Med all den oppmerksomheten som duellen mellom Pep og Jose har fått, og ikke minst Rooney-sagaen som ikke ser ut til å ha noen ende, er det lett å glemme at Manchester United faktisk er en fotballklubb.
Og da handler det om mer enn hvem som er manager akkurat nå og hvilken formasjon laget som velges i de kommende kampene.
Annonse
Fra en supporters perspektiv er betydningen av denne kampen enorm. Atmosfæren er både fiendtlig og lidenskapelig. Nettopp derfor betyr kampen så mye for de 2500 United-supporterne som vil se kampen fra borteseksjonen på Anfield. Millioner av United-fans verden over vil føle det samme.
Hvem bryr seg egentlig da om United vinner uten Wayne Rooney? Det er resultatet som teller, ikke laguttaket.
Rooney har i en årrekke vært en glimrende spiller for United, men det betyr ikke at han skal ha klippekort på laget når han ikke presterer.
Og Rooney må selv ta ansvar for to ting: 1.At han ikke har passet like bra på kroppen sin som mange andre jevnaldrende spillere gjør. 2. At han ikke har fornyet spillestilen sin og tilpasset seg en ny hverdag slik mange spillere som passerer 30 år har gjort.
Mourinho på sin side har valgt en noe annen strategi som har gjort det vanskelig for Rooney. Han fikk først spille, presterte ikke og ble så vraket fremfor å bli satt på benken fra dag én under Mourinho.
Sant skal sies, Rooney har klare lederegenskaper både på og utenfor banen, uavhengig om fotballferdighetene hans ikke lenger er det de var. Til tross for at han spilte en svak kamp i FA-cupfinalen i mai, var det han som hadde sulten og fandenivoldskheten til å skape Uniteds utligning. Og mot Hull tidligere denne sesongen, på overtid, var det Rooney som kjempet seg fri og serverte en perfekt ball til Marcus Rashford. Vinnerviljen har han fremdeles, og mange har mye å lære av Rooney.
Kampen på Anfield markerer uansett starten på en rekke tøffe kamper for United. Det er nærliggende å anta at Mourinho vil bytte mye på laget til kampen mot Fenerbahce, og vi kan ikke ta seier i den kampen forgitt. Robin van Persie var i London forrige uke på en veldedighetstilstelning. Nederlenderen er optimistisk på sitt nye lags vegne over to kamper mot United, og kanskje med rette. Uniteds to kamper mot Feyenoord i Rotterdam og hjemme mot Zorya imponerte i alle fall ingen.
Så kommer kampen som veldig mange har ventet på, nemlig Jose Mourinhos retur til Stamford Bridge. For første gang er han tilbake der som manager for et annet engelsk.
Annonse
Innad i Chelsea er det blandede følelser. Noen elsker ham, andre hater ham. Flere av Chelsea-spillerne hadde ingen betenkeligheter med å delta i tidligere klubblege Eva Carneiros bryllup etter hennes bitre avskjed med Chelsea. Det samme gjaldt mange ansatte i Chelsea, noes om bare kan tolkes som et klart signal om at de var over Mourinho og ikke følte at de ikke lenger skyldte ham noe.
Kampprogrammet de neste ukene blir tøft. Det store spørsmålet er nå om United vil fremstå slik laget gjorde mot Leicester, eller slik de spilte mot Watford. Vi har lagt bak oss en landslagspause etter det skuffende resultatet mot Stoke. På en annen side, etter seieren mot Hull var vi alle høyt oppe for så å bli skuffet etter tapet mot City i kampen etter. Så kanskje uavgjortresultatet mot Stoke vil fremprovosere en positiv reaksjon blant spillerne?
Men først, neste stopp er Anfield. Det er en fæl plass med fæle supportere og hvor bortefansen blir holdt igjen en god stund etter kampslutt. Det er sjelden noen god opplevelse. Om ikke da dommerens sluttsignal lyder og United har vunnet.
