Denne saken stod for første gang på trykk i medlemsbladet United-Supporteren høsten 1999, og handler om en fantastisk tur til Champions League-finalen i Barcelona 26. mai 1999.
Det var grytidlig mandag morgen, ikke en gang fuglene var våkne ennå, men inni oss kunne vi allerede høre sang: «Vi er på vei, vi er på vei, vi er på vei til Spania!» ljomet det inni hodet vårt idet vi bordet SAS-maskinen på Flesland lufthavn, Bergen. Litt rustent, ok, men tidspunktet tatt i betraktning lød det forbausende samstemt.
Vi som hadde trodd at vi skulle til Barcelona på egen hånd tok feil!
Allerede foran første etappe — Bergen-København, traff vi på en gammel bekjent som var på vei mot samme mål. Og på Kastrup dukket det opp flere, faktisk den ene etter den andre.
Den nær innpå tre timer lange luftferden med SIC585 til Aeropuerto del Prat, 12 km utenfor Barcelona sentrum, endte kl. 12.50, nøyaktig etter tidtabellen. Så langt var alt vel.
Om kanskje ikke alle medpassasjerene var ute i samme ærend som oss, fikk man allerede på vei mot passkontrollen fornemmelsen av at enkelte — riktignok ikke helt overraskende — var kommet til Barcelona uten adgangstegn til kampen to dager senere. Forhandlinger foregikk for åpen scene mellom folk med for mange billetter og folk uten billetter, og vips — for et ukjent pengebeløp byttet verdipapirene hender mens kjøperne kunne puste ut i visshet om at de allerede hadde ordnet seg med plasser ringside til den store finalen. Akkurat det hadde nok gått lettere enn de hadde turt å håpe på.
Vårt første møte med verdensbyen lød: «Uno billete para Plaça de Catalunya, por favor…» Hjelpe meg, og vi som ikke har gått på spanskkurs en gang. «Muchas graçias…» fortsatte vi.
Den jernbaneansatte bak glassruten leet imidlertid ikke på øyelokkene en gang da han stakk til oss togbilletten i bytte for våre 300 pesetas; han trodde sikkert at vi var Barça-fans fra Andalucia, eller noe slikt.
20 minutter senere befant vi oss på Metrostasjonen under jorden på Plaça de Catalunya, midt inne i Barcelona. Vi klatret opp i dagslyset hvor vi ble ønsket velkommen av intens varme fra den store gule på den skyfrie himmelen over oss. Gol numero uno var nå å finne fram til byens berømte gate, La Rambla. Den skulle ligge i nærheten av hotellet vårt — trodde vi. At det var en misforståelse hadde vi ennå ikke oppdaget.
Annonse
La Rambla
Men der vi står og kikker oss rundt aner vi sant å si ikke i hvilken retning La Rambla befinner seg. Solen, som fortsatt står høyt på himmelen, prøver å fortelle oss at vi bør gå rett fram. Bagasjen kjennes blytung i den påtrengende heten og det ville vært enkelt å la seg overtale av den glødende gasskulen. Svetten renner og lemmene verker, men heldigvis klarer vi å holde hodet noenlunde kaldt under den stekende maisolen. Vi nekter rett og slett å la oss lure av det gamle navigasjonstrikset. Så viser det seg også at en i følget besitter et blikk som ville ha gjort enhver havørn grønn av misunnelse.
Han påstår at han ikke har lest spansk før, men likevel klarer han å tyde skiltet på husveggen på den andre siden av den sterkt trafikkerte gaten.
«La Rambla går nedover til venstre,» slår han bestemt fast.
I dette øyeblikk går det opp for oss hvorfor Christoffer Columbus trodde han var havnet i India. Årsaken til at man like overfor havnen, nederst på La Rambla, har reist et monument i hans navn, kan umulig være at han var en kløpper på navigasjon.
Den nær to kilometer lange gatestrekningen som nå ligger for og under våre føtter, er en av Barcelonas hovedattraksjoner. Butikker, hoteller, restauranter og fortauskaféer. Her møtes man, her ser man og her må man også finne seg i å bli beglodd.
Gaten, som egentlig består av fem sammenhengende Ramblas, strekker seg fra Plaça de Catalunya og østover til havnen. I tidligere tider gjorde den nytte som leie for elven som den gang strømmet nedover fra Tibidabo-fjellet i byens vestlige utkant og ut i Middelhavet.
