Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker om det som skjer i United med ujevne mellomrom. Her er hans vurderinger etter helgas kamp mot City.
Mine tanker etter City
Aller først: La meg understreke at jeg håper med hele meg at det jeg skriver er feil, at det finnes noen veier ut av den situasjonen vi nå er i, at Ole Gunnar Solskjær finner dem, vinner trofeer og forblir United-manager minst ut kontaktstiden og gjerne i 20 år til.
La meg også legge til: Jeg hater at jeg nå skriver det jeg gjør, at det er dette jeg hører fra mine kontakter og at det er dette jeg føler jeg må gjenfortelle.
Annonse
Det var imidlertid ikke uten grunn at jeg langt på vei skrev United-manageren ut av jobben etter Liverpool-jobben.
Og dessverre er tilbakemeldingen fra mine kontakter i Manchester ikke blitt noe bedre siden den gangen.
DAG LANGERØD: Ansvarlig redaktør i Supporterklubben kommenterer jevnlig det som skjer i og rundt United.
For to uker siden hørte jeg – og tydeligvis et bortimot samlet engelsk pressekorps med United-journalister – at deler av spillergruppa ikke lenger trodde på Solskjær.
I forbindelse med City-kampen har de rapportene bare blitt forsterket når jeg har forsøkt å finne ut av hva som skjer.
Det er nå flere kilder som har bekreftet de første rapportene.
Allerede før City-kampen ble jeg fortalt at manageren og spillerne dessverre ikke hadde funnet løsningen sammen for veien videre. Den manglende troen i spillergruppa er der minst like mye som før.
Da er det, i mitt hode, nesten umulig å se veien ut av dette.
Annonse
Rapportene var så klare at jeg skal innrømme at jeg selv sjekket oddsen på hva man fikk igjen hvis man tippet på at United tapte med to mål eller mer lørdag.
Jeg skal også innrømme at jeg tippet 0-2-tap i «Tipp laget».
Dessverre fikk jeg rett.
Dessverre vant jeg dermed denne ukas «Tipp laget» (nei, jeg kan selvsagt ikke vinne premie).
Like ille er det at den følelsen jeg nå sitter med var den samme som jeg satt med like før José Mourinho ble sparket i desember 2018.
SKUFFEDE: United-supportere under lørdagens kamp.
Jeg visste at vi kom til å tape hans siste kamp mot Liverpool. Jeg skjønte at vi var sjanseløse da vi møtte City én måned før.
Solskjær har gjort enormt mye bra, men nå er vi altså tilbake der igjen. Jeg så bare ett utfall mot City.
Det sier alt om hvor ille situasjonen er.
Annonse
Jeg telte høyst uoffisielt lørdag 1-9 i store sjanser. Selv om begge baklengsmålene burde vært unngått så var City sånn sett egentlig nærmere både 4-0 og 5-0 enn United var redusering.
3-0-responsen mot Tottenham uka før var bra.
2-2 borte mot Atalanta var et akseptabelt resultat, men en mindre gode prestasjon.
Men dette tapet og aller mest – denne prestasjonen – satte dessverre en ganske så stor strek over de to kampene.
Det sier sitt at VAR syntes så synd på United at de ikke grep inn for å gi det som for meg var et soleklart straffespark helt på tampen.
Jeg hadde klikket i vinkel om vi ikke hadde fått det.
Legg så til de nye rapportene jeg nevnte tidlig i denne saken om at det fortsatt er trøbbel i spillergruppa på Carrington.
Da er vi, i mitt hode, dessverre tilbake til et punkt som egentlig også føles enda mer håpløst enn det gjorde for to uker siden.
City-kampen understreket nemlig bare hvor langt unna vi er individuelt og kollektivt for tiden.
Så er jeg blitt fortalt at Solskjær og teamet har jobbet bortimot dag og natt for å løse dette, for å finne måter som kan få dette til å fungere, men mitt inntrykk er altså at en god del av spillerne har bestemt seg for at dette ikke kommer til å fungere.
Det er klassisk dynamikk i en spillergruppe som sliter, men faktum er også at hvis den fortsetter å sitte i, som den allerede har gjort en stund – da er det egentlig game over for personen som leder gruppa.
Annonse
Det er i alle fall slik jeg leser situasjonen.
Spesielt når dette er bakteppet for en periode hvor vi er ustabile, svake kollektivt og leverer for dårlige prestasjoner og resultater.
Det betyr at jeg, basert på det jeg er blitt fortalt og har all grunn til å tro på, kun ser enden på det som nå har vart i nærmere tre år.
Jeg håper jeg tar feil, men rapportene er så sterke at jeg ikke ser hvordan dette skal bli bra nok med nåværende manager.
Men det som er ekstra trist er at det ikke stopper med det.
Denne ukas episode av Monday Bloody Hell:
Det er nemlig veldig lett å fastslå at United har mange andre problemer enn manageren.
For hva mener vi egentlig om en spillergruppe som bestemmer seg for at det en manager og trenerteamet driver med ikke er bra nok?
Hvor trygge er vi på at de vil levere hvis det av en eller annen grunn butter under en ny manager? Hva skjer hvis det kommer inn noen de heller ikke lar seg imponere av?
Hva slags selvinnsikt er det i spillergruppa?
Hvor bra spillergruppe er dette egentlig? Da tenker jeg ikke på navnene, men på det mentale, det som må til hvis man skal bli best?
