Old Trafford

• Spilleflate: 106×69 meter
• Åpnet: 19. februar 1910
• Bombet: 22. desember 1940 og 11. mars 1941
• Gjenåpnet etter krigen: 24. aug. 1949
• Første flomlyskamp: 25. mars 1957
• Kapasitet 2020/21: 74.410
• Tilskuerrekord: 76.962 (25. mars 1939)
• Premier League-rekord: 76.098 (31. mars 2007)

Siden Manchester United Football Club ble stiftet under navnet Newton Heath Lancashire & Yorkshire Railways (L&YR) i 1878, levde klubben i mange år en omflakkende tilværelse. Det hele startet med leie av en bane ved navn North Road gjennom den katolske kirken. Senere, i 1893, flyttet klubben til Bank Street, drøyt en halv kilometer øst for Manchester Citys nåværende hjemmearena på Eastlands. Der skulle Newton Heath (fra 1902 Manchester United) holde hus i bortimot 17 år.

Med klubbens første ligamesterskap i 1908, og ditto første FA-cuptrofé året etter, var tiden inne for å ta steget videre. Til tross for sin sportslige suksess hadde klubben slitt med synkende tilskuertall på hjemmekampene, kanskje mest av alt fordi fasilitetene på Bank Street var av det etter hvert utdaterte og begredelige slaget. Dermed bestemte klubbledelsen seg for å bygge et helt nytt og moderne stadionanlegg. Egnet tomt ble funnet i industriområdet Trafford, nærmere bestemt i Old Trafford, i nordre del av Warwick Road.

Skotsk arkitekt

Konstruksjonen ble tegnet av den velkjente skotske arkitekten Archibald Leitch, en mann som tidligere hadde stått for utformingen av en rekke nye anlegg på øyriket. For ikke å overskride budsjettene, ble den tiltenkte publikumskapasiteten på 100.000 noe redusert, så da Manchester Uniteds nye, hypermoderne stadion til hele £60.000 omsider sto ferdig mot slutten av 1909, var det med plass til 80.000 skuelystne.
Hovedtribunen, den vi i dag kjenner som South Stand, hadde både overbygg og sitteplasser, mens resten av arenaen hadde ståplasser med himmelen som tak.

1910-19

19. februar 1910 ble Old Trafford Football Ground innviet med ligakamp mot Liverpool. De 45.000 fremmøtte ved den historiske anledningen trodde de var vitner til en pangstart på en ny æra da Sandy Turnbull, Tom Homer og George Wall prikket hver sin ball forbi gjestenes keeper og ga United en klar 3-0-ledelse. Ved full tid forlot de imidlertid arenaen duknakket og sjokkskadde etter å ha sett scouserne snu 1-3 til 4-3-seier i løpet av noen få sluttminutter.

Heldigvis skulle premierenederlaget vise seg å bare være en glipp. Sesongens resterende syv hjemmekamper endte nemlig alle med seier. For Uniteds motstandere var Old Trafford allerede blitt en fryktet arena. I den påfølgende sesongen, 1910/11, sikret United seg sitt ligamesterskap nummer to. Solen smilte over Røde Manchester, og der og da var det ingen som visste at det skulle gå hele 41 år før ligatroféet igjen fant veien til Old Trafford.

1. verdenskrig bryter ut

I løpet av sitt første tiår kunne Old Trafford skilte med å være vertskap for to FA-cupfinaler. Mens oppføringen av nasjonalarenaen Wembley ennå lå noen år frem i tid, ble finalene i den allerede ærverdige turneringen fordelt på arenaer rundt omkring i landet. I 1911, da finaleoppgjøret mellom Bradford City og Newcastle på Crystal Palace i London endte uavgjort, ble omkampen lagt til Old Trafford.

Fire år senere var Old Trafford igjen åsted for FA-cupfinalen, da Sheffield United og Chelsea utkjempet sitt mellomværende i det som den gang ble omtalt som «khaki-finalen». Betegnelsen henspeilet på at tribunene for en stor del var fylt opp av soldater. 1. verdenskrig var allerede langt fremskredet, noe som og medførte at mange fotballspillere måtte bytte ut shorts og fotballstøvler med militær utrustning. Det ordinære ligaspillet ble suspendert og erstattet av en såkalt «krigsserie», en ordning som skulle vare i årene fra 1915 til 1919.

