– Som spiller, fan og manager er han selve definisjonen på lojalitet
De er begge to United-legender som ga alt for klubben. Men der stopper også likhetene. Den ene gjorde det til sitt varemerke å være på rett sted til rett tid. Den andre var, på tragisk vis, på feil sted til feil tid.
Kjære leser: Vi er inne i en ekstraordinær tid, også for oss fotballsupportere. Vi savner kamper, men akkurat nå det er mye som er viktigere her i verden. Likevel, til alle dere som er inne på united.no den neste perioden: På grunn av situasjonen så legger vi inntil videre ut absolutt alle nye saker på united.no åpent for alle å lese. Dette er en sak som normalt ville vært kun for medlemmer.
Få fortellinger i United-historien er vakrere enn eventyret om Ole Gunnar Solskjær. I løpet av halvannet år gikk den målfarlige spissen fra Clausenengen i norsk 2. divisjon til heltestatus på Old Trafford.
I tospann med Eric Cantona ledet «Baby-Faced Assassin» United-angrepet i 1996/97-sesongen og skjøt United til ligagull ved å bli toppscorer i sin første sesong i klubben. Men dette var bare første kapittel i historien om nordmannen som skulle bli en legende i Manchester United.
Solskjær imponerte stort for Molde og ble tatt ut på det norske A-landslaget på tampen av 1995. Etter hvert som han banket inn mål også med flagget på brystet, var det flere klubber som fikk øynene opp for nordmannen. Tottenham hadde sett Solskjær i aksjon flere ganger før VM-kvalifiseringskampen mot Aserbajdsjan i juni 1996, og den tidligere sjefsspeideren i Tottenham, John Moncur, har tidligere fortalt til united.no at det var en åpenbar tabbe av klubben ikke å hente Solskjær.
Norge vant 5-0 og Solskjær scoret to mål, det første på en fantastisk volley, hvorpå Uniteds speider Jim Ryan samme kveld ringte til Alex Ferguson for å berette om den unge nordmannen.
Der Tottenham hadde vegret seg for å ta en avgjørelse, stolte Ferguson på Ryan og hentet Solskjær.
De fleste hadde regnet med at Solskjær ville trenge tid for å spille seg inn i førstelagsdiskusjonen, men nordmannen var ikke like tålmodig. Allerede i debuten mot Blackburn, da han som innbytter erstattet David May, scoret Solskjær. Debutsesongen endte med at nordmannen ble klubbens toppscorer, både i ligaen og totalt.
Oppfølgersesongen gled derimot ikke like smertefritt.
I ligaen fikk han bare 15 kamper fra start, og man begynte å undre på om han kanskje allerede var på vei bort. Tottenham kom på banen og tilbød ham en lukrativ kontrakt, men Solskjær ville heller bli på Old Trafford og kjempe for å vinne tilbake plassen i United-angrepet.
Annonse
Det var en beslutning som skulle betale seg både for Solskjær selv og for United. Selv med tøff konkurranse om spissplassene i United fra Andy Cole, Dwight Yorke og Teddy Sheringham, slo Solskjær tilbake med bravur. Han satte inn det siste målet i den magiske 1998/99-sesongen, målet som avgjorde Champions League-finalen mot Bayern München på Camp Nou i Barcelona.
Nettopp den scoringen har sikret Solskjær evig legendestatus blant United-fansen. Det var Alex Fergusons største triumf og den fullførte The Treble, noe intet annet engelsk lag har maktet verken før eller senere.
Kun 15 spillere har scoret flere enn Ole Gunnar Solskjærs 126 fulltreffere for United. Uten de store skadeproblemene han slet med mot slutten av karrieren, ville det garantert ha blitt langt flere mål.
Ingen innbytter er heller i nærheten av å score like mange mål for United gjennom alle tider etter å ha kommet inn fra benken. Solskjær har 29 mål som innbytter mens Javier «Chicharito» Hernandez, som er nærmeste utfordrer har 17.
Kun Ryan Giggs med sine 160 innhopp har flere kamper som innbytter for United i historien enn Solskjærs 150, men i Champions League har Solskjær med sine 45 innhopp fra benken, nesten dobbelt så mange som Ryan Giggs på 2. plass med 23.
Ole Gunnar Solskjærs statistikk som innbytter forteller ikke bare en historie om en spiss som leverte varene da han fikk muligheten og derfor ble en særdeles viktig brikke for Sir Alex Ferguson.
Det forteller enda mer om Solskjærs kjærlighet for United og om hans ekstreme lojalitet til klubben. Selv med utfordrere som Andy Cole, Dwight Yorke, Teddy Sheringham, Ruud van Nistelrooy, Diego Forlán, Louis Saha, Wayne Rooney og Alan Smith, ga Solskjær aldri opp.
Han kjempet seg tilbake fra skader gang på gang helt til kneet rett og slett ikke ville mer.
Etter at skoene ble lagt på hyllen, jobbet Solskjær i Fergusons trenerteam før han ledet Molde både til seriegull x 2 og NM-tittel i Norge.
I desember 2018 vendte Solskjær tilbake til Old Trafford som midlertidig manager, en jobb han fikk fast våren 2019 etter en imponerende start.
Som manager har han vært svært opptatt av å gjeninnføre Uniteds verdier, både med tanke på å slippe til ungdommer og for å dyrke filosofien som United er bygget på.
Annonse
Få forstår Manchester United bedre enn Solskjær og nordmannen scorer også høyt på sitt engasjement for supportere. Han har da også flere ganger stilt opp i intervjuer for Supporterklubben.
