Det er lett å forstå hvorfor så mange fans ikke er fornøyde.
Resultatene er ikke akkurat fantastiske, vi ligger midt på tabellen, klarer aldri å score mer enn ett mål i noen kamp og sliter mot lag vi burde slå.
Annonse
Selv så følte jeg en god stund at til tross for resultatene så var situasjonen ok. Vi så bra ut i en time mot Wolves, og de manglende resultatene handlet mer om at vi var for dårlige foran mål enn fundamentale problemer.
Jeg lo til og med av kritikken etter Rochdale- og Astana-kampene – som tross alt var kamper hvor et reservepreget og svekket United faktisk fikk med seg det de skulle.
Det var ikke verdens undergang.
West Ham derimot, den var forferdelig. Det var egentlig like ille som det meste under Mourinho og Van Gaal.
Så fikk vi det som var en ganske ok prestasjon mot Arsenal, men faktum var likevel at det var nok en kamp hvor vi ga fra oss flere poeng enn vi vant.
Etter den var det en gjeng av oss som reiste til Alkmaar, egentlig uten å forvente så altfor mye. Vi reiste jo dit med et svekket lag grunnet alle skadene. Fokuset var også på bortekampen mot Newcastle helga etter. Vi visste at det ville bli vanskelig å vinne, vi møtte et AZ-lag som var fulle av selvtillit mens vårt lag var ungt og fullt av reserver.
Likevel – prestasjonen var grusom.
Det er imidlertid verdt å merke seg at kamper som den i Nederland mot Alkmaar, de spilles foran de mest hardbarkede United-supporterne. Det var kun plass til 750 personer i borteseksjonen, så det er kun de supporterne som hadde mye av såkalte bortekreditt i Europa som fikk en billett.
Annonse
Normalt så synger denne gjengen hele kampene gjennom for å støtte laget, uansett hvordan situasjonen er, men kjedsomheten som spredde seg blant dem gjennom 2. omgangen var ikke et godt tegn.
Så kom Newcastle.
Akkurat som West Ham så var det et sørgelig skue. Det var rett og slett ikke bra nok, og om en sånn kamp ikke gir tre poeng så begynner man å lure på hvilken kamp som skal gi oss seirer.
Det er lett å allerede konkludere med at denne sesongen er en som kan avskrives som nok en røre. Det føles i alle fall ikke som om det er så mye som peker i en annen retning, og det er ganske depressivt når vi kun har kommet til tidlig oktober.
Samtidig så sitter jeg fortsatt med følelsen av at det ser lysere ut på lang sikt, og det er mye bra som foregår i kulissene.
For førstelaget handler det om å ta et steg tilbake for å kunne ta to steg fremover.
Det handler for eksempel om at Romelu Lukaku helt sikkert ville scoret mål for oss denne sesongen, men på et senere tidspunkt så vil de nye spillerne som kommer inn være et steg opp fra Lukaku. Det samme gjelder Sánchez. Og Smalling. Og det samme gjelder de andre spillerne som kommer til å forsvinne i de neste overgangsvinduene.
Så har vi underveis beholdt David de Gea, snappet opp tre lovende signeringer i AWB, Maguire og James. Det er langt, langt unna den opportunistiske linja vi har hatt hvor vi stort sett har gått for alle store navn som har vært tilgjengelig.
Annonse
Speidernettverket og ungdomsavdelingen er også forsterket, etter at de i en årrekke var forsømt.
Det utvikles nå unge talenter for fremtiden samtidig som klubben henter de absolutt største talentene som finnes i resten av verden, som Hannibal Mejbri – en type som veldig mange fotballfolk snakker svært varmt om.
Det å forbedre hvordan vi utvikler og ivaretar disse talentene er avgjørende for klubbens fremtidige suksess.
Totalt sett så må fansen skille mellom det som er kortsiktig og langsiktig.
Klubben kunne gjort mer i sommer for å sørge for at førstelaget så bedre ut, men hvis de lykkes med den langsiktige strategien så vil jeg personlig være tålmodig: Da vil vi se et lag hvor vi utvikler unge spillere i et velfungerende kollektiv også på førstelaget – mens vi fyller på med yngre spillere utenfra for å forsterke dem.