– Det er ledelsens jobb å sørge for at manageren har en god nok tropp

Av: Oli Winton

Det var på tide at José (Mourinho) dro da han gjorde det. Kanskje følte folk internt at det burde skjedd et år tidligere, men det ville vært hardt å mene at klubben hastet med å fjerne ham.

I kulissene ble ting bare verre og verre, og det var det beste for alle at han dro.

Det som skjedde etterpå, var imidlertid mindre åpenbart. Det er ikke helt klart hvordan Ole fikk den midlertidig jobben, hvem andre som var på listen eller hvem som tok avgjørelsen.

Det så helt klart ut som at Fergie hadde noe å si for ansettelsen, men i realiteten er det ikke sikkert det var tilfellet, tatt i betraktning at det utelukkende er eierne og Woodward som tar avgjørelsene.

Den midlertidige ansettelsen av Ole var unektelig strålende.

Vi gikk inn i 2019 med ny selvtillit og tro. Ikke bare med den gode rekken i ligaen, men også ved å slå ut både Arsenal og Chelsea fra cupen – begge på bortebane. Vi spilte fin fotball, vi scoret mål for gøy og det var liten tvil om at det var en forbedring fra Mourinho.

Det toppet seg med den elleville kvelden i Paris. Selv i pausen lo jeg av de som var positive og snakket om at vi bare trengte et mål til. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle gå til neste runde den kvelden. Uansett hva som skjer, så vil den kampen stå som høydepunktet under Oles tid som manager.

Ingen supportere kan si at de ikke ville at Ole skulle få jobben etter Paris.

Ingen kunne se at det skulle komme en rekke med dårlige resultater etter det. Og for de som roper på Pochettino, så kunne det ikke ha skjedd på det tidspunktet. Se for dere hvis vi da hadde begynt å tape kamper, og alle ville sagt «Hvis bare Ole hadde beholdt jobben». På det tidspunktet var det bare én kandidat.

Jeg er på ingen måte motvillig til det Ole bygger. Ingen manager ville vært bedre stilt uten Lukaku, Sanchez, Herrera og Fellaini som ikke har blitt erstattet, eller Pogba som nesten ikke har spilt. Man må ta et skritt tilbake for å klare å bygge og gå fremover, som er litt av grunnen til at dette laget egentlig ikke underpresterer.

Standaren har blitt hevet av Liverpool og Manchester City. Vi misset topp fire forrige sesong, og selv om vi har en mye tynnere tropp nå, så er vi fortsatt med i kampen om topp fire denne sesongen. For hvert svake tap, har vi fulgt opp med å slå både City, Tottenham osv, og vi burde slått Liverpool.

Men uansett. Når vi tenker 2020, og hva vi kan forvente i året som kommer, så er det store mysteriet den manglende stabiliteten.

Ole har bygget et lag som leverer når de har dagen. Da er de spennende å se på, og de scorer mål. Rashford og som oftest Martial, er i bedre form og i bedre humør enn de var under Mourinho. Daniel James og Aaron Wan-Bissaka tilfører tempo på sidene. Når det er bra, er det veldig bra.

Kanskje kommer ustabiliteten av at laget består av spillere som bare ikke har evnen til å levere hver uke. Lingard, Pereira, Fred og andre er ikke verdensklassespillere. Det er ikke rettferdig å tro at de skal dominere midtbanen i hver kamp de spiller.

McTominay og Dan James er fortsatt unge og uerfarne. Uansett hvor gode de er nå, har de fortsatt mye å lære. Kanskje vi faktisk har overprestert så langt denne sesongen, selv om ikke mange supportere vil være med på den tanken.

Mysteriet er hvorfor ustabiliteten og noen av de relativt uerfarne spillerne har en tendens til å prestere bedre i de store kampene enn i de som er lettere på papiret. Hvorfor ser Lingard ut som verdensklasse borte mot City, mens han er så dårlig mot lag som kjemper for å unngå nedrykk? Hvordan kan Pereira gå fra å være en av banens beste mot Liverpool, til å være rystende dårlig mot Bournemouth?

Enkle analyser forteller at vi er bedre uten ball og at vi er gode til å kontre, når vi ikke trenger å bryte ned lag som legger seg bak ballen. Men Arsenal gjorde ikke det, og jeg kan ikke huske et annet lag som ikke maktet å score mot et Arsenal som lekker bakover. Men vi testet dem knapt.

Ole vil bli gitt tid til å vise om dette er noe som kommer ti å bli bedre. Så lenge vi er med i kampen om topp fire, og han fortsetter å forandre kulturen på Carrington, er det helt riktig å la han fortsette.

Hvis det forventes at han skal vinne trofeer, så bør han få en tropp som er kapable til å vinne dem. Det er ledelsen sin jobb å sørge for, ikke managerens. Hvis dette er et langtidsprosjekt, så er det eneste riktige å gi manageren den tiden til å se om det lykkes. Så langt har han ikke troppen til å kjempe om trofeer.

2020 er fortsatt et år hvor det skal utvikles. En ung manager som fortsatt lærer, unge spillere som fortsatt lærer og en tropp som ennå ikke er ferdig.

Gitt hvordan januarvinduet pleier å være, så vil det ikke bli gjort noen nøkkelsigneringer før til sommeren. Dermed kan det komme til å føles ut som nok en sesong bortkastet. Og selv om det er skuffende, så handler det om å få dette til å bli bra på lang sikt etter flere år med dårlige beslutninger.

Vi kan ikke gå for fort fremover nå.

I mellomtiden er Ole nødt til å finne ut av hvordan han kan bedre stabiliteten. Vi kan ikke alltid forvente å vinne de store kampene, så vi trenger å vinne de enklere også hvis vi vil utvikle oss og gå fremover.

Ikke den aller mest oppløftende meldingen – men ikke forvent for mye i 2020.

Uansett, så vil jeg ønske alle et godt og rødt nytt år, og kanskje er det bedre tider i vente rett rundt hjørnet ute på banen.

Oli Winton skriver innlegg for united.no. Han er komitémedlem i MUST, den uavhengige Manchester United Supporters’ Trust. Han reiser til de fleste hjemme- og bortekamper og har en sivil jobb som politisk konsulent. Han har kjennskap til mye av det som foregår i United, og vil i denne spalten spesielt skrive om supporter-/klubb-relasjon og billettspørsmål.