– Liam var en fantastisk bror

– En hel verden sørget over tapet av Manchester United-spilleren Liam. For oss var han så mye mer. Han var den omsorgsfulle og pliktoppfyllende broren og sønnen som brått ble revet fra oss, sier Liam Whelans yngste bror John til united.no.

Skyene har omsider gitt tapt for vintersolen idet vi spaserer rolig mot den søndre delen av kirkegården Glasnevin i Dublin.

Allerede etter drøye ti meter inn på kirkegården er det én grav som skiller seg ut på høyre side. Den har en statue av jomfru Maria, eller «Our Lady of Lourdes» som er den romersk-katolske tittelen hun bærer.

Det er ikke bare den vakre granittstatuen som gjør denne graven så spesiell. Sammen med pene blomster som pynter graven, ligger det også en fotball og en plakett med Manchester Uniteds logo. Her våker Jomfru Maria over Dublins egen Busby Babe, Liam Whelan.

– Vekker fremdeles sterke følelser

62 år har gått siden den skje­bnes­vangre dagen på München-Riem-flyplassen i 1958. Dagen da en hel verden gråt for Manchester United. Da 23 mennesker brått ble revet bort, deriblant åtte av Matt Busby sine «Babes».

Hver familie som ble rammet av tragedien har sin historie, og ingen er tristere enn historiene til dem som mistet sine nærmeste i tragedien.

Fremdeles er det emosjonelt for John å snakke om storebroren Liam som han så sånn opp til. Ikke først og fremst fordi han spilte for Manchester United, men fordi han var en bror som hadde omsorg, tålmodighet og stilte opp for alle rundt seg.

– Faren vår John, som jeg er oppkalt etter, døde i 1943 og mor måtte oppdra syv barn på egenhånd. Mine to eldre brødre Christy og Liam ble begge farsfigurer for meg. Vi mistet også vår søster Bridie tidlig. Jeg har tenkt på det mange ganger, hvor uendelig sterk mor var for resten av oss, forteller John Whelan til united.no.

– Vi gjør et unntak for dere

I en årrekke har aviser, radio og TV-stasjoner intervjuet John og søsknene, men etter 60-årsmarkeringen for München-tragedien i 2018, hadde John, Christy og søsteren Rita bestemt seg for å takke nei til flere intervjuforespørsler.

De gjør imidlertid ikke bare ett, men to unntak for United-Supporteren og united.no.

– For meg er det viktig å få frem at Liam også var en omsorgsfull bror og sønn i tillegg til at han spilte for Manchester United. Både Christy og jeg spilte fotball, men Liam hadde utvilsomt det største talentet. Da han spilte for Home Farm, fikk han en skolelandskamp for Irland mot England på Goodison Park. Irland vant 8-4, og selv om han ikke scoret ble han kåret til banens beste, forteller John stolt.

Fem av Liams lagkamerater ble invitert på prøvespill til Manchester United like etter nedsablingen av England på Evertons hjemmebane, men pussig nok var ikke Liam blant disse.

I stedet ble han værende hjemme i Dublin og fortsatte karrieren i Home Farm.

1. mai 1953, nøyaktig en måned etter at han fylte 18 år, spilte Liams klubb mot Merrion Rovers. Billy Behan, som til tross for at han kun fikk én kamp som keeper for Manchester United i 1934, hadde sterke bånd til klubben.

Som Uniteds sjefsspeider i Irland hadde han invitert United-trener Bert Whalley til Dublin for å overvære kampen. Planen var at United skulle hente Vinny Ryan (som senere gikk til Celtic). En knapp 1. omgang var alt Whalley trengte på å ombestemme seg.

«Glem Ryan. Hent Whelan i stedet, og gjør det kjapt», var beskjeden fra Whalley til Behan.

Sent samme kveld kom Behan hjem til familien Whelan i St Attracta Road og denne gangen var det ikke noe tvil. «Vi vil hente Liam til Manchester United», var den klare beskjeden fra Behan. «Det var jammen på tide», tenkte broren Christy som lenge hadde ventet på at storklubbene skulle vise interesse for lillebroren.