1920-29

Mens store deler av den vestlige verden opplevde et økonomisk oppsving med påfølgende optimisme i perioden etter 1. verdenskrig, gikk Manchester United inn i et tiår der fire forskjellige managere kom og gikk, hvor resultatene uteble og tilværelsen vekslet mellom spill i de to øverste divisjonene.

Men før elendigheten satte inn for alvor, registrerte man 3. juledag 1920 det som skulle vise seg å bli mellomkrigstidens høyeste tilskuertall på en United-kamp på Old Trafford. Hele 70.504 (først overgått den 9. april 2006!) forventningsfulle presset seg inn bak murene, bare for å få oppleve å se gjestende Aston Villa vinne 3-1.

Første landskamp

17. april 1926 var Old Trafford for første gang åsted for en landskamp. England og Skottland møttes til det 50. innbyrdes oppgjøret de to erkerivalene imellom, en jubileumskamp gjestene fra nord vant med 1-0.

Nedbetaling av lån

Til tross for begredelige resultater på banen, var det optimisme å spore i Manchester Uniteds budsjetter. Leieinntekter fra aktiviteter som blant annet rugby, og oppvisningstennis av den tidligere Wimbledon-vinneren Suzanne Lenglen, bidro til penger i kassen. Styret bestemte dermed at klubben skulle innfri lånet som var blitt tatt opp i forbindelse med byggingen av stadion. Dermed kvittet man seg med en årlig utgift på £1.300 i renter og avdrag.

1930-39

Det ble en katastrofal åpning på det nye tiåret. Ute på banen tapte United sine tolv første ligakamper, og tilskuertallene på Old Trafford pekte dramatisk nedover. Sesongen endte med nedrykk til 2. divisjon, hvor klubben skulle forbli i de neste fire årene. I siste ligarunde, hjemme mot Middlesbrough, en kamp som endte 4-4(!), dukket det opp kun 3.969 tilskuere.
I 1933/34-sesongen så United ut til å være på vei utfor nok et stup, men så ble Millwall beseiret 2-1 på eget gress i siste ligarunde, og dermed unngikk rødtrøyene med et nødskrik nok et nedrykk, denne gang til 3. divisjon.

Bedring av fasilitetene

To år senere, sommeren 1936, hadde United sett store fremskritt. Klubben var igjen klar for 1. divisjonsspill, og i den anledning ble det påspandert et lenge etterlengtet overbygg over United Road Stand, på den siden hvor vi idag finner North Stand. Ytterligere to år senere fulgte tak over hjørnene på hovedtribunen, utbedring av garderobefasiliteter, samt et helt nytt behandlingsrom for spillerne. Vegg-i-vegg med dette befant det seg en lappeskomaker som tok seg av støvelrepararasjoner.

Tilskuerrekord

25. mars 1939 ble det satt ny tilskuerrekord på Old Trafford, en rekord som står fjellstøtt den dag idag. Hele 76.962 tilskuere fant veien til Uniteds hjemmearena, og det uten at en eneste rødtrøye skulle i aksjon. Det skulle derimot Wolverhampton Wanderers og Grimsby Town. De skulle kjempe om retten til en plass i vårens FA-cupfinale på Wembley.

Krig – igjen

Tiåret som hadde åpnet så elendig for Manchester United, skulle få en enda mer dramatisk slutt. 3. september 1939 erklærte britenes statsminister, Neville Chamberlain, krig mot Tyskland. På ny måtte fotballsupportere avfinne seg med et midlertidig opphør av alt ligaspill. Som tilfellet hadde vært under 1. verdenskrig, ble det innført en egen krigsserie, iverksatt for å holde moralen oppe i befolkningen. Denne gang skulle krigsseriespillet vare i seks lange år. Tilskuertallene var imidlertid beskjedne i forhold til fremmøtet i The Football League.

1940-49

Bombet i stykker

Med behov for militær lagringsplass, rekvirerte myndighetene Old Trafford som depot. Samtidig ble The Cliff, treningsfeltet klubben hadde anskaffet noen år i forveien, overtatt av det britiske luftvåpenet. Med tyskernes okkupasjon av Frankrike, tilspisset situasjonen seg også i Storbritannia. Sent om søndagen den 22. desember 1940, ble Old Trafford bombet i et av fiendens flyangrep. Denne kvelden mistet mer enn 300 Mancunians livet.

