Det er svært lenge siden sist de to Manchester-klubbene var de to klubbene som tronet på toppen av engelsk fotball. Nå står ligagullet igjen mellom den røde og den lyseblå delen av den tidligere industribyen – akkurat som for 43 år siden.
– Vi holdt mesterform i 1967/68, mimrer den evige optimisten Crerand til MEN.
– Fem strake seire etter jul betød at vi etter 2-1-seieren mot Tottenham 3. februar var klare favoritter til å vinne ligaen. Jeg er ingen gambler, men mange av gutta dro på veddeløp på Kempton Park dagen før den kampen og ble tilbudt 1,16 i odds på United som seriemestere. Dagen etter slo vi Tottenham, så oddsen ville ha vært enda lavere.
Sesongen før hadde United vunnet ligaen med fire poeng (noe som gjorde kampprogrammet enda travlere som en følge av Serievinnercupdeltakelsen), mens City endte på en skuffende 15. plass. Den gode høst- og vinterformen til De røde djevlene gjorde at klubben så ut til å kopiere bragden fra året i forveien, men en svak periode gjorde at City knappet inn hele forspranget på byrivalene.
– Men så startet det å gå galt for United. Vi tapte borte mot Burnley den neste kampen, selv om de spilte med ti mann store deler av oppgjøret. Chelsea og Coventry slo oss også, men 2-0-tapet på Highfield Road var ingen stor overraskelse siden den kom kun to dager etter den skrekkelige turen til Polen (for Europacup-oppgjøret mot Gornik Zabrze).
– United møtter City 27. mars i en skikkelig toppkamp. United ledet med 45 poeng, City lå på andre med 43. Fortsatt er det kanskje tidenes viktigste Manchester-derby, og vi tok ledelsen allerede etter 38 sekunder ved George. Men City kom tilbake og scoret tre ganger ved Colin Bell, Francis Lee og George Heslop.
– For en gangs skyld kunne City-fansen se fram mot jobben morgenen etter derbyet.
Citys forvandling kom svært uventet på United-spillerne, men manager Joe Mercer hadde et par ess i ermet som skulle snu Citys hell.
– Citys opptur overrasket oss. Vi hadde slått dem 2-1 på Maine Road tidligere den sesongen og forlot kampen med en tanke om at vi var det bedre laget med flere kvalitetsspillere. Men så hentet City-sjef Joe Mercer inn Francis Lee fra Bolton, og det snudde lykken for dem. Colin Bell var kanskje Citys beste spiller. Han var en fantastisk pasningsspiller med et utrolig blikk som aldri sluttet å løpe. Jeg trodde han skulle bli United-spiller på et tidspunkt.
– Mike Summerbee var også en klassespiller, modig med god kontroll og en sterk vinnervilje. Han og George Best var nære venner – George var forloveren i Mikes bryllup – og på et tidspunkt kjøpte George og Mike en leilighet sammen.
– Da han flyttet inn spurte George meg om vi kunne låne han noen sengesett, så kona mi, Noreen, ga han et vakkert sengesett som vi hadde fått i bryllupspgave. Vi så det aldri igjen. Da Noreen spurte han senere var hun irritert over at hun ikke hadde fått dem tilbake. George svarte, «unnkyld, men de er godt brukt». Da mistet Noreen plutselig all interesse for det.
– Mercers beste avgjørelse var å ansette Malcolm Allison som sin assistent i 1965. Allison ga spillerne et enormt løft og fortalte dem at de var kapable til å gjøre hva som helst. Han var en stor motivator og en fascinerende mann.
Selv om United aldri helt klarte å reise seg, var det spenning helt til siste slutt i toppdivisjonen. Før siste kamp lå United og City på like mange poeng, men dårligere målforskjell gjorde at United var avhengige av at de lyseblå avga poeng borte mot Newcastle.
– Formen vår forbedret seg ikke etter derbytapet, men ligaen ble ikke avgjort før i sesongens siste kamp. Vi tapte 2-1 mot Sunderland, mens City vant 4-3 i en fantastisk kamp i Newcastle. Det betød at vi avsluttet sesongen på andreplass, med City som mestere to poeng foran.
– Matt var en fantastisk god taper og gikk rett ned til tv-studioene etter kampen for å gratulere Joe Mercer. Vi var et bedre lag enn City, men de vant ligaen og fortjente all kreditt.
– City hadde et fantastisk lag og burde ha vunnet ligaen mer enn én gang. Vi var venner med flere av dem, men Nobby Stiles var en Mancunian og hatet City. Rivaleriet med London-klubbene var ikke på samme nivå. Vi ønsket å gjøre bra mot dem fordi de trodde de var bedre enn oss og at alle fra nordlige lag bodde i brosteinsgater med utedo, men de virkelige rivalene var City, Leeds og Liverpool.
Ligaen endte altså med et bittert nederlag, mens klubben i motsatt ende av byen kunne juble for sitt andre og hittil siste ligamesterskap. United var imidlertid ikke ferdig med sesongen av den grunn.
– Etter tapet mot Sunderland sa jeg til gutta i garderoben: «City har vunnet tittelen. Nå må vi vinner Europacupen. Det er det største troféet av dem alle – og uansett det eneste som er igjen å vinne.»
3-3 borte mot Real Madrid sørget for avansement til finalen, hvor Benfica ble beseiret 4-1 etter ekstraomganger. Om United skulle komme til kort i årets Premier League-tittelrace, vil de imidlertid ikke kunne få sin Europacuprevansje i ukene etter.