Forholdsvis raskt finner vi frem til hotellet, ikke til vårt selvfølgelig, men våre reiseledsageres. «I buy any spare tickets!» ljomer det gjennom korridorene i det loslitte, gamle etablissementet hvor noen heldige skal bo.
Annonse
Hotellverten hjelper til med å sondere kartet på jakt etter vårt Hotel Putxet, og forklarer at det nok ikke ligger sentralt langs La Rambla, derimot fire stasjoner av gårde med metroen. Der, ved enden, må vi attpå til vente oss en knallhard stigning — til fots, får vi vite. Og det skal snart vise seg at verten dessverre ikke hadde overdrevet. I Spania er det også vanskelig å finne en pålitelig sherpa, så vi måtte stole på egne krefter der vi bakset oss oppover den trange bakgaten. Tilfeldigvis lå den akkurat da og badet i solsteiken. Men hotellet var i alle fall bra.
«Taking over, taking over, taking over Barcelona!»
Allerede før pinsehelgen var tilreisende United-fans begynt å strømme til den katalanske hovedstaden.
Mange dukket opp med tannbørste i baklommen som eneste bagasje, og etter hvert fylte de opp hvert eneste ledige hotellseng på og rundt La Rambla, samt i Barcelona og omegn for øvrig. Etter hvert som antallet tilreisende steg, måtte enkelte til og med dra så langt av gårde som til Cambrils — beliggende halvannen times togtur syd for Barcelona (ha, ha, ha — «men det er det flotteste stedet vi har sett»), og Sitges — hvor blant annet troppen med Uniteds spillere og ledere skulle oppholde seg. Andre havnet i Lloret de Mar, syv mil nord for Barcelona, lenger opp på Costa Brava-kysten.
Noe av årsaken til at det var så trangt om hotellplassene lå i det faktum at Barcelona samme uke som Mesterligafinalen også skulle arrangere årets spanske Grand Prix. Og hva har så en melodifestival med hotellsenger å gjøre, spør du kanskje? Vel, for det første er spansk Grand Prix ingen melodifestival, men et billøp for Formel 1-klassen, og for det andre vet vi at enkelte mennesker dyrker merkelige interesser.
En del av disse er til og med så eksentriske at de reiser helt til Barcelona for å overvære et billøp som til alt overmål sendes direkte på tv-stasjoner over hele Europa!
Dermed opptok disse motorfantastene hotellplasser for folk som hadde valfartet til Barcelona for å oppleve europacupfinalen i fotball!
Pass på lommeboken og permseddelen!
Med så mange tilreisende mennesker — deriblant anslagsvis opp imot 70.000 United-fans — samlet i Katalonia, var det høykonjunkur for innfødte småkjeltringer. At Barcelonas lommetyver opererer i en vekstbransje — det var vi forsåvidt forberedt på allerede før ankomsten.
Turister er målgruppe nummer én, og vi opplevde selv å bli utsett som et fristende offer av to av dem. Den ene — for øvrig en yppig brunette, syntes imidlertid med ett å glemme sitt opprinnelige ærende. Det må ha vært den tiltrekkende kroppen vår som gjorde utslaget og forstyrret konsentrasjonen hennes idet hun var i ferd med å skulle utøve sin profesjon.
Årvåken som vi er været vi hva som var i ferd med å skje. Lynraskt sendte vi derfor den ene hånden ned i lommen (vår) for å gripe godt tak i verdisakene (så, så, det var der vi hadde lommeboken) før vi i utvetydige vendinger ba begge to om å dra et visst sted.
Annonse
Det florerte med historier om folk som var blitt ranet på høylys dag, den ene historien mer dramatisk og troverdig(?) enn den andre. Noen beretninger var imidlertid av det mer originale slaget, som den følgende:
Annonse
Den handler om en gammel kjenning (ikke av politiet, men av oss) som var blitt fraranet permisjonsseddelen sin! Vi traff ham helt tilfeldig på La Rambla (hvor ellers?) idet han var på full fart nedover i retning av Columbus-statuen. Det var ganske riktig ved minnesmerket til den gamle sjøulken at vi skulle møtes alle sammen, men ikke før neste dag, så krigeren vår, som ellers var ulastelig uniformert i Uniteds hjemmetrøye, var i alle fall et døgn for tidlig ute.