Kampen mot Stockport som etter planen skulle ha vært spilt på Old Trafford på 1. juledag, måtte isteden flyttes til motstandernes egen bane, Edgeley Park. Heldigvis var det materielle skadeomfanget etter bombingen relativt beskjedent, og lot seg reparere forholdsvis raskt. 8. mars var det igjen klart for fotballspill på Old Trafford, men gleden skulle bli kortvarig etter 7-3-seieren over Bury foran 3.000 tilskuere.

Bare tre dager senere, natt til den 11. mars, ble nemlig Old Trafford igjen offer for tyskernes blitz-offensiv. Store deler av industriområdet Trafford Park ble lagt i ruiner, mens stadionet mistet mesteparten av hovedtribunen, garderobene og kontorene.
Manchester United sto nå uten et eget hjem. Krav om krigserstatning ble fremmet for landets myndigheter, men det skulle gå hele åtte og et halvt år før det igjen kunne spilles fotball på Old Trafford.

Matt Busby tar over

Senvinteren 1944/45, idet krigen gikk mot slutten, ble det klart at en herre ved navn Matt Busby var blitt tildelt ansvaret med å lede Manchester United videre. En kan saktens undre seg over hva den ambisiøse skotten hadde i tankene da han for første gang bevitnet Old Traffords forfatning.
I fravær av et eget stadion, inngikk klubben en leieavtale med naboene i Manchester City. Noen billig affære kunne det dog ikke sies å være. United måtte betale en årlig sum av £5.000 pluss prosenter av billettinntektene. Samtidig lot erstatningen klubben hadde søkt om til gjenoppbygging av Old Trafford, fortsatt vente på seg.
Høsten 1945, etter mye om og men, bestemte den nasjonale krigserstatningskommisjonen omsider at United skulle motta en sum av £4.800. Denne skulle øremerkes opprydningsarbeider rundt Old Trafford. I tillegg ble klubben tilkjent til sammen £17.478, fordelt over flere utbetalinger, til gjenoppbygging av selve stadionanlegget.

Gjenreisingen

I løpet av april 1946 var arbeidet med å rive den gamle hovedtribunen unnagjort. De kommende månedene gikk med til å gjenreise en ny tribune og til bygging av nye garderober.

Til tross for at gressdekket var relativt skånet etter krigens herjinger, ble det bestemt å fylle på med 300 tonn jordmasse under selve banen, samt å legge en helt ny gressmatte.

Klubben hadde håpet å kunne ta Old Trafford i bruk igjen allerede i 1946/47-sesongen, men materialmangel etter alle årene med krig, forsinket fremdriften.

Hjemmekamper på Maine Road

Imens spilte United sine «hjemmekamper» på Citys Maine Road. At freden hadde satt fart i folks ønske om å gå på fotballkamp, hersket det liten tvil om. 17. januar 1948 trakk United hele 81.962 tilskuere i ligaoppgjøret mot Arsenal, mens det den påfølgende sesongen ble registrert et nesten tilsvarende antall da rødtrøyene vant hele 8-0 over amatørlaget Yeovil i FA-cupens 5. runde. Mon tro om ikke Matt Busby følte seg som en viss Napoleon Bonaparte i eksil på St. Helena, der han speidet utover folkemassene fra trenerbenken på Maine Road. Men med tiden skulle han få flytte hjem.

Old Trafford gjenåpnes

24. august 1949 ble Old Trafford-portene igjen åpnet for publikum og spillere da Bolton kom på besøk i andre ligarunde. Alle som holdt med hjemmelaget, og de tilhørte naturligvis en overveldende majoritet blant de 41.748 fremmøtte, kunne glede seg over en klar 3-0-seier.

