Ole Gunnar som manager.

Rafael da Silva sa sin hjertens mening i et stort intervju nylig. Det var også en spiller som forstod United veldig godt selv om han kom fra Brasil. Vi hentet han tidlig, sammen med tvillingbroren Fabio. Rafael var som skapt for United, og jeg synes salget av ham var altfor forhastet av Louis van Gaal, det samme med Jonny Evans og Danny Welbeck. Det er for sent nå, men spillere som det hadde passet perfekt for Ole Gunnar. Van Gaal behandlet meg bra, men han gjorde noen merkelige valg, må jeg si. Han gjorde ting på sin måte selv om de ikke nødvendigvis var Man Uniteds måte.

Jeg kan knapt få understreket nok viktigheten av å ha en kjerne av egenprodusert spillere. Det blir vanskelig hvis du har en tropp med spillere der alle har ulik bakgrunn.  I tillegg gjør du det vanskelig for deg selv hvis du bytter manager hele tiden. Da blir det nytt spillesystem, nye treningsmetoder og hvis du får det hvert tredje eller fjerde år kombinert med kun spillere fra ulik bakgrunn så tør jeg garantere at det ikke blir noen suksess. Du må ha en viss grad av kontinuitet, og en kjerne av egenproduserte spillere vil kunne bidra til kontinuiteten. Det er jeg heldigvis sikker på at Ole Gunnar Solskjær er enig i.