– Da han fikk sparken tok bestemoren på 95 ham i forsvar

Noen få minutter før avtalt tid venter Øivind Solskjær i bilen utenfor hotellet.

Hverken han eller kona Brita er glade for å stille opp i media, men for Supporterklubbens medlemsblad United-Supporteren gjør de likevel et unntak.

Øivind kjører og viser undertegnede rundt i Kristiansund. Der han selv trente bryting som ung, en sport som ikke passet for Ole Gunnar.

Han viser oss stedet der Ole Gunnar spilte fotball som liten, der dagens Manchester United-manager var blant organisatorene da det ble arrangert gatecup Kristiansund.

Og han viser Atlanten stadion, der Ole Gunnar Solskjærs fotballeventyr startet med Clausenengen.  

– Dette er Karihola, forteller Øivind når han svinger inn i bydelen der han og kona Brita bor.  

Et koselig hjem med panorama­utsikt til de snødekte fjellene som omkranser Kristiansund. Et rom de kaller «kontoret vårt» er prydet med bilder og signerte trøyer fra blant annet Solskjærs testimonialkamp.  

– Vær så god, bare forsyn deg, sier en smilende Brita og byr på te og hjemmebakte kanelboller.  

Sammen mente Ole Gunnars gjestfrie og sympatiske foreldre at det var best at intervjuet ble gjort hjemme hos dem. «Hvis ikke kunne det lett blitt litt kunstig».

United-Supporteren er på besøk hos foreldrene Solskjær i et par timer denne januardagen. Øivind og Brita forteller her åpent og ærlig om den beskjedne stoltheten de føler for sønnen.  

– Vi har lov til å være stolte, men snakker ikke høyt om det, sier Brita.  

Hun innrømmer at det var med en klump i halsen hun så sønnen gå ut til stående applaus fra 75 000 mennesker da familien var i Manchester for å se hjemmekampen mot Bournemouth.  

– Jeg ble jo rørt. Det har vært som et eventyr alt sammen, skyter pappa Øivind inn.

Men mest av alt er de stolte over at dagens manager på Old Trafford i alle år, uansett fremgang og suksess, har holdt beina godt plantet på bakken og vært den samme gutten. Stille og rolig med stor omsorg for sine nærmeste.  

United-Supporteren dro til Kristiansund, byen med drøyt 24 000 innbyggere, for å finne ut hvem og hva som har formet Ole Gunnar Solskjær til den han er i dag. Vi har har valgt å skrive intervjuet med foreldrene i sin helhet.

– Dere må føle stolthet for alt Ole Gunnar har oppnådd? Først som spiller og deretter trener og ikke minst for måten han fremstår på? 

Øivind: Jeg tror det er mange som setter pris på personligheten hans.  

Brita: Det er fint å se hvilket løft laget har fått i Manchester. Det virker som veldig mange er fornøyde. Da vi var i Manchester i jula var vi inne i en butikk. Han ansatte i butikken fortalte hvor fantastisk det nå var og hvordan alle var glade igjen, og han visste jo ikke hvem vi var så det var litt artig.  

– Har det vært mange henvendelser fra media? 

Brita: Den første dagen ringte det hele tiden her, men vi sier nei til de aller fleste. Det var en her fra England, Daily Mail, som hadde snakket med Ole Olsen blant andre, men vi takket nei. Det er mange som ønsker store oppslag, men vi takker nei. 

Øivind: Hvis vi får henvendelser fra lokalavisa, Tidens Krav, så hender det at vi snakker med dem, men det har vært rolig fra dem også. 

Brita: Det er nok fordi de vet at vi ikke liker å stille opp på intervjuer. 

– Solskjær-navnet er nå verdensberømt. Vet dere noe om opprinnelsen og hvor gammelt det er? 

Øivind: Jeg vet ikke så mye, men faren min ble født på Smøla. Moren hans døde da han var fire år, slik at han ble plassert hos søsteren til faren hans. Hun bodde på Solskjær-øya.  