«Men er ikke du i militæret, da…», forsøkte vi oss.
Han ignorerte spørsmålet som om svaret skulle ha vært en militær hemmelighet.
«Har du desertert», spurte vi videre, litt mer utålmodig enn første gang.
«Neida, jeg har fått permisjon — velferdspermisjon for å se United; dritstilig, ka? Det står til og med på permseddelen!».
Han hadde tydeligvis skjønt alvoret, for nå pratet han plutselig som en foss.
Vi lot oss imidlertid ikke imponere sånn uten videre, og forlangte beviser:
«Nå til dags påstår jo alle at de har permisjon, men det hellige Romerriket krever beviser, dixi» — vi var nådeløse mot den forsvarsløse, som begynte å stamme:
«Da jeg satte meg ned for å ta meg en øl — for øvrig på en stol rett oppe i gaten her, så kom det en fyr og ranet meg! Han stjal pengene mine og løp av gårde med permseddelen!»
Ja, hva skal man si. Før i tiden var i hvert fall lommetyvene ærlige folk; vi visste hva de var ute etter, men nå ser de seg visst nytte i det meste — til og med permisjonssedler fra den kongelige norske hær. (Eller kanskje vår bekjente skjulte noe? Hadde han desertert allikevel?)
Samlingssteder og hollandske katalanere
Hard Rock Café på Plaça de Catalunya ble en samlingsplass for mange United-supportere. Det samme ble den irske puben Michael Collins, oppkalt etter mannen som mer enn noen annen har blitt selve symbolet på Irlands frigjøring fra engelsk tyranni. Også den ble et stappfullt møtested.
Tilreisende, som antakeligvis svettet mer av frykt for kanskje å måtte klare seg hele uken uten Guinness, mer enn som følge av den høye lufttemperaturen, fant lykkeligvis en oase i lokalene til den gamle frihetshelten. Men til og med for de av oss som foretrekker frisk luft, viste det seg mange steder fullt mulig å få smurt ganen med det irske nasjonalsymbolet. Med andre ord — det var ingen grunn til å få panikk.
Det var mens vi satt på en slik utekafé at det plutselig begynte å skje saker og ting rundt oss.
Noen merkelige innfødte, iført Barça-trøyer og trommer på magen, kom stormende forbi mens de ropte: «Barça!, Barça!» før de forsvant i retning havneområdet. Plutselig dukket det opp fire eller fem åpne busser som viste seg å inneholde FC Barcelonas håndball-, hockey-, kurvball- og fotballag, som alle hadde vunnet sine respektive spanske ligaer.
Senere, under et nødvendig ærend på kafeens lille serviçio, passerte vi et fjernsynsapparat. Der viste de i en direktesending det samme Barcelona-laget som noen minutter tidligere hadde sust forbi oss like borti gaten.
Nå sto alle sammen samlet på en balkong hvorfra de vinket og sendte smellkyss til en oppglødd folkemengde på plassen nedenfor. Nyinnkjøpte Ronald de Boer som, om vi ikke husker helt feil, ankom Barcelona fra Ajax så sent som i januar i år, talte til den lydhøre forsamlingen.
For å demonstrere hvor dypt og inderlig katalansk han er blitt i løpet av disse korte månedene, avsluttet han sin flammende tale med å rope inn i mikrofonen: «Katalonia — Katalonia — Katalonia!» og publikum svarte med begeistrede jubelbrøl. Det var nesten som om vi måtte tørke en liten tåre bort fra øyekroken.
Kampdag, alvoret begynner
Onsdagen opprant. Tilsiget av ytterligere tilreisende bare fortsatte. Det merkelige var at det nesten ikke var tyskere å se. Gatebildet ble fullstendig og totalt dominert av syngende United-fans. I tillegg til briter og skandinaver, registrerte vi også røde som hadde tatt turen helt fra USA, Malaysia og Australia.
Klokken 15 var det oppmøte ved statuen til Señor Columbus. Her ble alle bortkomne gjenforenet. Men det var nå under seks timer til kampstart og kroppen trengte mat. Paella var tingen nå. Paella y una garaffa vino tinto — en karaffel med spansk rødvin, skal visstnok inneholde tilstrekkelig med proteiner til at man skal kunne klare seg gjennom en Europacupfinale — pluss feiringen etterpå.