Annonse
Solskjærs neste mål er å lede United til en Premier League-tittel eller til topps i Champions League. Det er bare Ernest Mangnall, Sir Matt Busby og Sir Alex Ferguson som har maktet å vinne ligaen med United, og skulle Solskjær klare dette kunststykket vil hans legendestatus bare bli støpt enda fastere blant United-supporterne.
Juryen uttaler:Ole Gunnar Solskjær var ikke bare en glimrende spiss. Han er også en spiller, en fan og en manager som er selve definisjonen på lojalitet. Han tok utfordringene på strak arm som spiller og han har gjort det samme som manager. Med Solskjær som manager er United nå i ferd med å gjenvinne sin identitet som klubben har vært på jakt etter siden Sir Alex Ferguson ga seg. Ordet legende brukes for ofte i mange tilfeller, men norske United-fans blir stadig minnet på fra lokale United-supportere at Solskjær fortjener den statusen. Juryen er enig og gir Solskjær plass som nummer 20 på listen over tidenes største United-spillere.
Da Sir Matt Busby mistet sine «Babes» 6. februar 1958, mistet han samtidig noen av de beste spillerne i Europa.
Unge spillere som Duncan Edwards, Tommy Taylor, Eddie Colman, Geoff Bent, Mark Jones, David Pegg og Liam Whelan ble revet bort, mens andre, som Bill Foulkes, Bobby Charlton, Harry Gregg, var blant dem som overlevde, men med varige arr på sjelen.
Men Busby og Manchester United mistet ikke bare en rekke unge lovende spillere som allerede hadde satt sitt preg på europeisk fotball,
Uniteds legendariske manager mistet også Roger Byrne, den eldste spilleren som døde i München og som av mange har blitt beskrevet som den perfekte kapteinen.
Byrne ble faktisk ikke ansett som noe ekstremt fotballtalent. Han kom ikke engang med på Luftforsvarets lag under militærtjenesten, fordi han angivelig ikke var god nok.
Det skulle imidlertid ikke forhindre Manchester-gutten Roger Byrne i å bli en av sin tids mest markante forsvarsspillere og en av tidenes største United-kapteiner. 20 år gammel ble han oppdaget av United da han spilte for Ryder Brow, hans lokale klubb i Gorton.
Det var, underlig nok, ingen i klubben — heller ikke Byrne selv, som var helt sikre på hva som egentlig var hans beste posisjon. Det kom først for en dag under en treningskamp hvor han gjorde en fremragende forestilling som venstreback. Oppsiktsvekkende egentlig, fordi Byrne var høyrebeint.
Som 22-åring i november 1951, debuterte Byrne for United. Der ble han snart en sentral spiller på laget som samme sesong tok sitt første ligamesterskap på 41 år.
I sesongens siste kamper spilte han imidlertid venstreving, og fra den posisjonen scoret han syv mål på seks kamper.
På grunn av sitt kloke fotballhode har det blitt sagt at Byrne kunne spille i nesten hvilken som helst posisjon og vært en berikelse for laget.
Etter at Byrne i 1954 ble utnevnt til ny kaptein etter Allenby Chilton, førte han klubben til to strake ligagull, i 1955/56 og 1956/57.
Men så, idet han var på god vei til å lede sine lagkamerater til en tredje triumf på rad, gikk alt fryktelig galt. 6. februar 1958.
To dager før sin 29-årsdag, på vei hjem fra europacupoppgjøret mot Røde Stjerne i Beograd, ble Roger Byrne og sju av hans lagkamerater drept da flyet med Uniteds spillere og ledere krasjet under avgang fra flyplassen i München.
Hjemme i Manchester hadde Roger Byrnes kone Joy gledet seg til å fortelle ham at paret ventet sitt første barn, men Byrne fikk aldri nyheten.
Byrne fikk også 33 strake landskamper for England, og mye tyder på at han ville overtatt kapteinsrollen for Walter Winterbottoms mannskap etter legendariske Billy Wright.
Juryen uttaler:Roger Byrne var den erfarne kapteinen og lederen i laget som brått ble revet bort 6. februar 1958. Så stor var tilliten til Byrne at han ikke bare var Uniteds kaptein, han ville trolig også blitt England-kaptein året etter München-ulykken inntraff. Byrne rakk å vinne tre ligamesterskap, men ville ha utvidet trofésamlingen betraktelig om det ikke var for den tragiske ulykken. Som den naturlige lederen på banen for det unge fremmadstormende United-laget gjorde Byrne et så stort inntrykk at det fremdeles snakkes om han som en av United-historiens største kapteiner.
Hele lista hittil:
19. plass: Roger Byrne 20. plass: Ole Gunnar Solskjær 21. plass: Nobby Stiles 22. plass: Johnny Carey 23. plass: Jack Rowley 24. plass: Paddy Crerand 25. plass: Peter Schmeichel 26. plass: Steve Bruce 27. plass: Charlie Roberts 28. plass: Michael Carrick 29. plass: Billy Meredith 30. plass: Edwin van der Sar 31. plass: Alex Stepney 32. plass: Nemanja Vidic 33. plass: Dennis Viollet 34. plass: Norman Whiteside 35. plass: Eddie Colman 36. plass: David de Gea 37. plass: Gary Pallister 38. plass: Joe Spence 39. plass: Ruud van Nistelrooy: 40. plass: Martin Buchan 41. plass: Tony Dunne 42. plass: Steve Coppell 43. plass: Mark Hughes 44. plass: Patrice Evra 45. plass: Andy Cole 46. plass: Brian McClair 47. plass: Arthur Albiston 48. plass: Harry Stafford 49. plass: Sandy Turnbull 50. plass: Sammy McIlroy
