– Vi er ikke klare til å miste deg, Sir Alex

Det var grytidlig på morgenkvisten. På Uniteds nye og storslåtte treningsfelt, som Sir Alex Ferguson selv hadde vært en ivrig pådriver for, satt skotten i ro og fred og gjennomgikk posten.

Trolig hadde han allerede hatt en treningsøkt på tredemøllen slik han hadde for vane.

Historier vi sjelden hørte

Foruten vaktene, var det svært sjelden at det var noen andre på Carrington når Ferguson ankom som regel mellom 0600 og 06.30.

Det var denne tiden Ferguson selv beskrev som ekstra verdifull for det ga ham fred og ro til å skaffe seg oversikt over alt han trengte å ha kontroll over. Han kunne tenke på taktiske disposisjoner, pønske ut øvelser til den neste treningsøkten eller gjøre noe så trivielt som å skrive et bursdagskort til kona til en av spillerne, noe han fortsatte med selv etter at spillerne hadde forlatt United.

Denne dagen var det imidlertid et brev som lå i bunken til Sir Alex som umiddelbart fanget hans interesse. Det var fra familien til en dame som fylte 100 år og som lurte på om det var mulig at han kunne signere et kort eller sende et telegram de kunne vise til henne på den store dagen.

De fleste managere ville satt seg ned og skrevet et bursdagskort til en 100-åring, gitt det til sekretæren og gått videre i bunken av brev som var så viktige at manageren måtte håndtere dem selv.

Men ikke Sir Alex.

Idet Carlos Queiroz ankommer Carrington venter Ferguson på assistenten sin. Beskjeden til portugiseren er klar.

«I dag tar du treningen. Jeg har et viktig gjøremål».

Glem dronningen, Sir Alex er her

Familien til damen som fylte 100 år forklarte i brevet at hun var født, oppvokst og hadde bodd nesten hele livet sitt i Manchester.

Hun hadde også hatt sesongkort på Old Trafford i flere tiår, men for et par år siden hadde hun flyttet på pleiehjem ved Leicester for å være nærmere barn og barnebarn som bodde der.

Han kunne sendt et kort, en blomsterkvast og eller en signert trøye.

Men ikke Sir Alex.

I stedet satte skotten seg i bilen, mutters alene, og kjørte de drøye 16 milene til pleiehjemmet i Leicester. Med seg hadde han gaver fra United, han hadde naturligvis ordnet med blomster og kort, og han skulle selv overrekke dem.

Vel fremme på pleiehjemmet i Leicester fikk Sir Alex Ferguson vite på hvilket rom jubilanten bodde på og spaserte med taktfaste skritt til rommet hennes.

Vi kan bare anta hvilken reaksjon den gamle damen fikk da hun så Sir Alex i døren med gaver og blomster.

Sjokket må ha vært så stort at pleierne kanskje fryktet at 100-årsdagen hennes ville bli hennes siste.

Uniteds manager satte seg ned sammen med jubilanten og pratet om United i flere timer. Da en sykepleier kom inn døren og viftet med et telegram fra dronningen, noe alle 100-åringer i Storbritania får, var svaret fra jubilanten klart og tydelig.

«Glem dronningen, Sir Alex er her!».

Dette var også en del av hverdagen for Sir Alex Ferguson som United manager. Historier som denne er det garantert mange av, men de nådde sjelden og aldri media.

Det var den tidligere Mancehster Evening News-journalisten David Meek som fortalte denne historien da han var gjesterforeleser på et seminar United.no-redaksjonen hadde for seks år siden.

Ferguson forsto til fulle hvor viktig fansen var. Selv i en ekstremt hektisk hverdag, der både media og sponsorer krevde sitt, tok han seg tid.

Men det var sjelden vi hørte disse historiene.

Historier som da Hillsborough-tragedien inntraff i april 1989 og Liverpool som fotballklubb, by og institusjon ble rammet av en bunnløs sorg.

Ferguson spurte selv om han og daværende formann Martin Edwards kunne komme å se blomsterhavet på Anfield, uttrykke sin medfølelse og gi en betydelig donasjon, både privat og på vegne av Manchester United.

Det var en gest Liverpool aldri glemte og som de nevnte i sin Twitter-melding der de ønsket skotten alt godt etter hjerneblødningen lørdag.

Viktig for supporterklubben

Jeg dekket en rekke pressekonferanser med ham, så ham i aksjon på sidelinjen der han pisket guttene til innsats, men jeg satte meg aldri ned på tomannshånd og intervjuet Sir Alex.