Det viste seg å stemme, for det skulle bli frokost neste dag før kroppen igjen ble tilført fast føde.
Stinn luft og massevis av svette på metro’en
145 pesetas forlangte hun fra samtlige, damen bak luken nede under jorden, da klokken passerte 18.00 og hele køen ba om billett til Camp Nou. At vi sto ved sporet til undergrunnsbanen som gikk motsatt vei røpet hun bare til dem som spurte.
El Metro viste seg som det perfekte transportmiddel — vel og merke for dem som fint kan klare seg uten luft i tjue minutter.
Uttrykket «som sild i tønne» ble tilført en helt ny mening. Silden har i det minste den fordelen når den først har havnet i tønnen at den ikke lenger har pustebehov. Hadde havets sølv sett oss der vi sto inne i vognen, ti personer per kvadratmeter, ville den ha innsett hvor godt den egentlig har det.
Svetten silte, men sangen klarte ingen å stoppe. Det ljomet fra hver eneste strupe — unntatt fra de tre tyskerne som følte seg heller ille til mote, og en og annen innfødt som var på vei hjem til la casa etter endt arbeidsdag. De sistnevnte måtte tåle å ta en liten omvei i dag.
Da vognen stanset på den lokale stasjonen var det nemlig ikke mulig å bane seg vei ut av den.
David Elleray som ridende politi
Vel fremme og endelig oppe i overflatestilling igjen, fortsatte ferden mot stadion nedover langs Avenida Joan XXIII. Plutselig stanset alt opp.
Folkehavet skulle ledes gjennom en sluse. Vi husket med gru Porto for to år siden og hadde hørt skrekkhistorier om velkomsten på San Siro foran kvartfinalen i mars. Rart med det, når UEFA står som kamparrangør. Av en eller annen grunn evner de å skape unødvendig kaotiske situasjoner, men de gjør det visstnok «av sikkerhetsmessige årsaker».
Vi ble ønsket velkommen av ridende politi som tilsynelatende ikke var 100 prosent sikre på hva sikkerhetsopplegget gikk ut på. De forsøkte febrilsk å holde kontroll over en tilskuermengde som oppførte seg fullstendig eksemplarisk.
Pedro, som satt på den ene hesten, blåste så iltert i fløyten sin at han holdt på å miste balansen og ramle ut av sadelen. Han var så sjarmerende og ivrig i tjenesten at han sporenstreks ble tildelt kjælenavnet «David Elleray».
Gonzales satt på ryggen til en annen hest. Det var visst en gammel sirkushest, for da Gonzales av en eller annen grunn fant ut at han skulle beordre folkemengden bakover og opp til venstre, steilet hesten like foran dem som sto i fremste rekke og beviste at den kunne gå på bare to bein. Men av årsaker vi sliter med å forstå, gikk alt bra til slutt. Vi kom oss fram til inngangen hvor billetten ble gjenstand for nitid kontroll.
Men ikke alle billettene slapp unna kontrollørenes scannere. Sønderknuste fans som intetanende hadde kjøpt falske billetter for tusener, måtte følgelig finne seg i å snu i porten og returnere til byen for å prøve å finne seg en fjernsynsskjerm. En som måtte finne seg i å dele skjebne med disse uheldige — selv om han slapp å dra tilbake til byen — var en miniatyrfigur av Denis Irwin!
«No entrada, señorita,» sa den myndige portvakten til figurens kvinnelige ledsager og tok beslag i det potensielle mordvåpenet hennes.
Tørst? Ta deg en sigar!
Vel innenfor gjerdene startet jakten på kampprogrammer — og noe å drikke. Alkoholholdige varer selges ikke til vanlige tilskuere i Mesterligaen, men noe leskende måtte det vel gå an å oppdrive likevel?
Men, nei. I hvert fall ikke utenfor stadionmurene. Sigaretter og sigarer ble derimot solgt overalt, men leskedrikk? «No, señor, no, no og atter no! Er du tørst får du tenne deg en sigar!» Hva med programmer da? «No, señor, ikke det heller. Da må dere gå ut gjennom porten igjen, de selger på utsiden!»