Brita: Det er en øy og vi har hytte der, og det var der faren til Øivind vokste opp. For å komme dit må vi reise med ferge.  

Øivind: Først het øya Solskjær, men i senere tid har de endret navnet til Solskjel.  

– Kan dere fortelle litt om dere selv? 

Øivind: Jeg er fra Kristiansund, og har to eldre brødre som spilte fotball i CFK (Clausenengen red.anm.) dermed ble det den klubben på meg også. Det var ikke bønn, jeg måtte være CFK-er. Jeg spilte for dem fra jeg var ti år og helt opp til et par år på A-laget. Jeg spilte ytre høyre, som vi kalt det den gangen. Jeg var vel enda mer aktiv i brytemiljøet. Jeg fortalte ikke foreldrene mine at jeg begynte på bryting. En dag fikk de brev fra klubben og der det sto at jeg var uttatt til NM så klubben spurte om tillatelse til at jeg kunne bli med. De ble litt overrasket da. Jeg fikk nå være med, og vant da NM-tittelen i gutteklassen. Det var i 1958 da jeg var 14 år. Siden ble jeg norgesmester for junior og fra 1966 ble jeg norsk mester i bryting seks år på rad til og med 1971. I den perioden fikk jeg være med på både europamesterskap og VM som var store opplevelser. Vi fikk oppleve å se byer som Minsk, Bucuresti og Calgary. Besøket i Minsk gjorde inntrykk. Vi mente de lå i hvert fall 30-40 år bak oss i Norge og det var stor fattigdom der, dette var EM i 67. På hotellet vi bodde gikk det væpnede vakter i hver etasje. Jeg forstod i hvert fall hvor godt vi har det i Norge. Til slutt måtte jeg velge mellom bryting og fotball. Eller det var ledelsen i CFK som sa at jeg måtte ta et valg. Det ble bryting som jeg holdt på med fram til 1974-1975. Ole Gunnar ble jo født i 1973 så da ble det mer omsorg for kone og barn. Jeg jobbet i Kristiansund kommune i 52 år. De siste 30 årene var jeg leder for lønnsavdelingen til kommunen. Jeg gikk av med pensjon i 2014 etter 52 år. Det var medisin for meg å stå opp hver morgen å gå på jobb. Jeg var heldig og holdt meg frisk og det var aldri noen store fravær.  

Brita: Jeg er ikke fra byen her, men fra landet (Bøfjorden). Jeg kom hit da jeg gikk på gymnaset og så ble jeg her i byen. Etter gymnaset fikk jeg jobb i det som da het Televerket. Det skiftet jo navn etter hvert, men jeg jobbet der i 30 år. Jeg har aldri vært noe aktiv i noe idrett, ikke sånn at jeg var på et lag, men vi fulgte jo opp ungene da de kom inn i fotballen. Vi var mye opptatt med det. Det var kjøring hit og dit og vasking av drakter. Datteren vår Brit er fire år yngre enn Ole Gunnar. Hun har tre barn som alle har vært ivrige i fotballen. Sønnen på 15 år spiller i CFK og datteren på åtte har begynt å bli ivrig. Det går på United, og Molde og Kristiansund. Alle tre barna til Ole Gunnar er veldig ivrig i fotball.  

Øivind: Det var jo ikke bare Ole. Det var søsteren også. Hun var med på Norway Cup og var veldig ivrig i fotball. Nå som det er blitt damelag i United kan jo det være et mål for Karna. Hun var med på en cup i Trondheim nylig, og ble hun utropt til lagets beste spiller.  

– Sånn dere ser det litt utenfra; er Ole Gunnar flink til å følge opp ungene i fotball? Det er jo en balansegang mellom å følge opp og ikke pushe for mye. 

Brita: Han pusher ikke ungene, det er nesten tvert imot. Hjemme hos dem har de lagt kunstgress inne i en dobbelgarasje som de bruker mye til å spille fotball. Karna er mye der og spør pappaen sin om han kan være med så hun har noen å «sparre» med. Han prøver nesten heller å holde litt igjen. Det har aldri vært sånn at «nå må du trene».  

