Kanskje det er på tid å akseptere at United rett og slett ikke vil bli stabile den nærmeste tiden. Mot Basaksehir fikk vi på ny en kamp med to helt forskjellige omganger.
Av og til fungerer dette United-laget. Av og til ikke. Vi kan se ut som verdensklasse eller et takras, og ingen vet helt hva vi får uke inn og uke ut.
Annonse
Det ser ut som om det er to ingredienser som forandrer seg: Førsteelleveren og taktikken.
Bruno skulle egentlig være løsningen på utfordringen med å bryte ned lavtliggende lag, men denne sesongen har vi slitt på ny. Når vi så slo PSG så fulgte vi det opp med å snuble både mot Arsenal og Chelsea.
Men hvorfor?
Er det laget?
Forsvaret ser ganske så satt ut nå. Det er De Gea, AWB, Maguire, Lindelöf og Shaw som førstevalg. Telles er åpenbart det foretrukne alternativet når Shaw er ute med skade. Sånn sett så velger egentlig forsvarsrekka seg selv.
FØRSTEVALG: Maguire og Lindelöf har foreløpig god kontroll på stopperplassene bakerst.
Vi har også stanset med forsøkene på en bakre femmer, selv om det var meget vellykket i flere storkamper forrige sesong og i Paris denne sesongen.
På midtbanen er det ikke like rett frem, men du kan egentlig ikke bruke to defensive midtbanespillere hjemme mot WBA – altså, å møte dem på samme måte som du ville gjort om det var Real Madrid som ventet på andre banehalvdel.
Vi kan heller ikke bruke Matic og Pogba sammen, for selv om den ene kan hjelpe forsvaret så har den andre stoppet å skape sjanser, gjør feil, gir bort ballen og sammen er de statiske.
Annonse
Vi har derimot Fred og McTominay, som herjer rundt på banen, gir støtte til hvert angrep, hjelper forsvaret hver eneste gang og egentlig driver motstanderne til vanvidd.
Det viser at det ikke alltid handler om de mest talentfulle spillerne, men hvem som best kan bekle den rollen de er satt til.
Da har vi fortsatt ikke kommet til Donny og Bruno.
VANVITTIG OG SENSASJONELL: Oli Winton om Bruno Fernandes.
Sistnevnte der den enkleste å ta ut på laget, og hans påvirkning har vært helt vanvittig. Det er mål og målgivende stort sett hver eneste gang. Arbeidsinnsatsen hans er også sensasjonell. Han er stort sett nesten umulig å møte for alle motstandere.
Donny har også potensialet til å dominere kamper, og var imponerende mot Basaksehir tirsdag.
Han tok defensivt ansvar hver gang det måtte til, ga nesten ikke bort ballen og viste nok kvaliteter fremover på banen. Det var første gang på lenge at vi har hatt en spiller som har dominert en kamp på den måten.
Jeg bryr meg heller ikke om at det tar litt tid å integrere Donny. Dette handler om hvordan vi kommer til å se ut på sikt.
Lengst framme på banen så har vi åpenbart mange kvaliteter.
Annonse
Spørsmålet har mest vært om Rashford, Martial og Greenwood har vært for like, at alle tre har foretrukket å spille med ansiktet mot mål, at alle har likt å gå på raid og at ingen av dem scorer nok av de mer enkle målene.
Greenwood er riktignok klinisk foran mål, og vi kan stole på at Rashford tar de enorme løpene nedover kanten i mye større grad enn å tuppe den inn fra kort hold. Vi trenger imidlertid den nådeløse spissen og kanskje kan Cavani være litt av løsningen for det. Det gjelder også selv om han bare starter på benken, siden han har et helt annet bevegelsesmønster og posisjonering enn de tre andre.
HAR ALLEREDE FÅTT HJELP: Cavanis inntreden har på en måte allerede slått bra ut for Greenwood, mener Winton.
Cavani på plass betyr også at Greenwood kan puste litt lettere, i stedet for at han allerede nå skal bære alle forventningene på sin skuldre.
Jeg fikk forresten et spørsmål denne uka. Hvor mange ganger har United startet med denne 11eren?
De Gea – AWB, Lindelöf, Maguire, Shaw – McTominay, Fred – Greenwood, Fernandes, Rashford – Martial.
For å finne ut av det så tenkte jeg først på at Bruno kom i slutten av januar. Dessuten har Shaw og Rashford hatt sine skader og De Gea har rullert noe med Romero. Pogba, som har startet ganske mange ganger, er heller ikke med på den lagoppstillingen, så jeg gikk for fire ganger.
Svaret?
Aldri noensinne.
Det er ganske vanvittig.
Totalt sett må vi fremstå atskillig mer aggressive og risikovillige mot de svakere lagene, spesielt på hjemmebane. Da trenger man ikke en type som Matic.
Når vi møter et lag som Basaksehir så må vi også stole på at vår kjappe angrepsfotball gir nok kvalitet til seier enn at laguttaket gjør at vi åpner oss bakover og at det ødelegger alt.
Annonse
Som fans kan vi egentlig bare håpe.
Det er også grunner til å gjøre det. Først fordi vi nå – etter ingen hjemmeseirer i ligaen – plutselig har to strake hjemmeseier og en av dem i ligaen.
For det andre så kan det være at vi supportere snart er tilbake på arenaene. Det blir i små «grupper» foreløåig, men det gir i alle fall håp og hvis ikke fotball handler om håp så er det ingenting som gjør det.
Oli Winton skriver innlegg for united.no. Han er komitémedlem i MUST, den uavhengige Manchester United Supporters’ Trust. Han reiser til de fleste hjemme- og bortekamper og har en sivil jobb som politisk konsulent. Han har kjennskap til mye av det som foregår i United, og vil i denne spalten spesielt skrive om supporter-/klubb-relasjon og billettspørsmål.
