Slik er det å se kamp med en spillers familie

Av: Oli Winton

Jeg sitter ofte med et inntrykk når det gjelder fotballen at alle tror at alt handler om seg selv. Spillerne er selvsagt i fokus på kampdagene og har dermed sine egne rutiner, men selv fans tenker at alt handler om dem. Jeg er slik selv.

Etter å ha sett United fra Stretford End i årevis (sesongkortet mitt ble flyttet dit i år 2000, da den øvre tribunedelen ble bygget, og jeg har hatt billett der siden da), så har jeg de siste par årene av og til sett kamper fra noen andre steder også.

Nylig – og selv om du kanskje gjetter hvem det er, så nevner jeg ikke navn her for å respektere privatlivene deres – så fikk jeg se en kamp sammen med familien til en av United-spillerne. En del av spillerens kontrakt innebærer retten til et privat rom å se kampen fra, noe som som regel er forbeholdt nær familie og venner. I realiteten betyr det at det sjeldent er fullt der.

Det var en veldig interessant opplevelse å se en kamp gjennom familiens øyne.

For det første: Selve boksen eller rommet er så godt som noe annet jeg har sett på Old Trafford. Det er et kjøkkenområde som leder ut til en balkong og seteplasser utendørs, men det er også to andre rom med flott utsikt over banen gjennom vinduer. Disse to rommene er egentlig mest et spiseområde med barstoler og små bord – og så en enorm lounge full av sofaer. Det er TV-er overalt, så om man ønsker det kan man følge med på utviklingen i alle de andre kampene – samtidig som man ser på MUTV.

Det som skiller seg mest fra å se kampen på tribunen er at de som er til stede er der mest for å heie på én enkelt spiller, og ikke nødvendigvis hele laget.

I det som føltes noe stereotypt, og jeg beklager om dette virker kjønnsdiskriminerende, så var ikke spillerens mor fotballinteressert. Hun var kun der for å se at det gikk bra med sønnen. Faren var mer fotballinteressert, og så det store bildet. Han var ikke en United-fan opprinnelig, men var desperat etter at de skulle vinne selv når hans sønn ikke lenger var på banen.

Så har du den hyggelige kjæresten – som vel må plasseres mellom moren og faren – selvfølgelig veldig opptatt av at kjæresten hennes skulle gjøre det bra, men samtidig opptatt av at United skulle vinne – fordi hun vet hvor mye det betyr for kjæresten. Det var også festlig å se hvordan hun takket være sosial omgang utenfor banen gjenkjente tilfeldige enkeltspillere på motstanderlaget, men ikke de mest kjente navnene. Samtidig kjente hun andre United-spillere sosialt, og kunne si ting som: «Jøss, Scott er fyrig når han spiller».

Siden familien drar på hver kamp, så har de sine egne kamprutiner akkurat som fansen. De kjenner alle vaktene som er på jobb ved boksene, akkurat som vi supportere som går hver uke gjør det for eksempel på Stretford End. Det er også en hyggelig atmosfære og vennlighet i den indre sirkel her – som andre sjelden får innblikk i.

Etter kampene pleier familiene å vente på spillerne i disse rommene, og så drar de alle samlet fra Old Trafford.

De kan imidlertid stikke innom den såkalte «players lounge», og adgangsarmbånd ligger tilgjengelig i rommet. Nysgjerrig som jeg er så tok jeg ett av dem.

Old Trafford er som en labyrint, og det er fantastisk å ta turen gjennom alle korridorene og dørene. På veien mot players lounge så måtte vi gjennom spillerinngangen, flere heiser, traff på min gamle venn Paddy (Crerand), og endte opp ved noen kjøkken før vi var framme.

Gjennom et langt liv som United-supporter har jeg tatt den offisielle omvisningen på Old Trafford mange ganger, og da har jeg alltid kommet innom den såkalte players lounge med blant annet en oversikt over alle landskamper United-spillerne har spilt. Nå er det imidlertid kommet et helt nytt rom.

For to år siden bygget klubben et nytt område for de som ønsker litt mer ut av sitt besøk til Old Trafford – og er villig til å betale for det. Stedet kalles «Number 7», og det koster cirka 1000 pund per kamp for å få plass – selv om man da sitter ved siden av direktør-losjen. Etter kamp sperres imidlertid en del av dette området av, og på andre siden av veggen finnes nå players lounge.

Selve rommet er egentlig ikke særlig imponerende. Det er noen bord, for få stoler til alle, en liten bar og en liten buffet.

Det er ikke alle spillerne som stikker innom, og noen stikker kun innom for å plukke opp familiene sine før de fordufter. Noen av de nye spillerne som ble hentet i sommer, som nok ikke har fått sine egne faste rutiner i forbindelse med kamper, var der lengre, og Paul Pogba ble møtt av bokser Deontay Wilder.

Oppsummert så ble dette en helt annerledes måte å se en kamp på, sammen med personer som fulgte mer med på sin utvalgte enn på laget som helhet. Samtidig, etter å ha vært så tett på familiene før og under kamp – og spillerne etterpå – så er jeg overbevist om at spillerne er lidenskapelig opptatt av å prestere for United – uavhengig av hva noen fans måtte mene.