Tenkte vi det ikke, dette var jo et UEFA-arrangement, og UEFAs velkomne gjester ankommer arenaene i Mercedes og mottar kampprogram sammen med indrefilet og champagne.
For Manchester Uniteds tilhengere som var blitt tildelt billetter til tribunen bak Gol Norte, hadde arrangørene ikke en gang orket å sette opp et eneste skilt med engelsk tekst.
Vi entret tribunen gjennom Puerta 79, og der fant vi endelig en oase. Riktignok måtte vi nøye oss med alkoholfri cerveza, cola eller iskaldt agua, men det holdt i massevis. Nå var tiden inne til å innta plassene.
Vi fant fram til Boca 344, tok trappene ned til Fila 27 og stilte oss foran Asiento 14 (nå kan i hvert fall ingen komme etterpå og si at de ikke vet hvor vi satt/sto under kampen).
Det hadde som sagt vært forunderlig å konstatere at gatebildet i Barcelona var nesten kjemisk renset for tyskere. Idet vi entret de enorme tribunene på Camp Nou gikk det imidlertid opp for oss hvor de hadde befunnet seg mens de røde flommet gjennom gatene og sang «Taking over, taking over, taking over Barcelona.»
Disiplinerte som alle tyskere som kjent er, hadde de antakeligvis sittet pent på plassene sine på Gol Sur-tribunen og ventet på kampstart. Slik virket det i hvert fall, for svingen med Bayern-fans hadde vært smekkfull lenge før United-fansen hadde funnet veien ut av undergrunnssystemet.
Praktfulle Camp Nou
Estadi FC Barcelona, Camp Nou, er et imponerende fotballtempel! Dette fantastiske byggverket som sto ferdig så sent som i 1957, bidro i seg selv til å skape en perfekt ramme rundt århundrets siste Europacupfinale. Camp Nou ble valgt som finalearena etter søknad fra FC Barcelona, som feirer hundre år i år. Klubbledelsen hadde alvorlige planer om å få se sitt eget lag spille Mesterligafinale på eget gress i klubbens jubileumsår, men slik skulle det altså ikke gå.
Gruppespillet mot de to finalistene, Manchester United og Bayern München, ble simpelthen for tøft for Louis van Gaals mannskap, selv om innsatsen var upåklagelig og fotballen de serverte feiende frisk.
Da United spilte på Camp Nou i november var det bare 67.000 tilskuere tilstede. Hjemmefansen hadde allerede før oppgjøret mistet troen på at laget deres ville klare å kvalifisere seg for kvartfinalene. Likevel ble United avspist med bare 2.500 billetter. Det skyldtes at publikumskapasiteten, angivelig av sikkerhetsmessige grunner, var blitt kraftig redusert.
«Store deler av anlegget står i fare for å falle sammen,» ble det hevdet fra offisielt Barça-hold, en påstand som satte i gang spekulasjoner om Europacupfinalen i det hele tatt kunne avvikles i byen, eller om UEFA måtte finne en erstatningsarena. Det hadde gått opp for katalanerne at det var muligheter for at erkerivalene, tittelholderne Real Madrid, ville avansere videre i turneringen og senere kanskje kvalifisere seg for selve finalen — på Barças eget stadion!
Tanken var ikke til å holde ut og man bestilte en ingeniørrapport som konkluderte med at Camp Nou ikke var i forskriftsmessig stand. Senere ble imidlertid Real Madrid utslått fra Mesterligaen, og siden den dagen ble det aldri mer ytret et ord om at Barcelonas hjemmearena ikke ville være i stand til å ta seg av finalearrangementet på en trygg og forsvarlig måte.
Endelig, nå skjer det noe
Tiden nærmet seg kampstart, men som det etter hvert har gått opp for oss blir store idrettsbegivenheter visstnok ikke helt det samme om ikke arrangøren får blåst opp noen fantasifigurer først. Og vi slapp ikke unna ved denne anledningen heller. Vi må innrømme at vi ikke helt har klart å få med oss hvorfor vi på død og liv skal serveres disse etter hvert så obligatoriske oppvisningene.
Omsider gikk endelig luften ut av ballongene som dermed måtte vike plass for alvoret og årsaken til at Camp Nou nå var fylt opp av 90.000 tilskuere.
