– I United fikk jeg vinne med skjønnhet

1966 var et stort år for engelsk fotball. Eric Cantona ble født.

Dere har sikkert sett de setningene før, og det refererer selvsagt til Englands VM-triumf samme år, og er en måte for United-supportere å vise hva som egentlig betyr noe.

Og Eric Cantona betyr mye.

LES OGSÅ: De 50 største-kåringen: – Han er den mest innflytelsesrike spilleren vi har sett i Premier League noensinne

Den eksentriske franskmannen ble den siste puslebiten i Sir Alex Fergusons første mesterlag, og etterlot seg en arv på Old Trafford som få andre, har gjort.

For United handlet Cantona om skjønnhet og troféer.

Selv sier han at United betydde det samme for ham, noe han forklarte da US-redaktør Lars Morten Olsen møtte ham for et par år siden, og fikk et fantastisk intervju med United-legenden.

Denne saken stod første gang på trykk i Cantona-bilaget til medlemsbladet United-Supporteren i 2012, da vi markerte at det var 20 år siden han kom til United, og er et eksempel på hva du får som medlem av Supporterklubben.

Denne og en rekke større dybdeartikler kan du lese om du er medlem i supporterklubben. Du kan melde deg inn her dersom du ikke allerede er innmeldt.

– I United fikk jeg vinne med skjønnhet

Av: Lars Morten Olsen

Vi befinner oss backstage på Teater Marigny i Paris. Et gammelt, ærverdig teater, bare en Cantona-kortpasning unna Champs-Èlysèes.

Sort/hvitt bilder av skuespillere fra fordums tid henger på veggene. En tepperenser hadde sikkert fylt på med dobbel dose rengjøringsmiddel om den hadde fått gyve løs.

Sofaen er dekket av mørk plysj og det er der vi venter.

På en skuespiller med en imponerende filmografi. Over femti filmer, inkludert tv-serier har denne mannen bak seg. Skjønt, om han spilte femti tusen til hadde det ikke vært film som folk først og fremst assosierte med ham.

Skuespilleren heter Eric Cantona…

– Hello, how are you? Sorry about the wait.

Han rekker fram neven.

Det er mer enn et kvart århundre siden han kom til Manchester United, men han er ikke vanskelig å kjenne igjen. Han er stor. Et google-søk forteller at han er 1,88 høy. Men med brystkassen fram, hodet hevet og mannens aura gjør mannen til en kjempe.

Eric Cantona gjør sjelden intervjuer, men stiller opp for Manchester Uniteds skandinaviske supporterklubb. For et eksklusivt one-on-one. Han er ekstremt travel. Skuespillerjobben tar det meste av tiden, men nå som han også er blitt «director of soccer» for New York Cosmos blir det en del pendling mellom Frankrike og USA.

– We must eat, sier Cantona.

Han ligger etter skjema. Med flere timer. Det blir en sen lunch. Paris viser seg fra sin beste side denne ettermiddagen sent i oktober. En gradestokk i neonlys forteller at det er over 20 grader pluss.

– How long do you have daylight, spør han og sperrer øynene opp når vi forteller om forskjellen fra juni til desember.

Han viser vei og vi går inn på en restaurant av det øvre sjiktet på Paris matguide. Kelneren bukker distingvert.

– Meat or from the zee?

Eier ikke telefon

Den hvite skjorten er godt kneppet opp, og indianer-tatoveringen skimtes så vidt. Chilli-krabbe blir anbefalt. Servitøren spør om drikke. Cantona og hans to agenter, hvorav den ene er broren Jean-Marie, bestiller alle det samme. Vi stoler på deres gode smak og bestiller det samme. Fire glass mineralvann med mint kommer på bordet. Grønt som Old Trafford-gresset en vakker junidag. De gjør unna litt papir-arbeide før intervjuet og maten. Jean-Marie og Fabien unnskylder og tar et par telefoner. Men ikke Eric Cantona.

– Jeg eier ikke telefon, sier han forklarende.

– Jeg liker ikke telefon. Når jeg snakker med mennesker foretrekker jeg å se dem i øyene. Det er den eneste måten jeg kommuniserer med mennesker på. Ikke epost, ikke telefon.

Han er seg selv lik, geniet fra Marseille. Ulik alle andre. Akkurat som han var da han satt i høyhalset genser på Highburys direktørtribune 28. november i 1992. Dagen før hadde skrevet under overgangspapirer fra Leeds til Manchester United.

– Det er et stort minne. Et viktig øyeblikk i mitt liv. Jeg hadde mine beste år i Manchester United. For United kunne jeg gi alt. De beste medspillerne, den beste manageren og de beste supporterne i verden.

