Når han snakker har Wes Brown denne lavmælte stemmen du må lytte ekstra etter for å oppfatte ordene.
Det skal mye til for å få ham ut av fatning. Han lar seg ikke affisere.
Etter 20 år som fotballproff og en oppvekst i røffe Longsight har han sett det meste.
Annonse
– Jeg har alltid tenkt at jeg har selv gjort meg fortjent til å være med, enten det er snakk om en plass på laget eller andre ting. Jeg var fryktelig nervøs før debuten, men etter den har jeg alltid vært bekymringsløs. Jeg har ingenting å bevise for noen.
Etter blant annet fem Premier League-gull og to Champions League-medaljer er det vanskelig å argumentere imot. Vi treffer Brown etter dagens andre treningsøkt med Kerala Blasters på Marbella Football Center.
Svetten siler av 38-åringen.
Det er over ti år siden hva han selv karakteriserer som sin beste sesong i karrieren, magiske 2007/08.
– Vi virkelig fløy den sesongen, minnes Brown og smiler bredt.
– Det ligagullet verdsetter jeg mest fordi jeg klarte å bidra en god del. Styrken og bredden i troppen var bare utrolig! Det må ha vært et av Uniteds beste lag i nyere tid. Vi var så sterke i hvert eneste ledd. Konkurransen om en plass på laget var sylskarp. Alle ønsket å spille, men ingen klaget. Sjefen roterte og alle fikk sine minutter på banen.
Og ingen fikk flere minutter enn Brown. Han spilte 36 av 38 ligakamper, og var på banen i 52 av Uniteds totalt 57 oppgjør. Han fikk flest kamper av alle.
– Det må ha vært den eneste sesongen da jeg ikke var skadet, sier Brown og ler godt.
Annonse
Han snakker av erfaring for allerede sesongen etter så Uniteds legeteam mer til Brown enn hva tilskuerne gjorde, men 2007/08 timet han godt. Etter at United, med Brown på høyrebacken, hadde sikret ligagullet med 2-0-seier i Wigan, ventet ligatoer Chelsea i Champions League-finalen i Moskva ti dager senere.
– Jeg har sett finalen noen ganger på video og det må sies at både vi og Chelsea hadde fantastisk sterke mannskap den sesongen, mener 38-åringen.
Innlegget var planlagt
Han har slått noen innlegg i sin tid, de aller fleste med høyrefoten. I Moskva var det imidlertid en strøken cross med venstre som fant den adressen det var ment for.
– Alt var en del av planen. Vi visste at lille Essien skulle spille høyreback. Sjefen sa til meg før finalen at hvis muligheten byr seg; prøv å slå ballen på bakre stolpe mot Ronaldo.
Muligheten, som Sir Alex Ferguson hadde snakket om i garderoben på Luzhniki stadion, dukket opp etter 26 minutter.
– Vi fikk innkast nede på høyresiden. Jeg kastet til Scholesy som slo tilbake til meg. Jeg løftet blikket, så Ronaldo der inne og bare slo inn.
«Bare» er trolig den største underdrivelsen som blir brukt denne ettermiddagen i hele Marbella by.
Annonse
For innlegget ga viktige 1-0. Frank Lampard utlignet like før pause og 1-1 sto seg kampen ut. Bare sekunder før sluttsignalet ble Brown byttet ut med Anderson. Trekket var åpenbart. Anderson skulle være en av straffetakerne.
– Jeg hadde elsket å ta en av straffene, men Anderson var en super straffetaker så det var helt greit å bli byttet ut.
– Hadde du nerver til å se alle straffene?
– Jeg gjorde faktisk det, og innrømmer at jeg trodde det var kjørt da John Terry gikk opp til krittmerket. Da han misset var jeg imidlertid skråsikker på seier. Straffekonk kan noen ganger være et spark i tennene, men den kvelden var vår. Da alle løp mot Edwin etter hans strafferedning, skled jeg på det glatte gresset og ramlet over reklameskiltet uten at jeg merket noe smerter av den grunn, humrer forsvarsspilleren.
– Og festen etterpå?
– Det var alle festers mor. Først i Moskva og deretter fortsatte vi festen da vi kom til Manchester. For meg var det litt annerledes enn i 1999. I Barcelona var jeg faktisk førstemann i seng. Jeg var fortsatt ung og fersk da, forteller Brown og tenker tilbake på da han som 19-åring satt på reservebenken og så Ole Gunnar Solskjær avgjøre Champions League-finalen på overtid mot Bayern München.
Den historiske sesongen da United vant The Treble var Browns første hele sesong etter debuten tolv måneder i forveien. Til tross for sin unge alder fikk han hele 21 kamper hvorav fire var i Champions League.
– Jeg husker jeg tenkte for en sesong å begynne i, og at det skulle litt til for å toppe den. Fra kvartfinalen hadde vi sterk tro på at vi kunne gå hele veien. Dersom ikke sjefen prentet det inn i hodet vårt så sa vi spillerne det til oss selv. Vi ga aldri opp troen. Spør hvem som helst av de som satt på benken eller spilte i Barcelona-finalen, og de vil si det samme. Det viser bare hvor langt du kan nå hvis man virkelig tror.