1950-59

Cup- og ligavinnere

Selv om Old Trafford ennå ikke var 100 prosent gjenreist, var det liten tvil om at hjemkomsten innebar en positiv smitteeffekt både blant spillere og publikum. I løpet av sin relativt korte tid i klubben hadde manager Busby vist at han virkelig hadde noe stort på gang. Ikke bare hadde han ledet laget til FA-cuptriumf på Wembley i 1948; på fem sesonger hadde han også ført sine utvalgte til fire andreplasser i ligaen. Slag i slag med at taket over hovedtribunen ble ferdigstilt, sørget Busby deretter for at Manchester United, i 1951/52, kunne feire sitt første ligatrofé på 41 år.

For første gang på mange år hadde klubben nå all grunn til å se lyst på fremtiden. Nye investeringer fulgte, så som et nytt vaskeri under kortsidetribunen som grenset mot Warwick Road. Samtidig ble det montert et nytt stadionur i den nordøstre svingen,

Det svingte virkelig rundt Manchester United, og i den påfølgende sesongen ble man for første gang vitner til en direktesendt fjernsynsoverføring fra Old Trafford. Den fant sted i forbindelse med Charity Shield-oppgjøret mellom ligavinner United og FA-cupvinner Newcastle.

Nå skal det legges til at det bare var de færreste som hadde fjernsyn den gangen, og i tillegg hadde produsenten BBC kun satt av tid til å vise 2. omgang. De som hadde benket seg foran tv-apparatene denne dagen fikk imidlertid se en underholdende kamp og en velfortjent 4-2-seier til Matt Busbys rødtrøyer.

Flomlys og Europacupspill

I 1956/57-sesongen, da United som første engelske klubb bestemte seg for å delta i Serievinnercupen, gikk turen igjen innom Maine Road for å be om en hjelpende hånd. I motsetning til Old Trafford var Citys hjemmearena nemlig utstyrt med flomlys, noe som var en nødvendighet for spill i Europacupen. «Hjemmeoppgjørene» mot belgiske Anderlecht (10-0), Borussia Dortmund (3-2) og Atletico Bilbao (3-0) ble derfor alle spilt mellom mursteinshusrekkene på Moss Side. Innen Real Madrid kom på besøk til semifinale var imidlertid flomlysinstallasjonen på Old Trafford fullført. Dermed ble det omsider europacupfotball på Old Trafford i april 1957. Det unge mannskapet gjorde en hederlig innsats under det kunstige lyset, og holdt de spanske storfavorittene til 2-2. Dessverre hjalp det ikke det minste. Madrilenerne var klare for finalen ettersom de 14 dager tidligere hadde vunnet 3-1 i det motsatte oppgjøret på hjemmebane.

München-ulykken

Manchester United hadde likevel vist at laget var godt nok til å kunne kjempe om troféer i mange år fremover. Akkurat det skulle det imidlertid ikke bli noe av, for skjebnen grep inn og forhindret det alle tok for gitt.

6. februar 1958 vil for alltid stå som den mørkeste dagen i klubbens historie. Totalt 23 mennesker mistet sine liv i forbindelse med flykatastrofen på flyplassen utenfor München. Åtte av dem var United-spillere, tre var ledere. I tillegg ble mange livstruende skadet, deriblant manager Matt Busby.

Samme ettermiddag samlet tusenvis av mennesker seg utenfor stadionmurene i Manchester for å trøste hverandre i sorgen. To dager etter ulykken ble flere av de omkomne brakt tilbake til Old Trafford, hvor de ble stedt til midlertidig hvile i gymsalen.

1960-69

Redesign og VM-sluttspill

I februar 1960, to år etter den grufulle hendelsen i Bayern, avduket Matt Busby et minnesmerke for ofrene utenfor Old Trafford.
Senere samme år fortsatte moderniseringen av Stretford End, tribunen som året før var blitt utstyrt med tak over hodet. I tillegg ble det lagt nytt tak over den nordre del av tribunen som grenset mot United Road.
Da det i 1963 ble klart at England skulle arrangere fotball-VM tre år senere, og at Old Trafford var blitt utpekt som en av flere aktuelle arenaer, bestemte klubben seg for å investere ytterligere i stadionanlegget. Blant annet ble hele den nordre tribunen redesignet og utstyrt med nytt overbygg, mens stolpene som hadde understøttet den gamle konstruksjonen ble fjernet. Slik fikk alle de 20.000 tilskuerne på denne delen av stadion fri utsikt til alt som foregikk ute på gressteppet.
Samtidig ble Old Trafford, som det første stadion på De britiske øyer, utstyrt med såkalte «private losjer». Dermed hadde klubben skaffet seg et topp moderne stadionanlegg. Da fikk det ikke hjelpe at de tre kampene som ble avviklet der under VMs gruppespill, trakk labert med skuelystne.

