Derfor er januarvinduet så vanskelig

Ja, hvorfor er overgangsvinduet nå i januar så «vanskelig»?

Vi får jevnlig det spørsmålet, og skal forsøke å forklare dette punktvis.

Først: Det er greit å understreke at dette først og fremst egentlig gjelder de aller beste spillerne, som fortsatt er det nivået United sikter seg inn mot.

Men de beste spillerne er normalt ikke tilgjengelig i januar, eller sagt på en annen måte: Robin van Persie forlater ikke Arsenal til fordel for United i januar. Eden Hazard går ikke fra Chelsea til Real Madrid.

Av tidenes 30 største fotballoverganger har kun to skjedd i januar.

Den ene var Philippe Coutinhos overgang fra Liverpool til Barcelona, etter at han i et halvt år hadde ønsket seg bort, mens den andre var Virgil van Dijks overgang fra Southampton til Liverpool, etter at de hadde forsøkt på ham i et halvt år og han også ville dit i mange måneder.

Men ellers flytter stort sett de beste spillerne på seg om sommeren.

Fordi:

De aller beste spillerne er jo allerede stort sett i klubber som kjemper om ligatitler eller suksess i Europa – trofeer og titler som gir både penger og økt verdi på alle områder for en klubb.

Så hvorfor skal en klubb egentlig selge en av spillerne som kan bidra til dette?

Pengene involvert

Det er nemlig viktig å være klar over følgende: Verdien av bare å være i Premier League er nå vurdert til 170 millioner pund – bare for å være i ligaen, altså. Selv 20. og sisteplassen etter en Premier League-sesong får cirka 100 millioner pund utbetalt (prispenger, tv-inntekter, tv-kamper etc).

Ser man på Champions League så er det normalt også flere titalls millioner pund å hente på å avansere for eksempel fra 8. delsfinale til kvartfinale eller også semifinale og finale.

Et salg av en god spiller kan altså sikre penger på bok der og da, men kan faktisk slå negativt ut totalt sett fordi man reduserer egne sjanser for suksess som gir inntekter.

Husk også at normalen ved et spillersalg er at kjøpende klubb betaler i avdrag. Veldig enkelt fortalt: Et kjøp av en 80 millioner pund-spiller kan altså gi selgende klubb 20 millioner i året over fire år. Igjen: Hvis spilleren bidrar mye i pågående sesong så blir spørsmålet: Hvorfor da selge?

For å ta et eksempel: Aston Villa har Jack Grealish, men Aston Villa kjemper også for å unngå nedrykk. Det sies, som nevnt, nå at verdien av et opprykk til Premier League er 170 millioner pund, og selv om det er ulike fallskjermer til de som rykker ned så trenger man ikke å være rakettforsker for å skjønne at et salg av Jack Grealish nå kan få enorme negative konsekvenser for Villa, først for resten av sesongen, et mulig nedrykk og så økonomisk for hele klubben, manageren, spillerne og alle de ansatte.

Mange steder på sosiale medier skrives det at Grealish «sikkert» er tilgjengelig for 60-80 millioner pund, men normalt er det svært liten sjanse for å få hele summen med en gang og for å gjenta: Verdien av å overleve i Premier League er atskillig mer enn 60-80 millioner pund.

Hvordan erstatte spilleren som selges?

Hvis en klubb skulle selge en stjerne i januar så er det også ekstremt vanskelig å få inn noe som er av tilsvarende kvalitet.

Det er én av grunnene til at januar ofte handler om spillere som Erling Braut Haaland eller Takumi Minamino – siden det er mye enklere for Red Bull Salzburg, som opererer på lavere nivå, å erstatte disse.

Man kan også ta Borussia Dortmund som et eksempel: De opererer til en viss grad etter en modell hvor man kjøper talenter, utvikler dem, selger dem for en pen fortjeneste og begynner fra nytt av igjen. Noen klubber har altså kjøp og salg som en innarbeidet forretningsmodell, men det er tross alt de færreste av toppklubbene som driver sånn.

Ugunstig også for spilleren

Fra spillerens synspunkt så vil et skifte i januar, kanskje til og med til et annet land, bety at man heller ikke får noe tilpasningstid. Det kreves at man leverer fra første stund, selv om man kommer til en ny sjef, en ny stil, nye lagkamerater, en ny kultur og et nytt treningsregime. Det er aldri lett uansett, men en sommertransfer gjør den overgangen mykere fordi man gjerne har fire-seks uker på å bli kjent.