Øivind: Men han er veldig flink til å følge opp på treningene til barna. Han var med på treningen til Noah, og Karna og Elijah. Så sant han er hjemme kjører han på treningene deres og kikker på.  

– Hvordan er han når han står på sidelinjen? Det er mange foreldre som vil sine barn det beste og griper inn og bryr seg under kamper. 

Øivind: Han bryr seg aldri, og forstyrrer ikke kampene. Han skryter og roper oppmuntringer til alle spillerne.  

Brita: Han kjefter aldri på dommeren eller sånn. Jeg synes han er flink til å skryte av spillerne, og det tror jeg de vokser på. Han roper ikke bare til sine egne, men er veldig flink til å skryte av de andre på laget også. Det har vi sett fordi vi har sett en del kamper sammen.  

– Ole Gunnar gikk fra å være en liten gutt i Kristiansund via Molde til å bli toppscorer i United, deretter legende og nå manager. Hva har imponert dere mest på den reisen? 

Øivind: Det er vanskelig å svare på, men det han har gjort som spiller er jo nesten uvirkelig og stort. Starten som manager i United har jo også vært fantastisk. 

Brita: Det er like imponerende at han har klart å være seg sjøl hele tiden. Han har aldri, absolutt aldri tatt av. Han er så rolig at jeg av og til nesten har lyst til å si «du kunne jo …», men han er så naturlig og rolig og seg sjøl, og det er bra for da har hele familien hans hatt det bra. 

– Når du forteller det da tenker jeg at han må ha hatt en god ballast hjemmefra … 

Øivind: Vi er nå rolige av oss vi også da. Det er aldri sånn at vi tar av og hæla i taket. Det virker som om mange utenfor tar helt av. De er mye verre enn det vi er. De er helt oppe i skyene og skriker og gaper for Ole Gunnar. Det er hyggelig at de setter pris på Ole Gunnar og det han har gjort, men vi er rolige av oss. Han tar ikke av.  

Brita: Vi er rolige vi også, og så har vi vært med ham hele tiden. Han har aldri hatt noe behov for å stikke seg fram. Da det var klart at han fikk jobben og skulle over så måtte jeg spørre ham om han var like rolig som han så ut til å være? Jo, han var det. Han bare holdt på med ungene og var den samme. Han er fin sånn.  

– Men samtidig; dere må jo være stolte!  

Brita: Ja, og det har vi lov til å være. Men vi går ikke rundt og snakker om det.  

Øivind: Vi har holdt oss veldig i bakgrunnen.  

Brita: Men det er bare vår væremåte. Vi har aldri prøvd å få oppmerksomhet for det kan du få hvis du ønsker.  

– Dere var altså på Bournemouth-kampen. Kan dere forsøke å beskrive hva dere følte da dere så gutten deres gå inn til sang og applaus fra 75 000 mennesker? 

Brita: Man kjenner jo en klump i halsen. Til og med Elijah, han minste, tok opp mobilen og filmet fordi Solskjær-navnet runget. Vi traff Ferguson og snakket litt med han også. Det var så mange som sa de var glade for at Ole Gunnar var blitt manager. Det virket ekte, det de sa, så det var hyggelig å høre.  

Øivind: Jeg ble jo rørt. Det er et eventyr alt sammen.   

– Han er blitt en av verdens mest kjente nordmenn. Har det påvirket ham, eventuelt forandret ham? 

Øivind: Nei, det tror jeg ikke.  

Brita: Jeg tror ikke det. Jeg spurte om han hadde fått med seg alle media-oppslagene, men det hadde han ikke. Han var bare opptatt av å konsentrere seg om jobben sin.  

Øivind: Men han får sikkert høre det, hvor populær han er. Vi har snakket med folk som har vært i Afrika, India og Asia, og når folkene der hører at de er fra Norge så har de lokale sagt «Åh, Solskjær!»  