Debuterte i finalen

Moren Elizabeth var imidlertid ikke like begeistret.

– Jeg husker at mor ikke ønsket at Liam skulle dra. Hun ville selvsagt det beste for ham og var glad på hans vegne, men tanken på at Liam skulle flytte hjemmefra var tung å fordøye, smiler John.

Det var imidlertid en grunn til at Whalley og United hadde hastverk med å hente Liam Whelan.

Manchester United hadde spilt seg frem til finalen av den aller første utgaven av FA Youth cup mot Wolverhampton. John Doherty, en lokal gutt fra Stretford, var blitt skadet og Jimmy Murphys unge lag trengte en erstatter.

Med blant andre Duncan Edwards, David Pegg, Eddie Colman og Albert Scanlon som lagkamerater, spilte Liam den første finalen mot Wolverhampton på Old Trafford. Nykommeren Liam Whelan fikk æren av å sette inn det syvende og siste målet i Uniteds maktdemonstrasjon.

Med 7-1 i bagasjen til returoppgjøret var det aldri noen tvil om hvem som kom til å vinne. Liam scoret også i returoppgjøret som endte 2-2.

– Liam gikk rett inn på laget tre dager etter at han hadde skrevet under for United. Vi syntes ikke det var så rart for vi visste hvor god han var, forklarer John til united.no.

Ikke lenge etter spilte Uniteds juniorlag i en internasjonal turnering i den sveitsiske hovedstaden Bern.

Busby visste at han hadde en diamant i Liam Whelan, men i denne turneringen glitret den irske diamanten kraftigere enn noen kunne begripe.

På tribunen satt speidere fra den brasilianske klubben Santos og de klappet Whelan av banen. Etterpå forhørte de seg med Matt Busby om en overgang for iren.

Busby var imidlertid krystallklar:

«De tror de kan gjøre ham til verdens beste spiller i Brasil? Den jobben kan vi gjøre i United. Han drar ingen steder».

De grusomme timene

Det er en dag og en dato som er umulig å glemme. Men for familien Whelan begynte den som februardager flest, om enn med et lite unntak.

6. februar 1958 var nemlig 16 år gamle John Whelan i streik på arbeidsplassen sin.

– Jeg hadde fått i oppgave å bære plakater med slagord på, men gledet meg til jeg var ferdig slik at jeg kunne spille fotball med vennene mine. Midt i kampen kom en jevnaldrende gutt opp til oss med en utgave av ettermiddagsavisen Evening Herald. Han fortalte at Manchester United hadde vært involvert i en ulykke. Jeg så bare raskt på overskriften før jeg skyndte meg hjem og fikk følge av et par kamerater, forteller John.

– Flere naboer og venner hadde allerede kommet hjem til oss, men vi visste foreløpig ikke omfanget av hva som hadde skjedd. Vi hadde verken telefon eller TV, men vi hørte nyhetsbulletenger på engelsk radio. Jeg mener å erindre at de første navnene som ble kringkastet var på spillere som hadde overlevd. Det var ikke noe nytt om Liam. Så kom navnene på de som ikke hadde overlevd, erindrer John.

Men fremdeles var det ikke noe nytt om Liam.

– Vi ventet og ventet. Det var noen ubeskrivelig lange og engstelige timer, sier John Whelan med en alvorlig mine.

Selv 62 år etter ulykken er det vondt.

Vondt å tenke tilbake på disse grusomme timene da de klamret seg til håpet. Vondt å tenke tilbake på da de skjønte hvor det bar hen, og vondt å tenke tilbake på den ubarmhjertige beskjeden om at Liam ikke hadde overlevd tragedien i München.

