Må bygge huset på nytt

Av Rene Meulensteen fortalt til Lars Morten Olsen

Uniteds sesong er over og det ble ikke helt den avslutningen vi hadde håpet på. Det er synd fordi det hadde betydd veldig mye hvis Ole hadde klart å presse laget til en Champions League-plass og fått bygge videre på det.

Nå er det nesten så man ikke vet hvor man skal starte.

Titusenkronersspørsmålet er hvordan det er mulig å få en situasjon der alt var elendighet og negativitet for så å oppleve at alt plutselig snudde til det positive da det kom inn en ny manager, men for så igjen å se at alt vendte tilbake til tristesse nesten like brått.

Det korte svaret på spørsmålet er at det ligger i menneskets natur eller menneskelig oppførsel.

Jeg har lyst til å bruke en metafor. Tenk deg en skole der en klasse har en helt grusom lærer. Han er streng, han er mutt og han slår ned på den minste ting. Det er nydelig vær. Gjennom vinduet fra sitt klasserom ser elevene denne grønne, innbydende gressbakken utenfor, men den grusomme læreren nekter elevene å gå ut. De må sitte ved sine pulter og gjøre dørgende kjedelige skoleoppgaver.

Så en vakker dag kommer ikke den strenge læreren. Han har sluttet. Inn kommer en ny lærer, en person som elevene oppfatter som helt annerledes.

Han er blid og positiv, sier hyggelige ting og roser elevene. Ikke minst lytter han til hva elevene ønsker. Dette gjør at læreren får elevenes fulle og hele oppmerksomhet. Men det viktigste den nye læreren gjør er å åpne døren ut mot den grønne gressbakken. Elevene stormer ut, tar i bruk gresset, de utfolder seg og har det gøy.

Det er nøyaktig hva som skjedde i Manchester United da José Mourinho ble erstattet av Ole Gunnar Solskjær. Mourinho var sur, han var streng og ga ordrer om at «du kan ikke gjøre ditt og du kan ikke gjøre datt». Kreativiteten og leken ble tatt bort fra spillerne og da var heller ikke de glade.

Da Ole kom inn minnet han spillerne på hva Manchester United handler om. Han minnet dem om hvordan Uniteds fotballfilosofi tradisjonelt har vært, og ikke minst så sa han til dem at siden de på sett og vis hadde orkestrert Mourinhos avgang og derfor hadde de noe å bevise. Alle ble glade og ønsket å vise seg frem.

Da dette skjedde samtidig for alle spillerne, ble nivået hevet med tre, fire hakk. De første seirene ga laget den flyten det trengte som ga grunnlaget for den fantastiske seiersrekken. All ble glade. Spillere, trenere, vanlig kontorstab og supporterne. Den positive energien løftet fram den mirakuløse snuoperasjonen i Paris mot PSG da spillerne pushet seg selv, fysisk og mentalt, til et nivå de ikke hadde vært på tidligere i sesongen.

Etter den bragden var det ikke overraskende at det kom en reaksjon, og det så vi først i de to neste kampene mot Arsenal i ligaen og Wolverhampton i FA-cupen.

For meg var tapet for Wolves i FA-cupen en stor, blinkende varsellampe. Ole hadde på forhånd snakket om hvor viktig det var for Manchester United å vinne FA-cupen fordi i United handler det om å vinne trofeer. Flere av de største konkurrentene var allerede slått ut og veien mot Wembley lå åpen. Likevel grep ikke spillerne sjansen! Laget spilte elendig. For meg var den kampen en av de største skuffelsene hele sesongen. Da fikk vi igjen et bevis på menneskets natur fordi gammel vane er vond å vende.

Da Ole kom inn var alle glade og alle inspirert og så videre. Da det ble en rutine å vinne kamper klarte ikke spillerne å være påskrudd hele tiden og falt tilbake til gammelt nivå. Dette igjen førte til dårlige kamper og tap som igjen dro med seg negativitet, og plutselig hadde spillerne klart å synke ned til samme situasjon som de var noen måneder før.