Det  er det imidlertid flere i Supporterklubben som har gjort.

Redaktør i United-Supporteren Lars Morten Olsen, fikk trolig flere samtaler med skotten, ansikt til ansikt, enn de fleste andre journalister. De to som startet Supporterklubben i Skandinavia, Per Harald Larsen og Hans Lokøy, har fortalt både om møter med Sir Alex og hvor viktig han var for Supporterklubbens nærhet til det som skjedde på og utenfor banen i Manchester.

Sir Alex Ferguson visste hva det ville si å stå side om side med fansen.

Nå står en samlet fotballverden side om side med Sir Alex og familien.

De mange lykkeønskningene kommer fra både FIFA, UEFA, FA, Premier League, tidligere og nåværende spillere, en rekke spillere som spilte mot Fergusons lag og fra gamle managerrivaler.

Rivaler, men venner

Da Arsene Wenger takket et fullsatt Emirates i sin siste hjemmekamp som Arsenal-manager var det én ting han måtte si før han kunne takke Arsenal-fansen for 22 år.

Han ønsket sin gamle rival og kollega alt det beste.

Identifiserte oppveksten

6. november 1986 er Skottland vitne til den verste oljerelaterte-tragedien til dags dato. Et helikopter, som skal frakte 44 passasjerer og et mannskap på tre fra Brent-feltet tilbake til flyplassen Sumburgh på Shetland, styrter.

Bare to overlevde.

I de skotske avisene blir journalister fra alle avdelinger tilkalt og førstesidene ryddet. Kun noen få sportsjournalister får konsentrere seg om sitt. For det er en annen nyhet som også sprekker denne dagen.

Kvelden før har Aberdeen-manager Alex Ferguson i all hemmelighet møtt United-styret i svigerinnens hus og takket ja til tilbudet om å overta en klubb som han mener har et mye større potensial enn det den hadde fått ut.

Det tok sin tid, og han hadde sine motstandere han måtte kjempe mot på veien. Men så kom de i tur og orden, titlene og triumfene. FA-cupen i 1990, cupvinnercupen mot mektige Barcelona i 1991, ligacupen i 1992 og året etter, det etterlengtede ligagullet for 25 år siden.

Da han takket for seg i mai 2013, på et regntungt Old Trafford hadde skotten lyktes med å gjøre United til den mestvinnende klubben i engelsk fotball. Han hadde vippet Liverpool, med sine 18 ligamesterskap, ned fra pidestallen. Han hadde gjort United best i Europa to ganger og sågar best i verden.

Sulten etter å ta nye triumfer smittet over på spillergruppen. Han bygget nye lag og han fornyet seg hele tiden. Det var det som gjorde Ferguson unik.

– Før hver sesong kom Ferguson inn i garderoben og sa: «Jeg er klar til å bestige fjellet på nytt. De som vil være med meg er hjertelig velkommen, men de som ikke er motivert bør dra», fortalte Brian McClair til meg.

– I begynnelsen var Ferguson så «hands on» at det var han som masserte oss etter kampene for at vi skulle bli kvitt melkesyre i beina. Vi visste ikke engang hva melkesyre var, men det gjorde han og han visste hva som skulle til for å bli kvitt det, fortalte Clayton Blackmore meg.

Nettopp Clayton Blackmore er et strålende eksempel på Fergie sin vilje og egenskap til å få det beste ut av spillere. Han hadde giganter som Eric Cantona, Bryan Robson, Roy Keane, Peter Schemichel, Ryan Giggs, Paul Scholes og David Beckham for å nevne noen, men han klarte også å få det beste ut av spillere som mange trodde aldri kunne bli United-spillere.

En mester i ordets rette forstand

Han vant nesten alle slagene han kjempet. Og de få gangene han tapte, slo han alltid tilbake.

Alltid.

Du jublet på Wembley, Old Trafford, Camp Nou og i regnet på Luzhniki stadion i 2008.

Nå kjemper du din aller viktigste kamp og en hel fotballverden er dine soldater, Sir Alex.

Vi håper, vi tror og vi ber til høyere makter om at du skal gå seirende ut av denne kampen også.

Du har betydd så uendelig mye for flere generasjoner med United-supportere og fotballfans verden over.

Vær sterk og gi alt. Vi er med deg hele veien.

Vi er rett og slett ikke klare til å miste deg, Sir Alex.