– Naboen vår Joe Farrell kjørte taxi og hadde derfor hustelefon. Det var hos han det ringte da min bror Christy fikk beskjeden. Jeg skjønner nesten ikke hvordan vi kom oss gjennom den helgen. Venner og familie kom og gikk. Mange ville kondolere og vise sin respekt. Mor ble sittende i den samme stolen hele tiden. For oss var det ikke Manchester United-spilleren Liam Whelan som hadde gått bort, men mammas sønn og vår bror. Mor mistet også sin eneste bror i 1958. Det hadde vært mange harde slag for henne, sier John ettertenksomt.

– Ville ikke ødelegge de nye skoene

Det heller anonyme mursteinshuset i Great Stone Road, like bak cricketbanen Old Trafford, huset en spiller som var alt annet enn anonym. Det var her Christy og John besøkte Liam når de var i Manchester.

– Jeg husker en gang mor hadde gitt meg lov til å reise over for å besøke Liam i Manchester. Jeg hadde til og med fått nye sko og en klar formaning fra mor:

«De skoene skal du ikke spille fotball med».

Liam tok meg med til Old Trafford der United trente. Da de skulle spille en internkamp manglet de én spiller. Bobby Charlton så på Liam. «Broren din er jo ganske bra, kan ikke han være med?». Tommy Taylor kom bort til meg og spurte om jeg hadde lyst, mimrer John Whelan.

Han sliter med å bli klok på sin egen reaksjon på Taylors spørsmål den dag i dag.

– Jeg så ut på gressteppet, på spillerne som stod og ventet. Så flyttet jeg blikket ned på de nye skoene jeg hadde fått av mor og husket hva hun hadde sagt. Jeg takket nei. Kan du fatte det? Jeg takket nei, sier John og rister lattermildt på hodet.

Treningskampen mellom lagkameratene som snart skulle bli ligamestre, ble derfor spilt uten yngstebror Whelan.

– Egentlig hadde ikke Liam spilt mange nok kamper til å få vinnermedaljen i ligaen i 1955/56-sesongen, men som så ofte ellers visste Matt Busby råd, forklarer John.

Etter å ha snakket med administrasjonen i The Football League, fikk Liam Whelan det edle metallstykket som bevis på at også han var ligamester. Den kommende sesongen var det imidlertid ingen tvil om plassen på laget. Sammen med Johnny Berry og Bill Foulkes fikk Liam hele 54 kamper for United, flest av samtlige.

Han spilte samtlige seks kamper i FA-cupen og ikke minst alle åtte i europa­cupen der United spilte for første gang. I den aller første hjemmekampen ble Anderlecht knust hele 10-0, til dags dato Uniteds største seier gjennom tidene, og Whelan scoret to av målene i utklassingen av belgierne.

Ikke bare spilte Liam nesten alle kampene, han scoret mål også.

Mange mål.

Han scoret i åtte ligakamper på rad, en rekord kun Ruud van Nistelrooy senere har slått av Uniteds mange målfarlige angrepsspillere.

Så mange mål ble det faktisk at Liam og Tommy Taylor byttet på å være Uniteds toppscorer den sesongen. Taylor endte på 34, mens Whelan, som ble toppscorer i ligaen med 26 mål, endte på 33 totalt.

Det er fremdeles det høyeste antall mål på én sesong av en ire eller nordire i United. Det er flere enn Norman Whiteside, flere enn Frank Stapleton.

Og flere enn George Best.

– Stolt da jeg så Liam herje med Burnley

I likhet med sin mer kjente bror Liam, var John Whelan også en god spiller, og han gikk den samme skolen i Home Farm som Liam hadde gått.

– Home Farm hadde i flere år sendt guttelag til en påsketurnering i Blackpool, og i 1957 fikk jeg være med, forteller John.

Selv om kampprogrammet var tettpakket både for Home Farm og Manchester United, fant John ut at United skulle spille borte mot Burnley langfredag 19. april, en dag han selv hadde spillefri.