Holdt borte fra gata
Jubelen under Nou Camps flomlys var langt, langt vekk fra der eventyret virkelig startet for Wes Brown.
Vi snakker om Longsight, den beintøffe bydelen med drøyt 15 tusen innbyggere hvor nådeløse gategjenger, vold og kriminalitet i årevis har vært så utbredt at den fikk tilnavnet Gunchester.
Annonse
Pappaen til Wes, Bancroft, var fast bestemt på å holde Wes borte fra gata. Bancroft, som nå er død, kjørte både Wes og alle andre som ønsket å sitte på til og fra trening med den lokale klubben Fletcher Moss Rangers.
– Pappa forsøkte å hjelpe så mange han kunne. Han ville ha guttene inn i fotball i stedet for at de skulle henge på hjørnet og ikke gjøre noe meningsfylt, forteller Brown.
Det var alle festers mor. Først i Moskva og deretter fortsatte vi festen da vi kom til Manchester.
Det var under spill for Fletcher Moss at United-speider Jack Fallows oppdaget det tolv år gamle talentet.
– Jeg spilte Sunday League, United hadde speidere ute og jeg var heldig nok til å bli oppdaget. Jeg skrev under for United, men fortsatte i lang tid å spille fotball hjemme i Longsight.
Markfield Avenue var gaten hvor Wes Brown vokste opp. Det samme gjorde Danny Welbeck, som skulle komme inn i Uniteds akademi bare syv år gammel.
– Danny bodde på skrå over gaten for oss. Han var noen år yngre enn meg (faktisk elleve år yngre, red.anm.), men han var så god at vi lot ham bli med. Ja, Danny hadde et så unikt talent at jeg allerede da han var rundt fem år gammel kunne si med sikkerhet at han ville nå langt.
Stor fan av Giggs
Faren til Wes Brown var stor United-fan, og det samme ble både Wes og lillebror Reece, som også var i United, men nå spiller for Forest Green i League 2.
– Jeg har vært Rød så lenge jeg kan huske. For meg var den store alltid Ryan Giggs. Jeg var så stor fan av Giggsy at jeg ønsket jeg var venstrefotet, ler den gamle høyrebacken.
Håpet til Bancroft Brown var å få sønnen Wes sportsinteressert og det klarte han til gangs.
– Hvis jeg ikke hadde blitt fotballspiller, hadde jeg trolig blitt gymlærer eller tatt kurs eller utdannelse for å kunne trene barn og ungdom. For meg var det ikke bare fotball, jeg elsket alt av sport. Det var mye basketball, laget vårt kom ganske langt, og i tillegg holdt jeg på med blant annet badminton, bordtennis og judo. Jeg hadde et veldig sterkt konkurranseinstinkt og tror nok at det bidro til at jeg nådde langt.
Idet jeg skulle dra fra trening sa Gary Pallister at jeg burde få en god natts søvn. Han hadde hørt at jeg kanskje skulle debutere. Jeg sov ikke ett sekund!
Selv etter å ha vunnet Champions League, Premier League, FA-cupen og Ligacupen, samt representert England ved 23 anledninger, poengterer Brown at det stolteste øyeblikket i karrieren er A-lagsdebuten for Manchester United.
Annonse
Det skjedde 4. mai 1998 da han spilte den siste halvtimen i 3-0-seieren mot Leeds foran et fullsatt Old Trafford.
– Jeg husker det veldig godt. Jeg hadde faktisk trent med A-laget i bare noen få uker. Idet jeg skulle dra fra trening sa Gary Pallister at jeg burde få en god natts søvn. Han hadde hørt at jeg kanskje skulle debutere. Jeg sov ikke ett sekund!
Søvnløs eller ikke, debutanten gjorde sine saker bra. Såpass bra at han fikk tillit fra start kampen etter, ligaavslutningen da Barnsley ble slått 2-0 borte.
– I debuten sto jeg ovenfor Jimmy Floyd Hasselbaink, litt av en ilddåp. Heldigvis hadde jeg Pallister ved siden av meg, og han hjalp meg mye med råd og vink underveis. Jeg innrømmer likevel at jeg aldri har vært så nervøs hverken før eller siden. Neste kamp var imidlertid nervene borte.
Stolt kaptein
Etter oppgjøret i Barnsley skulle Brown i løpet av de neste elleve årene spille ytterligere 360 kamper for Manchester United. Med 362 opptredener er Brown nummer 40 på adelskalenderen over flest kamper, rett bak Ole Gunnar Solskjær.
– Jeg var også umåtelig stolt da jeg fikk æren av å lede laget ut som lagkaptein på Old Trafford, forteller Brown, og fortsetter:
– For meg, Manchester-gutt, var det stort da jeg fikk være lagkaptein mot Wolverhampton i Ligacupen i 2010/2011, og det samme mot Crawley i FA-cupen samme sesong.