– Med så mye fremgang og suksess er det lett å bli påvirket, det er ikke mer enn menneskelig. Har dere noen gang hatt grunn til å snakke til ham, minnet ham på hvor han kommer ifra? 

Øivind: Nei, aldri. 

Brita: Nei, han er helt rolig og naturlig uansett.  

– Nå er han sjef i Manchester United. Er det noe dere hadde trodd for noen år siden? 

Brita: Jeg hadde ikke trodd det. Han hadde vel en drøm om det sjøl, men jeg hadde ikke trodd det.  

Øivind: Han har alltid hatt en drøm om at én dag så skulle han bli manager i Manchester United. Men at det skulle skje så brått, det overrasket nok han også.   

– Når jeg møter han er han blid. Han virker å ha et veldig positivt vesen. Er han alltid blid? 

Brita: Han er faktisk det. Det har aldri vært noen store svingninger med han. Jeg må også si at han i alle år har vært en veldig flink storebror til søsteren sin. Han har alltid passet på henne, vist omsorg for henne og sørget for at hun har det godt.  

– En periode som må ha vært tøff for ham var da han var så lenge ute med skade. Hvordan synes dere han taklet den tiden? 

Brita: Jeg kan ikke huske at han beklaget seg og syntes synd på seg sjøl. Kanskje han hadde det inne i seg, men det var ikke noe som vi så på ham. Han jobbet bare målbevisst for å komme tilbake.  

Øivind: Vi tenkte vel alle sammen at en dag er han frisk nok til å spille igjen. Det var umulig å si når, men at han skulle komme tilbake på fotballbanen det trodde vi alle sammen. Han klaget ikke. 

– Hva er det som gjør Ole Gunnar skikkelig glad? 

Øivind: Det er barna hans. Det å vite at de har det godt. Det er det viktigste på jord for ham.  

– Hva er som gjør ham sint eller provosert? 

Øivind: Det har aldri vært noe som vi har gjort i hvert fall, som har gjort ham sint.  

Brita: Det må være at noen kanskje ikke er snill mot oss eller mot familien. Da reagerer han. Han liker ikke urettferdighet. Han verner om sine. Og så har jeg vel hørt at han kan bli sint i garderoben, men jeg har aldri sett det sjøl.  

– Hvordan ser en perfekt dag ut for Ole Gunnar utenom fotballen? Jeg har hørt at han er glad i å være på sjøen, blant annet … 

Brita: Ja, hvis han får dra med familien ut til Grip der de har hytte. Grip var Norges minste kommune. I 1963 ble den slått sammen med Kristiansund kommune. I 1974 flyttet de siste fastboende fra øya. Moren til Silje er født der så foreldrene hennes bodde der. Nå har Ole og Silje et hus der som de bruker som hytte.  

Øivind: En perfekt dag for ham er å få være med familien. Han har en 28 fot og hvis været er bra liker han å ta turen ut til Grip med familien.  

– Han er også musikkinteressert har jeg hørt? 

Brita: Han var veldig stor fan av Elvis. Jeg har en bursdagsbok der jeg skrevet alle viktige fødselsdager. Der oppdaget jeg at han for mange år siden hadde skrevet Elvis Aaron Presley. Jeg husker da Ole spilte i United og vi besøkte ham, det var skikkelig musikk i bilen. 

Øivind: Han har flere favorittband, og er på konserter av og til.  

– Når dere er samlet i familieselskap, blir det mye United-prat da eller er det heller sånn at det ikke passer seg i sånne settinger? 

Øivind: Vi snakker ikke så mye United, men det er vel heller andre gjester som gjør det. Han har jo noen søskenbarn som er jevngamle og som han har spilt fotball sammen med. Hvis de treffes blir det en del fotballprat.  

Brita: Det er mange som vil ha en liten bit av Ole Gunnar fordi det ikke er så ofte at de treffer ham. Det kan være litt stas for dem tror jeg. Men de andre gjestene er like viktige de, så vi prøver ikke å overdrive. De yngre gjestene ser kanskje litt opp til ham, men så er de beskjedne og kanskje litt flau for å ta kontakt også.  