– Jeg skrev til Liam og sa jeg håpet at jeg fikk tak i billett til kampen og at vi kunne møtes. Han svarte umiddelbart at han skulle ordne med billetter til meg og en kamerat og ba meg møte ham ved spillerinngangen på Turf Moor. Da Uniteds lagbuss ankom stadion fikk jeg øye på Liam. Han kom bort med billettene og vi slo av en prat, forklarer John.

Fra tribuneplass fikk han se broren briljere. United vant 3-0, sikret i realiteten ligamesterskapet og alle tre målene ble scoret av én og samme spiller.

Liam Whelan.

– United-fansen som skjønte hvem jeg var klappet meg på skulderen. Jeg var så stolt at jeg kunne sprekke, smiler John.

Allerede dagen etter ventet Sunderland på Old Trafford, og da forsvant det siste fnugg av teoretisk tvil om hvor ligagullet skulle havne. Liam scoret to, Duncan Edwards og Tommy Taylor hvert sitt i 4-0-seieren.

Manchester United var igjen ligamester, men det burde ikke ha stoppet der.

United måtte vente helt til 1993/94-sesongen på The Double, både ligamesterskapet og FA-cupen i én og samme sesong. De fleste hadde imidlertid trodd at 1956/57 skulle bli akkurat den magiske sesongen der United skulle klare det bare Preston og Aston Villa hadde gjort før, riktignok over 60 år i forveien.

United var allerede ligamester og storfavoritt i FA-cupfinalen mot nettopp Aston Villa. Tidlig i kampen satte imidlertid Villas Peter McParland inn en kraftig og helt umotivert kroppstakling på United-keeper Ray Wood, en forseelse som garantert hadde gitt rødt kort i dag.

Wood brakk kjeven og gikk ut, McParland scoret begge Villas mål og da hjalp det lite at Tommy Taylor headet inn en sen redusering for United.

– Hele familien var på plass på Wembley og vi har fremdeles Liams drakt fra finalen. Liam ble også kåret til banens beste, og selv om United tapte var det en utrolig opplevelse for en 15 år gammel gutt å sitte med 100 000 mennesker på Wembley, smiler John.

Bare en halv kilometer i luftlinje fra barndomshjemmet i St Attracta Road, der søsteren Rita fremdeles bor, står vi ved graven.

Liam Whelans siste hvilested.

Så vakkert, så respektfullt, men så uendelig trist. Rundt oss er det en håndfull mennesker som ser til gravene til sine nærmeste. Den eneste lyden man kan høre er fra feiekosten til en kirkegårdsarbeider som fjerner løvet som har lagt seg i veibanen. Ellers er det stille.

Helt stille. Det er derfor vanskelig å se for seg det enorme folkehavet som var her da Liam Whelan ble stedt til hvile i februar 1958.

– Det stod folk langs hele ruten. På veien fra flyplassen kjørte kortesjen forbi Home Farms hjemmebane Whitehall. Det var tettpakket med mennesker på fortauene og langs gatene. Liams død hadde gjort et enormt inntrykk på så mange, sier John.

Liam Whelan hadde imidlertid også gjort inntrykk på mange mens han fremdeles levde. Blant dem var United-manager Matt Busby.

– Busby besøkte oss flere ganger hjemme i Cabra. Han ønsket å gjøre noe for familien etter ulykken. Billy Behan foreslo for meg en gang at det kanskje kunne bli aktuelt med en testimonialkamp for meg, men jeg tenkte ikke mer på det, sier John.

– Glemmer aldri gaven fra Busby

Behan derimot, hadde ikke glemt samtalen og i all hemmelighet hadde han snakket med Busby. 29. mai 1968 var John og moren Elizabeth på plass på Wembley da United spilte europacupfinale mot Benfica.

– Da dommeren blåste av kampen gråt jeg. Jeg tenkte på Liam. Det gjorde mor også, men hun gråt ikke. Vi hadde begge de samme tankene, men ulike måter å reagere på. Etter kampen ble vi invitert til banketten på Russell Hotel, sier John.

På menyen, som merkelig nok var skrevet på fransk, sto et bufféutvalg av fire forretter, ti hovedretter og åtte innbydende desserter.

