Vi er inne i jubileumsuka for Fergies siste kamp som manager for United, noe som selvsagt har ført til en del prat om 5-5-kampen borte mot WBA. Det var en utrolig dag i solskinnet hvor vi feiret det vi hadde opplevd, men samtidig var det da faktisk også en optimisme om det som skulle komme.
United hadde jo ganske så enkelt vunnet ligaen med et ungt lag som ikke var i nærheten av å ta ut hele potensialet sitt.
Danny Welbeck kom til å lære så mye av Robin van Persie, Tom Cleverley og co var fortsatt tidlig i sin utvikling og vi kunne faktisk dominere i en årrekke.
Annonse
DEN SISTE KAMPEN: Sir Alex og spillerne etter 5-5-kampen.
Selv etter den første kampen under David Moyes, borte mot Swansea, så virket alt fantastisk.
Så ble ikke det som fulgte like stort. Det har til tider faktisk vært ganske så dystert, men det har også understreket nøyaktig hvor stor legende Fergie faktisk var.
Det fikk meg til å tenke tilbake på de ulike møtene mine med ham.
Den første gangen jeg virkelig snakket med ham var i forbindelse med Supercupen i Monaco i 1999. Det var atskillig mindre sikkerhet og beskyttelse av spillerne den gangen, og jeg vandret rett og slett bare inn på spillerhotellet hvor jeg fant hele laget sittende i lobbyen.
Jeg har riktignok mistet fotografiet jeg tok med Sir Alex på den ene siden av meg og Sir Bobby på den andre, men vi hadde en liten prat om den videre sesongen. Han virket utrolig avslappet og var også villig til å prate.
Jeg stod der med ærefrykt – eller faktisk – ren frykt.
Den gangen var jeg jo yngre og det var nok en av årsakene til at han også var så hyggelig. Jeg var 18 år gammel, men jeg så yngre ut.
Det tok mange år før jeg fikk snakket med ham igjen etter det, hovedsaklig på grunn av de ekstra sikkerhetstiltakene som ble innført rundt laget og, vel, han er jo også en ganske så opptatt mann som egentlig ikke trenger at jeg forstyrrer ham.
Annonse
Jeg så ham jevnlig på spillerhotellene rundt omring, men jeg tuslet aldri over for å bry ham foran kamper. Blant annet fordi jeg synes at visse fans kan fremstå litt hyklerske ved å mase på spillerne/manageren da det er åpenbart at det er en fordel at de fokuserer på det som skal skje.
Jeg kunne likevel si «hallo» (selv om han nok ikke ante hvem jeg var) på ulike arrangementer i forbindelse med kamper. Jeg husker at jeg satte meg ned med ham i to minutter på et arrangement for å lansere en seddel med bilde av George Best på. Jeg kjente en av de ansatte i United på tilstelningen, og det var han som ba meg om å komme over.
Jeg var likevel altfor redd for egentlig å få frem et ord.
Det har likevel alltid føles som om jeg har kjent ham, siden han tross alt var manageren vår fra jeg var fem år gammel. Han var idolet mitt, og selv om han ikke ante at jeg eksisterte så var han på mange måter likevel en del av familien.
Den følelsen ble ikke noe mindre rar av at jeg kjenner en del mennesker som faktisk kjenner Fergie veldig godt. Det betyr at jeg også har hørt mange historier om personen Alex Ferguson, ikke bare manageren.
I 2012 begynte jeg å treffe ham litt oftere.
En veldig nær venn av ham trengte skyss til bortekampen mot City i 2012, og det ble jeg som kjørte ham. Det ble riktignok ikke Uniteds beste kveld, tapet kostet oss faktisk tittelen og jeg slet selv med jetlag etter akkurat å ha returnert fra en tur til Vietnam.
Kompisen min hadde imidlertid pratet med Fergie i direktørlosjen i forbindelse med kampen, og da han kom tilbake til bilen så fortalte han meg at Fergie hadde sagt at vi kom til å kjøpe en nederlandsk spiller fra Arsenal til sommeren.
Annonse
Jeg spøkte da med at det måtte bety at Robin van Persie kom – selv om jeg egentlig ikke trodde på det.
Denne kompisen min møtte Fergie ofte i forbindelse med kamp, gjerne på managerens kontor og han inviterte meg til å bli med dit i september 2012. Fergie og jeg hadde faktisk begge vært i New York for å se Andy Murray i US Open-finalen i tennis. Jeg var egentlig der for et møte med David Beckham, og visste ikke en gang at Fergie hadde vært der.
Jeg var livredd da jeg tuslet inn på det lille kontoret hans under Old Traffords South Stand, mindre enn én time før avspark.
SEPTEMBER 2012: Nick Powell, Robin van Persie og Javier Hernandez feiret det fjerde målet mot Wigan.
Hovedkontoret hans var selvsagt på Carrington, men han hadde beholdt kontoret på stadion for å kunne si hei til familien sin og også ha sjansen til å trekke seg litt unna alt ståheien.
Det var et lite kontor med skråtak siden det lå i tilknytning til tribunen rett over. Det var kun en sofa, et lite spisebord og en TV der.