Under øredøvende jubel ble de to finalistene ledet ut på gressteppet anført av kveldens italienske dommer Collina. Det er mannen som av en herværende, norsk sportskommentator en gang uærbødig nok ble omtalt som «mannen med biljardkulen».
Italieneren, som ofte har imponert med sin årvåkne og myndige lederstil, satte i gang oppgjøret og pulsen steg umiddelbart. Stemningen var elektrisk. Men så, etter bare seks minutter, klarte den ellers så komptente kamplederen å pådra seg vrede fra alle røde bak Gol Norte. Han presterte å blåse for «ingenting» da Ronny Johnsen gikk seirende ut av en «helt grei» duell med Carsten Jancker.
Mario Basler gjorde seg klar til å ta frisparket fra bortimot 20 meters hold, skrått ut for målet til Peter Schmeichel, men ingen røde været fare.
«Det er nemlig ingen som scorer mot oss etter bare seks minutter i en Europacupfinale.»
Konsistensen i dette utsagnet skulle snart vise seg å ikke holde mål. Hadde betongmurene på stadion slått halvparten så store sprekker som Uniteds forsvarsmur gjorde ved denne anledningen, ville Europacupfinalen blitt spilt et helt annet sted, uavhengig av rapporter fra spanske bygningsingeniører. Når Peter Schmeichel i tillegg sto med tyngden på galt ben, måtte det gå som det gikk.
Ballen fra Basler suste inn i hjørnet og vi kunne nesten ikke tro det var sant.
Fra sjokk til håp
Vi var nødt til å plukke oss opp igjen etter sjokket.
Forsvaret spilte imidlertid nervøst; spesielt Johnsen viste tegn på usikkerhet, men også Stam og Schmeichel hadde sine øyeblikk da krumspringene deres fort kunne ha endt riktig galt. Framover var det så som så. United spilte og spilte, men klarte bare unntaksvis å skape noe. David Beckham var bra sentralt på midtbanen, men i og med at han ikke kunne være to steder samtidig, led laget under mangel på hans presise innlegg fra høyrekanten.
Blomqvist på venstre virket en tanke bortkommen. Tilsynelatende helt umotivert serverte han et par farlige tversoverpasninger rett i beina på aggressive tyskere, mens Giggs viste hvorfor Alex Ferguson ikke benytter ham oftere i høyrekantrollen.
De to «tvillingene» på topp, Cole og Yorke, lå og stanget i den solide tyske forsvarsmuren anført av superveteranen Lothar Matthaus, og hadde en særdeles utakknemlig oppgave.
Likevel, vi beholdt troen.
United var tross alt det beste laget før pause, så da lagene gikk til garderobene satt vi med en forholdsvis god følelse; dette Bayern-laget var ikke bedre enn at vi burde kunne slå dem.
Men utover i andre omgang fikk tyskerne kampen mer inn i det sporet de ønsket. Selv var de lite interessert i å spille fotball. På typisk tysk manér spilte de på det trygge. De visste at det ville by seg muligheter til å øke ledelsen ved å utnytte rommene når United måtte fram på banen, og de var nære ved å lykkes. Men først fikk Blomqvist en sjanse da han møtte innlegget fra Giggs.
Tåen var imidlertid litt for kort og ballen gikk over tverrliggeren.
Å huff, å huff – vi tør ikke se!
Deretter oppdaget Basler at Schmeichel sto langt ute, og dermed sendte han av gårde en lobb fra over 30 meter. Hadde den gått inn ville det ha vært en pinlig affære for dansken i hans siste kamp for United. Men tyskerne skulle komme enda nærmere en 2-0-ledelse. En gang traff ballen stolpen før den spratt ut i armene til en lettet Schmeichel.
Ved et annet tilfelle traff den tverrliggeren før United-keeperen deretter måtte strekke seg i sin fulle lengde for å tippe en farlig lobb over mål.
Samtidig nærmet stadionuret seg faretruende 90 minutter. Nederlaget virket uunngåelig.
Så langt altså, men ikke lenger. Her hadde vi scoret i alle sesongens Mesterligakamper. I høstens gruppespill hadde vi satt ny scoringsrekord ved å score flere mål enn noen andre klubber noensinne har gjort i turneringen. På veien mot finalen hadde vi spilt to kamper mot Juve, to mot Inter, to mot Barcelona, to mot Bayern München — ja, og to mot Brøndby — uten å tape en eneste gang. Men nå så trenden ut til å bli brutt. Skulle vi virkelig tape etter endelig å ha nådd Europacupfinalen igjen etter 31 lange år?
