Det har vært en variabel sesong. United har gått fra fantastiske prestasjoner som kun ga uavgjort til middelmådige prestasjoner som ga seier.
Det har vært vanskelig å spå noe som helst.
Annonse
En overtidsseier, som den mot Hull, ble aldri den katalysatoren man håpet den skulle bli, og det å ta ledelsen i de fleste kamper betød ikke seier. Men så, plutselig, har seiersrekka kommet. Det som før endte uavgjort har plutselig blitt tre poeng.
Selvtillit betyr mye i fotball.
United så ut til å være fulle av selvtillit i innledningen mot Everton og Arsenal. Motstanderne ble presset tilbake og ledermålet kom. Vi fortsatte også med å skape sjanser, og det var egentlig bare litt uflaks som stoppet oss i å øke ledelsen.
Mourinho analyserte disse kampene, og han skjønte at en forandring matte til. Hans beste Chelsea-lag kunne forsvare 1-0-ledelser, men United viste at de ikke var gode nok til det.
Byttene hans endret seg derfor litt etter Everton-kampen.
Mot Tottenham fikk United heller ikke 2-0-scoringen, men laget beholdt fasongen, så ikke skremte ut, tok bedre vare på ballen og selv om det ble nervøst så ga de egentlig aldri Tottenham en sjanse til å utlikne.
Det ble en psykologisk viktig seier – en seier som økte både moralen og selvtilliten i spillergruppa. Når man så hvordan Tottenham feide gresset med Chelsea denne uka, så sier det mye om den prestasjonen.
Den ekstra selvtilliten spilte så en rolle borte mot Crystal Palace noen dager senere. United tok – nærmest som vanlig – ledelsen, men 2-0-scoringen lot vente på seg. Palace’ tro på at det var mulig å få noe ut av kampen økte, de angrep United og utliknet også.
Annonse
I stedet skjedde det motsatte, og da Matas mål ble feilaktig annullert og de ikke fikk en soleklar straffe så fortsatte de bare å presse hardt. Til slutt kom da også vinnermålet, etter en kombinasjon av tro og kvalitet, i dette tilfellet en perfekt pasning fra Pogba til Zlatan.
Borteseksjonen gikk naturligvis amok. Dette var en type prestasjon, full av vinnervilje og moral, som fansen ønsker å se.
Selv satt jeg i de litt «finere» setene på motsatt side av United-fansen, men United-direktørene lot seg også rive med. De visste atskillig mer glede enn det som er vanlig da vi ser glimt av dem på tv.
Suksessen fortsatte mot WBA, og United kom alltid til å vinne den kampen. Det hadde ingenting å si at hjemmelaget va i bra form. Man føler det på seg når ting klikker på rett plass, og jeg fikk den følelsen i forkant av kampen på The Hawthorns.
Bortefansen leverte nok en strålende prestasjon, og var høylytte fra første til siste minutt. Laget matchet så det med prestasjonen sin.
Den selvtilliten og den moralen – som er så vanskelig å få inn i en gruppe – er nå kommer for å bli en stund. Det fortsatte mot Sunderland, og comebacket mot Middlesbrough var et av de beste øyeblikkene på Old Trafford på ganske lang tid.
Jeg elsket personlig å se at manageren skrek til en skadet Martial at han måtte komme seg ut på banen igjen – at han måtte vinne kampen til tross for smellen sin. Så utliknet Martial bare noen minutter senere. Andre managere ville latt ham få en pause på sidelinjen, for så senere å eventuelt skylde på at man kun var ti mann.
Det var også fantastisk å få den seieren til tross for Zlatans latterlige annullerte mål. Altfor ofte har vi klaget på dommeren denne sesongen, men måten å angripe det på er selvsagt å akseptere at sånt kan skje, men likevel vinne kampen.
Annonse
Det var det spillerne gjorde.
Nye, ustoppelige United gjorde så det som måtte til for å vinne på London Stadium.
Jeg har noen utrolige minner fra samme arena og OL i 2012, hvor jeg var blant de heldige som fikk med seg både fantastiske idrettsprestasjoner og en utrolig atmosfære. Den fungerer imidlertid ikke som fotball-arena.
Selv de nærmeste tribune-seksjonene er langt unna banen, og øvre tribune-seksjon i seg selv er jo langt borte fra nedre tribundeseksjon. Som en West Ham-fan sa til meg: Arenaen sørger faktisk for at man kan glemme at det foregår en fotballkamp et stykke unna der du sitter.
Situasjonen ser uansett bra ut.
Noen vil kunne hevde at seiersrekka har kommet mot svakere lag, men hvis man ser bort fra Liverpool-kampen neste helg (en ENORMT viktig kamp), så skal vi altså nå møte Reading, Hull (tre ganger), Stoke, Leicester, Watford, St. Etienne, Bournemouth, Southampton, Middlesbrough, Sunderland, WBA og Everton før vi treffer på Chelsea midt i april. Da har jeg tatt med i beregningen av kampen vår mot City blir utsatt når vi går til ligacupfinalen.
Det spesielle nå er at vi omsider har fått bevis som gjør at vi kan være positive. Det handler ikke lenger bare om håp. Vi har øynene våre siktet godt inn mot et ordentlig forsøk på å få til noe i Europa, en ligacupfinale og en topp-plassering i ligaen.
Manageren har klart å snu trenden, moralen er tilbake og man kan faktisk føle at lagene foran oss på tabellen kikker seg litt nervøst over skulderen (spesielt Arsenal- og City-fans). Vi supportere gleder oss mer til hver kamp og neste reise enn vi har gjort på mange år.
Selv da resultatene ikke var så gode så føltes denne sesongen bedre, men nå har alt blitt skrudd flere hakk opp.