På sett og vis er det jo merkelig fordi Ole og trenerne må nok ha tenkt «Yes! Vi fikk dem i gang og vi liker det vi ser», men plutselig var all energi og positivitet som forduftet igjen. Med tap og negativitet så øker også presset.

Det kan umulig ha vært lett for Ole da alt dette skjedde i løpet av kort tid, for tapene førte med seg uro og usikkerhet. Media begynte å grave og spørre om hvilke spillere som skulle bort og slike ting, og resultatet ble at det var flere spillere på tampen av sesongen som ikke visste om de skulle bli i klubben eller flytte, og jeg tror det igjen påvirket noen av prestasjonene. Kampene mot Everton, Huddersfield og Cardiff for eksempel, var ikke Manchester United verdig.

Ole skrev under den permanente kontrakten 28. mars, dette var etter de to nevnte tapene for Arsenal og Wolverhampton. Kan tapsrekken og den dårlige formen ha hatt noe å gjøre med at managerjobben ble offentliggjort? Det er vanskelig å svare på, men det kan selvsagt være noe i det. Jeg vet ikke om det stemmer, men jeg har hørt at grunnen til at klubben ønsket å annonsere managerstillingen akkurat da hadde noe å gjøre med børsen og salg av sesongbilletter for 2019/2020.

Uansett var det for mange åpenbart at Ole var rett mann for jobben etter den fantastiske seiersrekken inkludert seieren over Paris St. Germain. Ingen kunne spådd at det ville snu så drastisk og så plutselig til det negative igjen.

I etterpåklokskapens lys kunne klubben kanskje holdt avgjørelsen om å gi Ole jobben permanent strengt internt og holdt media utenfor. Tro meg, idet du går fra å være midlertidig manager til fast ansettelse så endrer media seg og alle i presse­korpset er nemlig ikke din venn.

En av de som slet med formen på tampen av sesongen var David de Gea. Jeg jobbet med ham et par sesonger på slutten av æraen til Sir Alex. Han har reddet United gang etter gang i flere sesonger og er blitt kåret til «Sir Matt Busby Player of the Year» fire ganger.

Det sier forresten litt om situasjonen i United, fordi med Uniteds tradisjonelt offensive spill med mange mål har det som regel vært en spiss eller offensiv spiller som har tatt hjem trofeet. Jeg vet ærlig talt ikke grunnen til formsvikten. Kanskje David hadde tankene andre steder?

I skrivende stund er det fortsatt rykter om overgang til Real Madrid, og kanskje har han tenkt på det? Juan Mata, Ander Herrera og De Gea står hverandre nær. Muligens har David tenkt at hvis Ander og Juan går, så kan likeså godt jeg også forlate Manchester og United?

Jeg understreker at jeg nå bare spekulerer, men som trener vet jeg at det ofte er småting som kan få en spiller litt ut av balanse og ikke være hundre prosent fokusert. Hvis en spiller faller ned på nittifem eller nitti prosent fokus så kan det få store konsekvenser for spillerens prestasjon, tro meg.

Nå som United ikke skal spille i Champions League er spørsmålet om klubben klarer å tiltrekke seg de største spillerne. Det vet man ikke. Champions League er bare blitt mer og mer attraktiv både som status­turnering og for pengene, og derfor er ikke det ikke merkelig at spillere som er gode nok ønsker å spille i verdens største klubbturner­ing. Det er derfor også blitt stadig viktigere å kvalifisere seg.

Da Ole tok over lå United langt, langt etter. Alle visste at det ville bli hardt, og etter at han tok over, klatret United på tabellen og var veldig nær, men det holdt ikke. For United var det bittert ikke å gripe sjansen fordi vi opplevde jo en vår der Chelsea, Arsenal og Tottenham avga poeng uke etter uke. United kunne faktisk lett ha kommet som nummer tre eller fire.

Med United utenfor Champions League så vil det sannsynligvis bli mer utfordrende å hente de spillerne man ønsker, men Manchester United er fortsatt Manchester United, en av de største klubbene og merkevarene i verden.