Øivind: Karna har begynt å merke at etternavnet får oppmerksomhet. Hvis hun er med på cup og andre lags spillere oppdager det og sier «det er datteren til Ole Gunnar» så blir hun litt flau over det.  

Brita: Ja, hun fortalte det og forstod det ikke. Hun sa «Men han er jo bare en vanlig pappa». 

– Ole Gunnar fortalte meg en gang at hans største øyeblikk som fotballspiller var da han scoret mot Newcastle i 2007 med Noah på tribunen fordi han visste at Noah var gammel nok til å huske opplevelsen. Jeg synes det sier mye om hans verdier. Hva tenker dere om det? 

Brita: Ja, det går igjen dette her. Familien og ungene betyr veldig mye. 

Øivind: Han så aldri meg bryte. Han ble med på bryteskole i to, tre sesonger da han var åtte, ti år. Han fikk ubehag da det var disse brå bevegelsene. Han ble rett og slett svimmel og syntes det var litt ekkelt. Jeg tok ham med bare for at han også kanskje skulle fatte interesse for bryting, men det ble ikke noe mer etter det. Det ble fotball i stedet. 

Den største smellen i trenerkarrieren var Cardiff. La dere merke til om han var såret eller forandret på noe vis da han kom hjem derfra? 

Øivind: Nei, det kan jeg ikke si. Han snakket ikke mye om det. Det var en dårlig opplevelse med eieren. 

Brita: Jeg tror ikke det var noen spesielt god opplevelse for ham. Det var jo litt forskjellig der.  

Øivind: Da han måtte reise derfra var jeg hos moren min, altså bestemoren til Ole Gunnar. Hun var 95 år da, men helt klar i hodet. Jeg fortalte henne at «nå har han Ole Gunnar fått sparken». Hun hadde forstått at i det yrket der så kunne det skje. Da svarte hun «Det er ikke sikkert det er treneren som er dårlig, det kan være spillerne som er dårlige». Hun var 95 år og tok gutten i forsvar (latter). Da hun hadde fylt 80 år hadde vi henne med til Manchester på kamp. Det var mot Everton og Ole Gunnar gjorde fire mål den kvelden. Hun hadde aldri vært utenfor Norge og aldri vært oppe i et fly, så det var en fin opplevelse for alle sammen.  

Brita: Hun levde til hun var 97. Hun var dagmamma for Ole Gunnar da han var liten. De samlet på fotballkort. De hadde hver sin bok, de byttet og limet inn fotballkort i. Den gangen kjente han alle spillerne på alle lagene i England.  

– Dere kan ikke ha unngått å få med dere alt det positive som sies og skrives om ham i media. Hvordan oppleves det? 

Brita: Den dagen han fikk jobben så gikk det om igjen og om igjen på TV og til slutt sa jeg «nå må de slutte!». Vi synes det ble altfor mye. Men selvfølgelig; å høre ros og hyggelige ord er fint, men jeg tenker vel at folk kan gå lei av å høre om det. Det er mye skryt for at det går så bra nå.  

Øivind: Vi skrudde på Nyhetskanalen på TV rundt klokken sju på morgenen den dagen det ble klart, og det begynte med Manchester United og Ole Gunnar. Sånn gikk det hele dagen til langt ut på kvelden. Da synes jeg det var for mye fra media.  

Brita: Media skal jo leve, vi skjønner det. Den dagen det ikke går så bra så kommer de sikkert til å skrive mye da også, vi skjønner det.   

– Jeg skulle akkurat til å si det. Når det en sjelden gang er noe negativt i pressen er det sårt for mamma og pappa? 

Brita: Det kommer an på hva slags måte det blir sagt på. Alt som er realitet er greit. Men vi synes det kan bli litt vel mye positivt også. 

– Ole Gunnar er leder og manager. Var han en leder som liten eller i ungdommen – på fotballbanen, i gata eller i skolegården? 

