Det siste tiåret har gitt øyeblikk av håp, etterfulgt av mange nederlag. Da Van Gaal fikk oss tilbake til opp fire etter Moyes, da vi løftet Europa League-trofeet i Stockholm og da Ole hadde sin første utrolige rekke, da så vi at store tider potensielt var på vei tilbake. Men alt dette ble til syvende og sist nytteløst og inneklemt av grusomme øyeblikk og egentlig grusomme sesonger!
Ingenting summerer opp det siste tiåret mer enn de siste ukene. Høydepunktene med Barcelona og Wembley, etterfulgt av søndagens kollaps på Anfield. Mens vi selvfølgelig har spilt andre kamper i denne perioden, så er ikke hjemme mot Leicester og West Ham i FA-cupen det samme i denne sammenheng.
Barcelona borte var fantastisk. Jeg så United til tider rive Barcelona i stykker på Camp Nou, og til og med feiret målene våre med Bryan Robson. Det var en fantastisk tur, en glimrende kamp og den viste at ETH selv kan tukte de beste med tanke på Barcelonas form siden VM har vært utrolig. Og selv om vi ikke vant, så gjorde vi jobben en uke senere med en ny glimrende kveld på Old Trafford.
Annonse
CAMP NOU: Uniteds prestasjoner i Barcelona la grunnlaget for en festaften på Old Trafford.
Troen på dette laget, i hvert fall før Anfield, var aldri tydeligere enn da vi havnet under mot et Barca-lag, uten at det stoppet dem og så vant de uansett. Wembley var også en strålende dag. Det er altfor lenge siden en dag som det, der man står ved siden av vennene sine og vinner et trofé, og tror at United kan slå tilbake og reise seg igjen. Kanskje følte jeg det i Stockholm også, og kanskje vil det bare bli slik nå også. Men det føles ikke sånn.
På Anfield sank vi så dypt som overhodet mulig på en uke. Jeg dro på stillingen 4-0, da jeg fryktet at politiet skulle holde supporterne igjen etter kampslutt, som vanligvis tar opp mot 75 minutter og jeg var rett og slett ikke klar for det. Vi hørte jubelbrøl fra to scoringer på vei mot bilen og det siste målet på radioen i bilen.
Jeg er sjokkert over det som skjedde. Jeg trodde vi skulle vinne, ikke en gang på stillingen 1-0 til pause trodde jeg vi skulle tape. Jeg kan fortsatt ikke forklare hva som skjedde.
Men la oss se reaksjonen nå. Den vil fortelle oss hvordan dette laget kan takle motgang.
Etter 6-3-tapet mot City, produserte United en rekke gode resultater.
En storseier mot Betis og det eneste laget som vant med mer enn to mål i Europa League-kampene som ble spilt i går, det er en god start, men vi trenger mer enn det.
MULIGHETER: Det ligger til rette for at United kan bygge videre på den gode kampen mot Betis.
Potensiale for å, også denne gang, få en rekke med gode resultater er der med to hjemmekamper mot Southampton og Fulham, spesielt med tanke på hjemmestatistikken denne sesongen. I tillegg har manageren mulighet til å gjøre flere endringer til returoppgjøret i Spania om han ønsker.
Det er kampene etter landslagspausen som blir den store testen for hva dette laget kan prestere. Jeg håper de husker 7-0-tapet hver gang de er på trening, men også at det husker hvor god opplevelsen på Wembley var og at de kan løfte to pokaler til om de holder seg fokusert.