– Fem måneder før hadde jeg vunnet ligaen med Leeds. Det er alltid stort å vinne ligaen, men Howard Wilkinson var ikke noen god manager for meg. Leeds spilte en fotball som ikke passet meg. Bare lange baller fram, tradisjonell engelsk spillestil.

Ligamedaljen med Leeds til tross. Cantona tviler på om han hadde blitt særlig lenge i England hvis det ikke hadde vært for at Manchester United kom på banen. Ting hadde begynt å skurre på motsatt side av Penninene. Lagkameratene i Leeds forstod ikke Cantona som hverken spiller eller person.

– Da jeg hørte at Manchester United var interessert ble jeg veldig stolt og følte meg veldig heldig. Da forstod jeg at jeg kunne fortsette karrieren min i England. Manchester United er den største klubben i verden, men det var enda viktigere: United spiller en type fotball som ligger mitt hjerte nær. Jeg deler Uniteds filosofi om at det er viktig å vinne, men man skal vinne med skjønnhet.

Selv om Cantona forlot den regjerende mesteren og kom til en klubb som ikke hadde vunnet ligaen på over et kvartårhundre, er han uenig i at det var en gamble. Snarere tvert imot. Det å gå fra Leeds til Manchester United var en vin-vinn situasjon.

– Jeg var helt sikker, og aldri i tvil om at jeg gjorde det riktige valget. Det var flere grunner. For det første var Leeds veldig, veldig heldige som vant ligaen foran Manchester United i 1992. Jeg visste også at det første ligagullet alltid er det vanskeligste. Derfor var jeg overbevist om at United trengte bare litt flaks og selvtillit. Pluss at Manchester United hadde mange meget gode spillere og Alex Ferguson. Jeg trengte en klubbkultur og spillekultur som Manchester United, og jeg trengte en manager som Ferguson.

– Hypotetisk; hvordan hadde karrieren din sett ut om du ikke hadde skrevet under for United?

– Jeg vet ikke. Jeg ønsker ikke å tenke på det. Jeg var heldig som kom til United akkurat da jeg kom. Dine beste år som fotballspiller er mellom 26 og 30. Man har fått erfaring og er fortsatt i topp fysisk form. Jeg var heldig som fikk bruke akkurat de årene i United og under Ferguson. Jeg elsket den fotballen. Herlig bevegelse i laget, der man utvikler seg som spiller hele tiden. Jeg kan ikke forestille meg at jeg hadde tilbrakt disse årene et annet sted enn i Manchester United.

Som en nomade hadde Cantona flyttet fra klubb til klubb. Auxerre snappet opp det unge talentet fra Cantonas barndomsklubb Caillolais i Marseille. Han ble deretter lånt ut til Martigues før han ble solgt til Marseille – klubben han hadde holdt med som gutt. Der var han i stadig konflikt med klubbens kontroversielle formann Bernard Tapie med det resultat at Cantona ble lånt ut til både Bordeaux og Montpellier før han ble solgt til Nimes.

Parallelt med dette kom den kontroversielle spilleren stadig i konflikt på det franske landslaget, og i desember 1991 var han så desillusjonert at han ville slutte.

Michel Platini overtalte Cantona til å fortsette, men nå ville han prøve seg utenfor Ligue 1. Sheffield W. hadde først sjansen og en ukes prøvespill ble arrangert. Wednesday-manager Trevor Francis var imidlertid ikke overbevist etter syv dager, og ba om å få studere Cantona i en uke til. Det var mer enn spilleren gadd. Han pakket sakene klar for å reise tilbake til Frankrike, men ble stoppet av Leeds-sjef Howard Wilkinson. Leeds og Nimes ble enige om prisen 900.000 pund, Cantona skrev under, men oppholdet på Elland Road varte bare i ti måneder. Cantona spilte altså for en rekke managere uten at kjemien stemte. Ikke før han møtte den omstridte skotten på Old Trafford.

– I United spilte jeg med to lag – to generasjoner. Det første var med Ince, Hughes, Kanchelskis. Det andre laget var med Neville, Beckham og Scholes. Det var ulike generasjoner, og det var hele spekteret av personligheter i disse lagene. Ferguson har aldri vært redd for personligheter. Snarere tvert imot. Han oppfordrer spillere til å vise sin sanne personlighet. Han er sterk nok og intelligent nok til å hjelpe folk til få fram sin sanne personlighet. Til å uttrykke oss og til å finne attityden vår. Han vil at vi skal finne fram våre sanne følelser for at vi skal levere det beste på banen. Du kan ikke uttrykke dine følelser som spiller hvis du ikke får hjelp til å uttrykke din personlighet og være fri.