Samtalen har glidd over til stolte øyeblikk, og det har vært noen av dem for Wes Brown. Han spilte blant annet fra start da Millwall ble knust 4-0 i FA-cupfinalen 2004 og da Wigan ble utklasset med samme sifre i Ligacupfinalen 2006.
Like fullt styrer Brown praten inn på finalen United spilte mellom disse to.
– Jeg har opplevd og vunnet mye, men det skulle vært mer. Hvordan Arsenal vant FA-cupfinalen i 2005 kan jeg ennå ikke fatte. Vi rundspilte Arsenal i 120 minutter, men… sånn er fotball.
Den leie minen i Browns fjes forvandles til et stort, bredt glis da vi spør hva han synes om sangen United-fansen laget til ham.
«He’s big, his bad, he’s Wesley Brown, the hardest man in all our town, with orange hair beware, come and have a go if you dare».
– Haha, den er bare briljant. Jeg elsker den sangen!
For få kamper gjorde at Brown ikke fikk ligamedalje hverken i 2009 eller 2011.
– Jeg gjorde dessverre ikke det. Den gangen måtte man ha ti ligakamper. Jeg har hørt at regelen er endret så kanskje jeg bør skrive til Premier League og spørre om å få nå, humrer han.
Udramatisk United-exit
I 2008/2009 var det skader som holdt Brown ute. Han var også noe skadet i 2010/11, men da ble han ofte også rett og slett satt ut av laget.
Ryktebørsen fortalte at det skyldtes en konfrontasjon mellom Brown og Sir Alex Ferguson under pre-season i USA sommeren 2010. Angivelig skal Brown ha sagt noen mindre pene gloser til sin sjef, som skal ha trigget United-exiten i 2011.
Selv hevder Brown at det ikke var noe mer dramatikk enn at han bare ville prøve noe nytt.
– Jeg hadde en god prat med sjefen. Jeg hadde vært i United lenge, hadde rundet 32 år, og fikk ikke spille så mye etter at Rafael, Fabio og Chris Smalling hadde kommet inn. Det kom noen tilbud, men jeg bestemte meg for å slå til da Steve Bruce, som jeg kjente fra før, ville ha meg til Sunderland. Jeg ønsket egentlig bare å spille mer regelmessig igjen.
Selvsagt var det spesielt å være i bortegarderoben på Old Trafford, men man er proff og prøver alltid å vinne.
– Du spilte i fjorten sesonger. Var det noen gang snakk om testimonial?
– Nei, nei, det hørte jeg aldri noe om, ler Brown.
For nesten latterlig rimelige en million pund ble Brown solgt til Sunderland.
Der spilte han fem sesonger, alle i Premier League. Da ble det også noen møter mot gamle kjente. Totalt var han på banen i seks kamper mot United. Fire ligakamper samt de to semifinalene i Ligacupen 2014 da Sunderland vant etter straffer.
– Det var gøy å spille mot United. Jeg var blant annet med å vinne på Old Trafford våren 2014. Selvsagt var det spesielt å være i bortegarderoben på Old Trafford, men man er proff og prøver alltid å vinne.
Den siste gangen Brown spilte mot United var 28. februar 2015. United vant 2-0, men det var Brown og dommer Roger East som stjal overskriftene. Brown fikk nemlig rødt kort for en forseelse gjort av lagkamerat John O’Shea(!).
– Det var helt sprøtt, ler Brown og fortsetter:
– Jeg forsøkte å fortelle det til dommeren, men han la det døve øret til og sa det var definitivt meg som hadde felt Falcao. Jeg ga meg ikke og sa at jeg ikke hadde rørt Falcao, og at han må ha sett feil. Da fikk jeg bare beskjed om å komme av banen snarest. «Oh my God», sa jeg og måtte til slutt bare le. Det var et av de der bisarre øyeblikkene. Hadde det vært VAR ville de grepet inn og slått fast at det ikke var meg.
God venn med Rooney
Etter Sunderland fulgte 2016/2017-sesongen i Blackburn i Championship, der Brown for øvrig var ubenyttet reserve da United slo Rovers 2-1 i Ligacupens kvartfinale. Han sier han ikke har noe annet enn gode minner fra sine 13 år i United.
– Det var mye gøy. Garderobehumoren var herlig. Anderson var morsom. «Top man». Det samme med Rio (Ferdinand). Rio var en av mine beste kompiser, vi har fortsatt god kontakt. Det samme med Wayne (Rooney). Darren (Fletcher) og Josh (O’Shea) er to andre gode kompiser. Min første virkelige kompis i United var Richie Wellens, som inntil nylig var manager i Oldham.
Vi spør om det er noe han angrer på i United-karrieren, men det er det ikke.
– Ikke anger, men jeg kunne gjerne vært foruten noen av skadene. Kampantallet burde og kunne vært langt høyere, men samtidig hadde jeg en holdning som bare sa «carry on».
Du vet, sier Wes Brown og smiler.
– Man kommer langt med en sånn innstilling.
Og Wes Brown fra Longsight, han kom virkelig langt.