Men banketten bød også på en samtale med Matt Busby som John Whelan aldri glemmer.

– Busby gikk rundt og hilste på alle gjestene. Da han kom til vårt bord smilte han og sa til en av de andre gjestene som stod ved ham. «Dette er Liam Whelans bror og det er hans testimonalkamp som laget mitt skal spille». Dette var første gangen jeg hørte om det. Jeg ble ekstremt rørt og beæret på samme tid. United kom med sitt sterkeste lag med Charlton, Law og Best. Det var en utrolig fin gest av Busby og United, sier John.

United vant kampen 2-1 den 4. august 1968. 20 dager etter giftet han seg.

– Jeg har fått høre i alle år at jeg la ned mye mer arbeid i testimonialkampen enn i bryllupsforberedelsene. Det stemmer nok det, sier John med et forsiktig smil.

Lever med oss i minnene

Tre skikkelser kommer gående mot oss på kirkegården Glasnevin.

En far, trolig i midten av 30-årene, holder datteren og sønnen i hver sin hånd. Sønnen er iført et skjerf med Uniteds logo, datteren en lue med bokstavene M.U.F.C.

De stopper opp ved Liams grav.

Der blir de stående i noen lange sekunder. Faren nikker høflig til en forbipasserende som også legger merke til graven.

Så går de videre.

Alle tre er naturligvis altfor unge til å huske, men de er gamle nok til å forstå.

Liam Whelan var en enestående spiller og et helt spesielt menneske.

– Vi er en religiøs familie og vi besøker ofte graven og kirkegården. Det er flere av familiemedlemmene våre som ligger i Glasnevin, forklarer John.

Det er dette som er deres sted for å minnes Liam. Minnesmerket ved den gamle flyplassen i München, har de aldri besøkt.

– I forbindelse med en markering av tragedien, kom et TV-team på besøk til oss og intervjuet mor. Hun husket alle detaljene fra den skjebnesvangre dagen i 1958. Jeg stod på kjøkkenet og kunne høre alt som ble sagt. Jeg gråt. Det var så sterkt. Jeg skjønte hvor følelsesmessig dette var for mor. Hun var modig og ikke minst sterk for resten av oss, men selv 40 år etter husket hun detaljene fra den dagen da vi fikk den grusomme beskjeden.

– Barnebarn og deler av den øvrige slekten har besøkt minnesmerket i Tyskland, men ikke vi som stod Liam nærmest. Jeg tror det ville blitt …

John lar de siste ordene henge i luften. Men de kommer aldri. Ansiktsuttrykket forteller imidlertid alt vi trenger å vite.

– Vi har flere ganger vært på Old Trafford på hjemmekampene som har sammenfalt med markeringen av tragedien. Når det har blitt opplyst over høyttaleranlegget at slektninger av ofrene etter ulykken er på kampen har Old Trafford sunget. Høyt. Virkelig høyt. Jeg er et følelsesmenneske, og de gangene har det vært veldig emosjonelt, sier John.

Oppkalt etter onkel Liam

John ble selv oppkalt etter faren som gikk bort allerede i 1943.

Selv valgte John å gi en av sønnene sine navnet Liam etter onkelen sønnen aldri fikk møtt. Søsteren Maura fikk også en sønn som heter Liam og familien er fast bestemt på at Liams minne skal leve videre og aldri bli glemt.

– Jeg forstår at mange tenker at han var Manchester United-spilleren som ble revet bort. For oss var han en sønn og en bror som forlot oss så altfor tidlig. I alle år helt fram til mor døde sa hun at «Gud ønsket å hente Liam hjem til seg». Selv midt i den bunnløse sorgen klarte mor å finne trøst hos Gud, sier John Whelan.

– Det ga også trøst til resten av oss. Det hjalp oss i de vanskelige første dagene, ukene, månedene og det hjelper oss fremdeles så mange år etter, forklarer John Whelan.