Vi tuslet inn og totalt var vi bare fem personer der.
Han fortalte at han hatet tiden frem til avspark etter at han hadde gitt teamtalken sin til spillerne og egentlig ikke hadde noe annet å gjøre enn å vente.
Han likte derfor å få besøk.
Det var skotsk fotball på TVen, vi snakket om tennisen fra uka før og jeg hadde atskillig mer selvtillit i praten denne gangen, siden jeg faktisk var invitert med inn. Denne gangen handlet det ikke om å bry ham når han egentlig trengte ro.
Et par personer hadde på forhånd fortalt meg at han hatet å prate om fotball så det temaet droppet jeg helt, men det ble dermed litt sånn: Tenk på alt det du egentlig ønsker å spørre ham om, men som du rett og slett ikke kan gjøre.
Han fremstod i stedet som den avslappede versjonen av seg selv som også har sett på TV, den som spøker og ikke den mer seriøse fyren som vi kjente fra sidelinjen under kamp. Det var lett å forstå at dette var en mann som fremstod som en farsfigur, og ikke bare en sint, skrikende skotte.
Annonse
Vi fire andre var der inne i cirka 20 minutter, og fikk hans fulle oppmerksomhet. Det var så spesielt at det nesten føltes litt uvirkelig. Jeg spurte også om å få et kjapt bilde med ham på veien ut. Det var tross alt 13 siden sist…
PÅ FERGIES KONTOR: Oli Winton og Sir Alex i september 2012.
Samtidig som vi tok bildet spurte jeg ham om et resultattips. Da kikket han på meg og sa klart: 4-0!. Et par timer senere blåste dommeren så av kampen etter at vi hadde slått Wigan 4-0.
Det virket også (jeg håper i alle fall det) som om han husket meg etter det, og jeg mener også at han smilte eller nikket til meg hvis vi passerte hverandre på en eller annen bortekamp i Europa, selv om det også kan hende at det er noe jeg innbiller meg.
Da han ga seg som manager hadde han selvsagt mer tid til overs, og den samme vennen inviterte meg med til en av boklanseringene hans med påfølgende servering av drikke etterpå. Igjen så stod jeg plutselig ansikt til ansikt med ham i en liten sirkel av menneske. Sam Allardyce var også der.
Fergie sa da at United fortsatt kunne vinne ligaen den sesongen. Han mente det ikke, men han måtte si det.
Av og til er man rett og slett også litt heldig.
Jeg dro for å se preseason-kampen i Chicago i 2015. United kom selv dit fra vest-kysten, men ikke før sent kvelden etter.
Det var stille på hotellet, så godt som ingen i resepsjonsområdet og kona mi (som kun var med for å se selve byen Chicago og har null interesse i fotball) hadde lagt seg tidlig på grunn av jetlag. Jeg satt derfor alene i hotell-lobbyen da Fergie plutselig tuslet inn.
Jeg skvatt til der jeg satt, men tok sjansen på å gå over til ham.
Han var igjen helt fantastisk, og vi satt oss ned i lobbyen for en prat. Jeg kunne dermed minne ham på hvor vi tidligere hadde møttes, og fikk snakket med ham om alle reisene hans og livet som managerpensjonist. Det var helt utrolig.
Litt senere fikk vi også besøk av noen ex-spillere som skulle på ulike oppdrag for United, men hjertet mitt slo dobbelt så fort da jeg tuslet opp til rommet mitt. Jeg hadde snakket med Sir Alex.
ALENE I HOTELL-LOBBYEN: Sir Alex og Oli sommeren 2015.
Vi møttes flere ganger de neste dagene, og han svarte alltid med et hyggelig hei eller smil.
Annonse
I 2016/17-sesongen satt jeg så på direktørplassene under hjemmekampen mot Burnley, og Fergie satt på setet bak meg.
Glem det du ser på TV, altså at han sitter der nærmest som en statue, han sparker og header selv fortsatt i hver eneste duell.
Jeg kjente sparkene i ryggen på setet mitt for hver eneste sjanse som ble misbrukt (red.anm: endte 0-0 etter en kanonade mot Burnley-målet). Det du ser på TV er rett og slett det at han selv er bevisst på ansiktsuttrykkene sine fordi han vet at TV-kameraene følger med.
Jeg har hørt noen supportere si at Fergie ønsker at det skal gå dårlig med oss nå som han ikke er manager. Det er det dummeste jeg noensinne har hørt.
Det å lytte til at han praktisk talt kommenterer hele kampen ga en vanvittig innsikt. Han har en enestående evne til å lese spillet, og han hadde vunnet titler mot både Klopp og Pep nå hvis han hadde villet det. Uten tvil!
Jeg kan likevel ikke hevde at jeg er bestevennen hans.
Jeg kan faktisk ikke være helt sikker på at han fortsatt har peiling på hvem jeg er, men jeg er faktisk stolt over at jeg har fått prate med og treffe mannen som ga oss alle de utrolige øyeblikkene.
Derfor: Gratulerer med sjuårs-jubileumet for at du la opp, Fergie. Det er ikke en tilfeldighet at ting nå ser ut til å bli bedre igjen nå som «din mann» er i sjefsstolen.