Første supporterbutikk

I 1967 dukket også klubbens første supportersjappe opp, en liten trehytte utenfor stadion. Ansvarlig for driften av denne var en herre ved navn Frank Gidley. Han fikk hjelp av sin kone og datter, samt ytterligere en kvinne.
Kontrastene til dagens utvalg var enorme. Supporterartiklene som ble tilbudt den gangen besto stort sett av pins, nøkkelringer, fotografier og slips.

1970-79

Tribunebråk og ny elektronisk klokke

For første gang siden 1915 ble det i 1970 spilt FA-cupfinale på Old Trafford. Det første møtet mellom Chelsea og Leeds på Wembley hadde endt 2-2, men i omkampen fikk 62.000 tilskuere se londonerne vinne 2-1 og dra sørover med den gjeve pokalen.
Tilløpene til tribunebråk som hadde startet midt på 1960-tallet, økte i intensitet og omfang utover i 1970-årene. Det ble vurdert å sette opp gjerder bak mål på Stretford End-siden, men dette ble enn så lenge satt på vent. I mellomtiden ble overbygget på den nordre tribunen forlenget slik at Scoreboard End, tribunen på østsiden, fikk de samme fasilitetene. Mot slutten av 1971/72-sesongen ble stadionuret fra 1952 byttet ut med en ny elektronisk klokke, mens nye flomlys ble installert for å tilfredsstille nye UEFA-standarder.

Stretford End

Det hevdes at desibelnivået fra høylydte fans i Stretford Ends glansdager overgikk det tilsvarende fra en jumbojet. Som vi skjønner var det et yrende liv på denne tribuneseksjonen. Men alt var ikke bare positivt. Herfra ble det nemlig ved flere anledninger kastet ulike gjenstander ut på gressteppet. Da noen så fant det for godt å kaste en kniv under en kamp mot Newcastle en februardag i 1971, førte det til at deler av tribunen ble avstengt for publikum. Av FA ble klubben ilagt en bot på £7.000, og i tillegg beordret til å spille sine to første hjemmekamper den påfølgende sesongen på nøytral grunn.

Likevel skulle tribunebråket på Old Trafford bare øke i omfang i årene som fulgte. I 1974, etter masseinvasjonen av gressteppet under ligakampen mot Manchester City, ble det besluttet å reise tre meter høye gjerder bak de to målene.
Parallelt med disse sikkerhetstiltakene, fortsatte utbedringen av stadion også bak fasaden. Langs den søndre langsiden, hovedtribunen, ble det blant annet oppført to nye restauranter. Tribunetaket ble skiftet ut, og i likhet med på United Road-siden, ble bærebjelkene fjernet for å gi publikum enda bedre utsikt til begivenhetene ute på gressteppet.

Som en direkte følge av arbeidene på hovedtribunen, ble deler av minnesmerket etter München-ulykken ødelagt. Forsøk på å flytte det i én del mislyktes da det viste seg at selve plaketten var så godt festet til murkonstruksjonen at det ikke fantes annen utvei enn å ødelegge den. Dermed ble det bestemt at et nytt minnesmerke, identisk med originalen, skulle festes til den østre tribunen, den som på folkemunne gikk under betegnelsen K-Stand.

I 1976 ble også sikkerhetsgjerdet bak de to målene forlenget slik at det strakk seg hele veien rundt banen. Uansett hvor man befant seg på tribunene fikk man nå 2.5-3 meter høye jernstenger mellom seg og spillerne.
Samtidig ble det forsøkt å gjøre noe drastisk med dreneringen. Gressteppet hadde i lengre tid lidd av at det ikke tørket skikkelig opp etter nedbør. For å avhjelpe problemet ble det nå gravd ut 30-40 centimeter brede grøfter hele veien rundt banen. I tillegg ble det spedd på med 230 tonn singel og sand.