Øivind: Ja, det var han. De hadde gatecup, men så startet han sitt eget lag, Brunsvika Sportsforening. Der var han både kasserer og hadde en lederrolle. De hadde cup lørdag og søndag. De satte opp programmet og ordnet alt.  

Brita: I gata var han i hvert fall en ledertype. De hadde gatecup mellom flere bydeler i Kristiansund. De startet sine egne lag. Han hadde en lederrolle i laget sitt. Det var stor aktivitet. De var vel ti, tolv år gamle.  Det var viktige greier, ingen voksne var med. Han var en leder, men det var først og fremst i fotballen. 

– Hva er hans fremste leder­egenskaper? 

Øivind: Han er seg sjøl, uansett. 

Brita: Han er veldig målbevisst. Han er rettferdig og han behandler alle med respekt. Han ser ikke mer opp til en høyt oppe enn en person lenger ned. Det er en fin lederegenskap.  

– Hvis han ikke hadde fått karriere innen fotball. Hva tror dere han hadde jobbet med? 

Øivind: Da hadde det gått på utdannelse. Han var alltid flink med tall og økonomi.  

Brita: Han begynte så vidt på BI så kanskje det hadde blitt noe i den retningen, men det gikk ikke da det ble fotball på heltid.  

Øivind: Da lå BI her i Kristiansund. Kanskje jeg hadde fått ham til å bli kommunearbeider (latter).  

– Er det noe mer dere vil legge til? 

Øivind: Jeg vil i hvert fall fremheve den jobben Brita har gjort i alle år med å vaske drakter og treningstøy så å si hver dag. Bagen ble slengt på gulvet og så var klærne vasket og tørket til neste dag. Jeg kjenner Ole Gunnar så godt at jeg tør si at han verdsetter den jobben som moren hans har gjort i alle de årene. Det samme gjelder mat og kosthold.  

Brita: Det var veldig viktig å komme seg på trening, så da passet vi på at alt var klart.  

– Hvor bevisst var han på riktig kosthold, det er det blitt mer fokus på nå? 

Brita: Det var ikke noe sånn da.  

Øivind: Det var vel først da han kom til Manchester at han fikk de verdiene der.  

Øivind: En annen ting som kan nevnes er at han var veldig tidlig ute med å kjøpe bøker om managere for å lese om hvordan de ledet lagene sine. Han startet med Eggen, så var det boken til Ferguson, deretter Mourinho, Klopp og Guardiola sine bøker. Alle de bøkene har han lest. Han vil lese om trenertyper, trenersystem, filosofi, så jeg tror han har tatt med seg en del fra de bøkene.  

Brita: Da han var mindre var tippekampen det store. Han satt midt på gulvet og fulgte kampen.  

Øivind: Etter kampen var det rett ut for å trene på noen triks han hadde sett i tippekampen.  

Øivind: Den gangen kunne han alle navnene på alle lagene. Sånn er Noah og Elijah nå.  

– Har han beholdt huset sitt i Manchester? 

Brita: Ja, men det leier de ut. Han bor på hotell nå, men han flytter i leilighet i førsten på februar.  

Øivind: Når ungene er på besøk i Manchester så trener de på Carrington. Alle er ivrige i fotball. Noah er 18, Karna er 15 og Elijah 11. Noah spiller på KBK 2.  

Brita: Noah er operert i den ene foten, men det fungerer bra nå. Han er samme type som faren, er veldig rolig av seg. Han er stor gutt, 192 cm høy.  

Øivind: Noah er selvsikker, men vil ikke fremheve seg av den grunn.  

Øivind: Da jeg spilte fotball og holdt på med bryting så var jeg treningsnarkoman. Ole og barnebarna har også alltid vært ivrige på trening. Da jeg ble trener i brytergruppa så jeg at noen sluntret unna. Jeg sa til dem at hvis de trodde at de lurte meg så tok dem feil. De lurte bare én og det var dem selv. Det sier jeg til barnebarna i dag. Trening er viktig!