Idet kampen gikk inn i sine siste minutter var det lite som tydet på noe annet enn tysk seier.
«Forbannede tyskere. Bestandig trekker de det lengste strået».
Tiden var inne til å forberede oss mentalt på den forferdelige lyden av dommerens siste fløytestøt. Den var bare et par cornere unna.
«Hør her…» sa vi til oss selv mens vi trakk pusten ekstra dypt; «…vi har allerede vunnet ligaen, vi har vunnet FA-cupen — «The Double» for tredje gang på seks sesonger.
«Som om ikke det skulle være nok spiller vi Europacupfinale for første gang siden Cliff Richard sang Congratulations til andreplass i Melodi Grand Prix, — det er en fenomenal prestasjon i seg selv.
«I tillegg får vi oppleve Barcelona — en fantastisk vakker by, vi er på Camp Nou, et fotballstadion med stor F, og været er herlig. Vi kan ikke forvente å vinne alt — ingen vinner alt!»
Vi prøvde så godt vi kunne å virke tapper… hulk.
Et mirakel blir født
Peter Schmeichel skal ha takk for at han i hvert fall forsøker; han stormer oppover på Bayerns banehalvdel samtidig som Alex Ferguson av en eller annen grunn står på sidelinjen og prøver å få ham til å ombestemme seg.
Det er nytteløst.
Ballen slås inn i feltet, Schmeichels tilstedeværelse synes å forvirre det tyske forsvaret; Giggs prøver et skudd, ballen treffer innbytter Sheringham som får snudd seg og —• MÅÅÅL!!!!
Camp Nou eksploderer; vi har klart å utlikne, vi har reddet ekstraomganger! Vi kan ikke tro det!
Alle kaster seg om halsen på hverandre. Følelsen er uvirkelig, men det er bare fordi vi ikke vet hva vi fremdeles har i vente. De tyske spillerne er sønderknuste. De ligger strak ut på gressmatten, totalt utslått.
De vet heller ikke hva som venter — og det skal de glede seg over så lenge de kan.
Plutselig er nederlagsstemningen i den røde leiren snudd.
På tribunene utspilles det et ellevilt skuespill — ok, ikke bak Gol Sur, men på resten av det gedigne stadionet.
Mirakelet fullbyrdes
Nå har United-spillerne virkelig fått smaken av blod. De har fått nok en corner. Men United scorer som kjent aldri på corner — i hvert fall ikke på to.
Ballen blir på ny slått inn i feltet, den finner Sheris hode og blir befordret videre på tvers av mål til — Solskjær!! Ballen suser opp i nettaket!!! MÅÅÅL igjen!!! På ny eksploderer Camp Nou, denne gang med dobbel styrke. Vi har vunnet!!! Vi har vunnet finalen!!!
Ole Gunnar Solskjær, den andre av Uniteds to innbyttere, har avgjort Europacupfinalen 1999!
Budskapet på lystavlen bekrefter stillingen: Bayern München 1 – Manchester United 2.
Miraklenes tid var altså ikke forbi allikevel.
Laget vårt nektet å tape — de har nemlig ikke glemt hvordan det føles.
Dommer Collina gjør det eneste han kan gjøre; setter i gang fra midten og blåser deretter av et oppgjør som for alltid vil bli husket — om kanskje ikke for annet enn de tre siste minuttene.
UEFA, alvorlig talt — gjør noe med regelverket! Dette er for latterlig.
Og etter kampen tok det helt av:
Yip, Jaap Stam is a big Dutchman
Get past him if you f * * *ing can
Try a little trick, he’ll make you look
like a p***k
Yip, yap, Jaap Stam!
David May, Superstar
Got more medals than Shearer!
We won the Treble
We won the Treble tonight
Who put the ball in the German net… ?
Ole Gunnar Solskjaer!
Always look on the bright side of life…
One-nil up —f***ed it up, One-nil up — f***ed it up — silly German b******s!
Den eneste sangen som manglet var «So f****ng easy», men det ville kanskje vært å ta litt hardt i?