1980-89

«Busby Stadium»

Til tross for de omfattende arbeidene fortsatte underlaget å skape hodebry for banemannskapene. Derfor ble det i 1981 besluttet å fjerne hele gressteppet samt 15 centimeter av jordlaget under. Intensjonen var å legge et helt nytt lag med sand og å så frem nytt gress på toppen av dette. I løpet av høsten var arbeidet fullført og dermed var alt tilbake til normalen.

I takt med utbedringene av stadion etter 2. verdenskrig, hadde tilskuerkapasiteten sunket betraktelig. Fra 80.000 ved åpningen i 1910, var den i 1980 blitt redusert helt ned til i overkant av 60.000. Fasilitetene og komforten var imidlertid betraktelig forbedret. Old Trafford hadde utviklet seg i takt med tiden.

Statuen av Sir Matt Busby, som i dag pryder forsiden på East Stand, like over inngangen til den nye Megastore, ble imidlertid avduket først ti år senere, i 1996, to år etter hans død.

1990-99

Bort med ståplassene

4. mai 1992 startet rivningen av den gamle ståtribunen, og vel et år senere sto erstatteren klar. En splitterny tribune, fullpakket med sitteplasser, og øverst oppe utstyrt med en rekke private losjer. I samsvar med myndighetenes nye retningslinjer fikk den nye tribunen navn etter himmelretningen den vendte mot. West Stand var født. På folkemunne heter den imidlertid fortsatt Stretford End.

I hjørnet mot den gamle hovedtribunen var den nyoppførte tribunen blitt utstyrt med hypermoderne garderober og ny spillertunnel. Sistnevnte er konstruert slik at den ved eventuelt behov kan heves for blant annet å kunne slippe ambulanser og brannbiler inn på gressmatten.
Den gamle tunnelen, lokalisert sentralt under hovedtribunen i sør, og det eneste som idag gjenstår av den opprinnelige stadionkonstruksjonen, var derimot håpløst utdatert, og ble pensjonert som spillertunnel fra og med sesongstarten 1993/94.

Da hele Old Trafford etter hvert var tømt for ståplasser, var publikumskapasiteten sunket helt ned til 43.000. Slikt går selvsagt ut over billettinntekter, og selv om noe av tapet ble dekket fra forbundshold, var pengestøtten for peanøtter å regne i den store sammenheng.

Ytterligere utbygging

Ettersom klubbens popularitet bare økte utover 90-tallet, så klubbledelsen seg snart tvunget til å gi etter for krav om kapasitetsutvidelser. Dette skjedde ikke bare fordi supporterne krevde det, men i minst like stor grad fordi Old Trafford var tiltenkt som vertskap under EM-sluttspillet som skulle avholdes i England i 1996.
Dette førte til at det i 1995 ble satt igang enda et nytt utbyggingsprosjekt, denne gang på nordsiden.

Da den nye tribunen sto ferdig i mai 1996, ble den sertifisert til å kunne ta imot hele 25.500 tilskuere, fordelt over tre dekk. Den totale tilskuerkapasiteten på Old Trafford var nå steget til 55.000.

2000-09

Det moderne Old Trafford

Flere av Englands hjemmekamper ble også lagt til Old Trafford mens nye Wembley var under bygging.

Siden 2006 har også de to hjørnene på den nordvestre og nordøstre delen av stadion blitt ferdigstilt. Med dette økte kapasiteten ytterligere, nå til hele 76.212 sitteplasser. En del av disse har siden blitt fjernet, slik at det per idag (2019/20) er mulig å presse inn i underkant av 74.000 tilskuere. Dette gjør Old Trafford til Englands nest største fotballstadion, bare overgått av Wembley (90.000).

Foreløpig siste tilskudd til Old Trafford-stammen, er den såkalte «Munich Tunnel», tunnelen som strekker seg på langs bak hovedtribunen South Stand. Denne ble åpnet i forbindelse med 50-årsmarkeringen for tragedien i 1958, og inneholder en rekke montre med utstillingsgjenstander, bilder og historiske tilbakeblikk.
I tillegg ble statuen «The United Trinity» med George Best, Bobby Charlton og Denis Law (se under), avduket noen måneder senere, på 40-årsdagen for Uniteds Europacuptriumf over Benfica på Wembley i 1968.