– Jeg har forelsket meg på ny

De siste årene har jeg dratt på kamper så godt som hver uke, men jeg har egentlig ikke brydd meg så mye som før. En kjedelig hjemmekamp, en middels uavgjort-prestasjon borte mot et nyopprykket lag og et grusomt tap mot et svakt har blitt altfor vanlig.

Samtidig spilte vi stadig dårligere fotball, og det føltes som om selve hjertet i klubben var i ferd med å forsvinne.

Jeg tenkte at det kanskje bare var meg.

Resultatene var ikke altfor gode, men jeg er ikke blant dem som bare bryr seg om det. Faktisk, det som skjer på banen betyr egentlig mindre enn å reise på kamper med kompiser – og de opplevelsene vi sammen deler.

Jeg tenkte at det kanskje også hang sammen med at jeg nylig hadde blitt far, og at det var endret fokus i livet som var årsaken – selv om det ikke stoppet meg fra å prøve å komme meg på alle kamper.

Men den siste måneden har vist hvor fort kjærligheten kan returnere.

Ok, vi er fortsatt et stykke unna 4. plassen, og noen av spillerne er de samme som jeg ikke har hatt altfor høye tanker om før. Eierne som er mislikt er heller ikke borte, og man kan fortsatt stille spørsmål ved klubbens struktur.

Men akkurat nå betyr ikke det altfor mye siden nå er «buzzet» tilbake.

Fans ønsker en følelse av at klubben er «deres», og at de som styrer sjappa bryr seg like mye om klubben som de selv gjør.

Ole gjør det.

Alle vet at han bryr seg minst like mye som alle andre samtidig som han både er likandes og kapabel til å gjøre jobben.

Uniteds ex-spillere trenger ikke lenger å bli fortalt at de må si fine ting om manageren, slik det var under José Mourinho.

Klubbens tidligere managerlegende får heller ikke en stengt dør fra ham.

Og Ole går i klubbdressen – som han bør – noe som er en stor forandring fra José Mourinho som til og med møtte med dagligdagse klær (hettegenser under dressjakke) da man markerte at det var 60 år siden München-tragedien, et valg som skapte stor oppstandelse internt i United.

Cardiff borte var vanvittig.

Atmosfæren var tilbake, lettelsen, angrepsspillet og resultatet. Alt klikket.

Og det har egentlig ikke blitt så mye dårligere etterpå, selv om et par av kampene har vært mindre spennende.

Video fra Cardiff borte.

Reading hjemme var helt ok, men ikke én for minnebøkene. Samtidig ble det nok en seier – og så fortsatte det med seier også mot Tottenham.

Jeg dro til Wembley med en forventning om at vi kom til å tape, men med et håp om ett poeng – og at kampen viste at vi kunne matche lagene foran oss på tabellen.

Jeg hadde faktisk ikke tatt så mye av etter kampene før den. Jo da, de har vært morsomme å se på og fotballen er atskillig bedre, men det betød ikke at vi kom til å slå Tottenham med en manager som har så liten erfaring.

Likevel, fra første minutt så spilte vi slik United burde spille.

Vi angrep dem, vi var raske om omstillingsfasen og vi kjørte på frem til målet kom – en scoring som rett og slett var sensasjonell bra. Utover kampen satt vi i borteseksjonen med en følelse av stolthet – og nerver.

Men, selv om Tottenham hadde utliknet så hadde søndagens kamp vært klar tale fra dette United-laget. At Tottenham faktisk ikke klarte å utlikne skal David de Gea selvsagt ha sin del av æren for, men det handlet også om motstandsdyktighet, tapperhet og ren og skjær vilje.

Vi traff med taktikken før pause, og for en måned siden tror jeg verken at Marcus Rashford hadde turt å skyte – og aller minst score – fra den posisjonen han nå ble matchvinner fra.

Da ville han nok ventet på støtte eller kikket tversover for å se om han kunne sende en gjennombruddspasning eller et innlegg.

Selvtilliten hans er et soleklart eksempel på troen spillerne nå har – og det er noe som kommer til å bli bedre for hver kamp som spilles.

For hver dag so går så kommer det sannsynligvis også flere historier om hvor ille José Mourinho behandlet spillerne. Alt var ikke hans feil, men en del var faktisk det.

Måten spillerne nå leverer på er det ultimate beviset på akkurat det.

– Spillerne elsker ham. Han er en toppmann, sa familien til en av spillerne nylig til meg.

Ole har altså ikke bare respekten som kommer fra å ha vært en tidligere spiller selv, men han oppnår respekt også for det han står for som manager.

Spillerne vil også stole på ham taktisk etter Tottenham-kampen, noe som betyr at det altså ikke bare handler om å kopiere Fergusons lidenskap – men at han også kan sette sitt eget preg på dette.

Så betyr ingenting av dette at jeg definitivt ville gitt jobben til ham permanent, men det betyr at jeg elsker United igjen – på en måte som jeg helt hadde glemt at det var mulig å elske klubben på.

Om Oli Winton:

Oli Winton skriver innlegg for united.no. Han er komité-medlem i MUST, den uavhengige Manchester United Supporters’ Trust. Han reiser til de fleste hjemme- og bortekamper og har en sivil jobb som politisk konsulent. Han har gode kontakter i og rundt det som foregår i United. I spalten på united.no vil han spesielt skrive om supporter-/klubb-relasjon og billettspørsmål.