Annonse
Og hva mener vi om en ledelse som ga en ny treårskontakt til manageren for bare noen få måneder siden – for så kanskje å fjerne ham allerede nå?
Eller sett fra motsatt side: Hva mener vi om en ledelse som ikke har reagert etter den dårlige perioden allerede?
Mitt klare inntrykk er at United-ledelsen overhodet ikke var forberedt på det som nå har skjedd?
Hvor trygge er vi på at de vil velge det som er best for United?
Det er nok å tenke to sekunder på alt som har skjedd i United siden sommeren 2013 til å gjøre meg skeptisk til valgene som nå skal gjøres.
Alle disse spørsmålene over er nok til å gjøre meg ekstremt usikker på hvor United går når Solskjær-perioden virker å nærme seg slutten.
Åtte år etter at Sir Alex ga seg har jeg ingen trygghet i at det eventuelt neste steget blir det rette. Vi aner ikke en gang hva slags steg det kan bli. Conte eller Pochettino het det for et par uker siden? Det er jo to helt ulike retninger, men likevel var det navnene som ble nevnt fra United-hold.
Samtidig skal jeg innrømme at hvis rapportene om Ralf Ragnick stemmer så henger det mer på greip. At han skal være en brobygger for en litt annen type stil frem til en ny permanent manager kommer for eksempel til sommeren.
Så kanskje ledelsen har lært.
Svaret får vi først senere.
EIERNE: Avram og Joel Glazer – og det er Joel til høyre som tar avgjørelsen om hva som skjer med Uniteds manager.
Så er det fortsatt vanskelig for meg å egentlig forstå at United nå ikke ser ut som noe av det United vi så for bare noen måneder siden.
Har Solskjær og trenerteamet plutselig endret kurs og forsøkt noe helt annet?
Det har jeg fortsatt ikke fått noen gode svar på, men jeg tillater meg å tvile på at de har endret på alt av prinsipper som fungerte godt nok i store perioder forrige sesong.
Og for da å ta enda litt mer om spillerne og ledelsen:
Sjekket ledelsen Solskjærs stilling hos sentrale spillere før de ga ham ny kontrakt? Hvis de ikke gjorde så virker det for meg ganske spesielt.
Hvis de gjorde det så gjentar jeg om spillerne: Hva sier det om de spillerne som eventuelt ga grønt lys til kontraktsforlengelsen, men nå kanskje legger skylda på manageren for at dette ikke blir like bra som de hadde håpet?
Så er det «bare» fem poeng opp til 4. plassen, og det er, som alle egentlig vet, topp fire som er det viktigste for United.
Lik det eller ikke, men det er sant det som mange sier – topp fire regnes fra Glazers som en ok sesong.
Det kan redde Solskjær på kort tid.
Samtidig så fremstår ikke United nå som et sikkert topp fire-lag. Det er noe som må tas med i beregningen til de som bestemmer.
Så må vi også gå tilbake til hvordan United-styret jobbet da Solskjær overtok.
DET FØRSTE MØTET: Solskjær hilser United-supporterne før sin første kamp som United-manager, borte mot Cardiff, i 2018.
Min forståelse er at nordmannen møtte United-ledelsen i hemmelighet flere ganger den siste tiden før han ble midlertid ansatt, og at han egentlig visste at han kom til å bli United-manager i god tid før det faktisk skjedde.
Kanskje brukes samme fremgangsmåte mot Solskjær nå – at han får Watford-kampen og noen uker til, men at United nå i kulissene avtaler med en midlertidig manager som kan komme inn og overta skuta når det er naturlig.
Etter Mourinhos City-tap i november 2018 kom det fem kamper uten tap (to seirer, tre uavgjorte) før et ubetydelig Champions League-tap mot Valencia (United var allerede videre) og det klare Liverpool-tapet ble hans bane. United lå da 11 poeng bak topp fire etter 17 kamper spilt.
Dermed kom Solskjær inn til en rekke kamper med Cardiff, Huddersfield, Bournemouth, Newcastle og Reading som hans fem første tester.
Nå venter altså Watford borte, Villarreal borte, Chelsea borte og Arsenal hjemme for United.
Jeg håper virkelig at Solskjær, teamet hans og spillerne klarer å snu dette. Jeg orker egentlig ikke tanken på nye dårlige opplevelser over tid i de kampene, men hvis en ny manager skal inn så er det kanskje mest naturlig at det skjer etter Arsenal-kampen.
Det vil også rime litt med hvordan United-ledelsen gjorde det med Solskjær.
Etter Arsenal-kampen skal United nemlig inn et tosifret antall kamper som på papiret virker overkommelige.
Etter Arsenal 2. desember er det nemlig Palace, Young Boys, Norwich, Brentford, Brighton, Newcastle, Burnley, Wolverhampton, Aston Villa, West Ham, Burnley, Southampton, Leeds og Watford før neste virkelige storkamp i februar.
Inni der, i andre halvdel av januar, ligger det også en vinterpause med god til til ekstra tid på treningsfeltet.
Så gjenstår det å se hvem det er som leder United i de kampene.
Mitt inntrykk er at Solskjær og hans team tror de sitter tryggere enn en del kanskje tror, men fra mitt ståsted og med mine rapporter virker det akkurat nå nesten umulig å tro på at han og spillergruppa hans nå skal klare å snu dette til gode nok resultater til at han er et naturlig valg gjennom de neste månedene.