I disse dager er det seks år siden Sir Alex sluttet med United som ligamestere, men siden har ikke klubben vært i nærheten av et ligagull. Det er på høy tid at United klarer å snu den negative trenden og stabiliserer situasjonen.

Nå har Ole fått treårskontrakt og forhåpentligvis vil det se mye lysere ut om tre år.

Når det er sagt er det ingen tvil om at Ole har fått en massiv jobb i fanget. Jeg tror ikke at Ole, da han tok over, hadde gjettet at ting ville snu så plutselig og jeg tror han nå forstår hvilken enorm oppgave han har foran seg.

Han hadde sikkert håpet å kunne bygge videre på de gode resultatene og presse klubben til Champions League, gjøre noen få endringer og fortsette neste sesong. I stedet ser det ut til at Ole må rive hele huset og bygge det på nytt fra grunnmuren, noe som er en enorm jobb!

Noen ord om et par av de egenproduserte som jeg selv har trent.

Marcus Rashford er en spiller jeg virkelig håper blir værende i United. Det er lett å se hvilket potensial som ligger der. Hvis han fikk spille sammen med angripere og midtbanespillere av virkelig toppklasse, tror jeg Marcus kan gjøre stor nytte for seg.

Scott McTominay har gjort det bra og han har et stort, bankende hjerte for Manchester United. Han er hardtarbeidende, men hvis du snakker om spillere med X-faktor som er i stand til plutselig å snu kampen for deg, type Paul Scholes, som kan sende i vei den pasningen, så vet jeg ikke om Scott har de kvalitetene i seg.

Scott er mer type Darren Fletcher, en nyttig spiller, men Scott og flere med han kan vi først bedømme når de har spilt en lang serie med kamper. Kriteriet for å være Manchester United-spiller er at du må prestere i hver eneste match. Du må levere på øverste hylle og klare å gjøre en forskjell. Scott har flott arbeidsinnsats, er god defensiv og det er sjelden han dummer seg ut, men jeg tror ikke han har det som skal til for å bli en spiller som kan bidra både defensivt og offensivt eller å slå den forløsende pasningen som «Scholesy» kunne.

Andreas Pereira har et stort potensial, men vi har ikke sett ham slå ut i full blomst ennå. Etter min mening er Andreas mer enn sentral midtbanespiller eller tier enn kantspiller. Gutten har uten tvil talent, men som med Scott er spørsmålet om Andreas kan levere varene fast over en lengre periode. Dette er unge spillere så det er litt for tidlig å kunne svare på om de er i stand til det.

Avslutningsvis noen ord om mitt hjemland Nederland.

Hva er det Nederland gjør riktig som klarer å få fram disse talentene slik for eksempel Ajax gjør? Det korte svaret er fordi man i Nederland bruker egne spillere i den hjemlige serien. I Nederland er det helt vanlig å ha et lag med en rekke spillere i alderen 18 til 22 år, enten i Æresdivisjonen eller divisjonen under.

Sånn er det med min sønn Melle. Han er 19 år, fyller 20 år i juli, men han spiller fast for Waalwijk i neste øverste divisjon. Jeg fikk ham dit fordi jeg visste han ville få spilletid. Når disse guttene får spille på førstelaget fra de er 18 år vil de ha opparbeidet mer enn 200 matcher når de er 23 år. Det sier seg selv at spillerne vokser enormt på denne erfaringen.

Selvsagt er det noe ekstra med Ajax som aldri har vært redd for å gi unge spillere sjansen, men det er viktig å huske på at Ajax spiller i en liga hvor det ikke er noe farlig å gi unge spillere sjansen i en vanlig ligakamp. Hvis Ajax hadde spilt i Premier League, tror jeg de skulle fått det meget hardt med å ende opp blant de fire beste. Ajax ville ikke klart å opprettholde nivået som de viste i Champions League hvis de skulle spilt mot Chelsea den ene uken og Bournemouth den neste, etterfulgt av Everton, Man United, Liverpool og West Ham. Ajax har produsert spillere med riktig innstilling.

De er fotballkloke og triller ballen fint, men det er fordi de har tid til å gjøre det. I England derimot ville de ikke fått den tiden.