Et United-eksempel her: Nemanja Vidic og Patrice Evra ble kjøpt av United i januar 2006,  og er nå legender i klubben. Begge slet imidlertid voldsomt i starten, Evra fikk vel 1 på spillerbørsen i sin debut mot City og Vidic var ikke den bautaen han senere ble.

Presset på spillerne er også ekstremt. Som regel er jo spilleren hentet for å utgjøre en umiddelbar forskjell, for eksempel nå å kanskje skulle løse 10errollen i United og skyte klubben til topp fire og suksess i Europa eller for andre – erstatte en skadet Harry Kane i Tottenham eller redde en klubb fra nedrykk.

Overpris og større risiko

Alle klubber er også klar over at januar fungerer slik, noe som til en viss grad forsterker det hele.

Det betyr at de som eventuelt kan være villig til å selge faktisk kan kreve voldsom overpris. Det gir større risiko for kjøpende klubb som muligens er desperat, fordi et bomkjøp vil se styggere ut og så bli brukt mot klubben igjen i tradisjonelle og sosiale medier.

Alle har mye penger

Husk også at de fleste klubber også har enormt med penger selv nå. Klubber som West Ham og Everton er blant de 20 klubbene som omsetter mest i hele verden. Som nevnt, verdien av Premier League alene sies å være 170 millioner, og prispengene i Premier League (sluttposisjon, TV-kamper, tv-inntekter etc) selv for 20. og sisteplassen ligger på nesten 100 millioner pund.

For ordens skyld: De største overgangene i januar de siste årene:

2020 (pågår):

1. Dejan Kulusevski, Atalanta til Juventus, 30 mill. pund
2. Erling Braut Haaland, Salzburg til Dortmund, 19,2 mill.
3. Raul de Tomas, Benfica til Espanyol, 17 mill.
4. Exequiel Palacios, River Plate til Leverkusen, 17 mill.
5. Julian Weigl, Dortmund til Benfica, 17 mill.

2019:

1. Christian Pulisic, Dortmund til Chelsea, 58 mill pund (skjedde først sommer 19)
2. Paulinho, Barcelona til Guangzhou, 44,2 mill.
3. Leandro Paredes, Zenit til PSG, 34,7 mill.
4. Lucas Paqueta, Flamengo til AC Milan, 31,4 mill.
5. Krzysztof Piatek, Genoa til AC Milan, 30,9 mill.

2018:

1. Philippe Coutinho, Liverpool til Barcelona, 106 mill.
2. Virgil van Dijk, Southampton til Liverpool, 75 mill.
3. Aymerick Laporte, Bilbao til City, 57,2 mill
4. Pierre-Emerick Aubameyang, Dortmund til Arsenal, 56 mill
5. Cedric Bakambu, Villarreal til Beijing, 35,3 mill.

2017:

1. Oscar, Chelsea til Shanghai, 52 mill.
2. Julian Draxler, Wolfsburg til PSG, 34,1 mill.
3. Gabriel Jesus, Palmeiras til City, 27 mill.
4. Concalo Guedes, Benfica til PSG, 25,5 mill.
5. Dimitri Payet, West Ham til Marseille, 25 mill

MERKNAD: Det er noen fellesnevnere her. Asiatiske klubber er med i toppen, Coutinho, Van Dijk og Payet også, etter et halvt år hvor de ønsket seg dit de faktisk endte og så er Dortmund en gjenganger, samt at PSG og City et par ganger har vært på banen. I 2020 kan det argumenteres for at United var med i kampen om det heteste navnet som så langt har vært aktuelt – Erling Braut Haaland.

Men hadde det trengt å være vanskelig for United?

Ja, hvis United mener at de faktisk kan få de beste, men ikke hvis United hadde handlet etter der de nå faktisk ligger.

– Det behøver ikke være vanskelig. United må stikke fingeren i jorda, og innse hvor de nå er. De er ikke lenger Barcelona, Real Madrid, Manchester City, Liverpool eller Juventus, og sliter sannsynligvis med å få fatt på de aller beste spillerne akkurat nå. Å tro at Jadon Sancho vil til United? Det virker helt vilt. At han vil dit fordi han tror på prosjektet? De beste spillerne vil vinne de største titlene, og akkurat nå er ikke United i nærheten der. Derfor kunne det vært muligheter, om de hadde tenkt annerledes, sier en agent til united.no.

Vårt inntrykk er altså at United fortsatt jobber mot flere av de beste, som det altså er enklere å få treff på i sommervinduet. Så kan bare tiden vise om det er rett strategi eller ikke.