– For meg ga han også en rolle i laget hvor jeg fikk lov til å være fri og vise personligheten min. Selvsagt måtte vi spille etter et spesielt system for å vinne. Med taktikk. Men hvis Ferguson ser at en spiller kan skape noe utenfor dette systemet hjelper han spilleren til å gjøre det. Nå har Ferguson vært manager i 26 år i Manchester United. Han er snart 71 år, og han har spillere som er 18 år. Han kan snakke med dem, og han kan hjelpe dem til å uttrykke seg. Alle som har barn vet hvor vanskelig det kan være fordi verden forandrer seg hele tiden.

– Man kan ha barn på 15 eller 18 som er vanskelige å forstå. Tenk på Ferguson, han er 70 år og klarer å sette seg inn i situasjonen til en spiller som er 18 eller 19 år. Folk snakker om at det er fantastisk å ha vært manager i 26 år i samme klubb, og selvfølgelig er det fantastisk. Men det mest imponerende hvordan han har håndtert alle generasjonene av spillere han har hatt med helt ulike personligheter. Det er veldig vanskelig. Likevel har han klart å få fram personligheten til spillere i alle generasjoner, og hjulpet dem så det har vært positivt for laget. Ferguson er et geni, og for meg er han et eksempel. Når jeg er i Manchester forsøker jeg å treffe ham. Kanskje en gang eller to i året. Det blir kanskje vanskeligere og vanskeligere for ham, men likevel finner han spillere og han vinner trofeer. Han får fram generasjon etter generasjon. Han er rett og slett utrolig.

– Så Ferguson tillot deg å være deg selv for at du skulle lykkes som spiller?

– Han tillot ikke. Han hjalp meg. Det er stor forskjell på de to ordene. Hvis man tillater noe, er det enten eller, sort hvitt. Ferguson derimot hjalp meg til å uttrykke meg selv og til å vise mitt sanne jeg.

Pioner på treningsfeltet

Sir Alex har fortalt hvordan han allerede første dag med Cantona lot seg imponere. Etter ordinær trening spurte spilleren om han kunne «låne» to reservelagsspillere pluss en keeper. Cantona trengte disse for å utføre en innleggsvariant han ville perfeksjonere. Cantona var også mye mer bevisst på diett og andre ting som kunne påvirke spillet. Ferguson har kalt Cantona en pioner på dette området.

– Jeg elsker å spille fotball, naturligvis, men jeg elsket også å trene. Fordi jeg visste at jeg ved å trene og perfeksjonere fotballen ville jeg få enda mer glede av å spille fotball. Men man må kunne kjenne seg godt nok til å finne balansen mellom å trene for mye og for lite. Det kan også være ødeleggende hvis man trener for mye. Men man må kunne trene såpass at man kjenner fremgang og ser progresjon. Hvis jeg følte at jeg hadde nok energi til å ta ekstratrening, så gjorde jeg det. Fordi jeg elsket å trene. Elsket å jobbe. Elsket å kjenne at jeg var enda mer klar for kampen, og for å nyte den. Det var det som var selve målet. Å nyte fotballen. Jeg ville at det skulle være en nytelse, en lidenskap og for å nå dit måtte jeg også trene mer.

Gary Neville skriver i sin biografi at hans generasjon, berømte «Class of -92», gjorde ekstratreninger allerede før Cantona kom til klubben. Likevel sugde de yngre spillerne i United til seg alt som var av lærdom, og et fotballgeni som Cantona hadde mye å tilføre. Neville, David Beckham og Ryan Giggs har alle sagt at Cantona var til stor inspirasjon.

– Da jeg først begynte å spille lærte jeg også så mye jeg kunne av andre. Jeg ble den spiller jeg var av to grunner. At jeg er den jeg er, men også takket være andre mennesker som inspirerte meg. Hvis de yngre spillerne ønsket litt inspirasjon fra meg, ville jeg gjerne hjelpe. Men jeg har aldri vært en som snakker mye. Andre snakker mye, forklarer og det er også viktig. Men jeg snakker ikke mye, men hvis andre synes jeg på min måte inspirerer dem er det fint. Det er overføring fra generasjon til generasjon. Da jeg var yngre var det viktig for meg å ha erfarne spillere som inspirerte meg, og da jeg ble mer erfaren spiller så jeg det som min oppgave å gi noe til yngre spillere.

Cantona spilte tre hele sesonger i United. I sin første sesong debuterte han i desember, mens 94/95-sesongen ble brått stoppet etter Selhurst Park-episoden i januar. Men i to av hans tre hele sesonger i United ble han toppscorer. I 93/94 panget han inn 25 mål og i 95/96 stoppet han på 19. Samtidig serverte Cantona målgivende pasninger på sølvfat, noe ikke minst Ole Gunnar Solskjær bukket og takket for da han ble toppscorer i 96/97.

– For meg var det aldri viktigere å score mål enn å gi en god pasning. Jeg så på en god pasning som en gave. For meg har alltid fotball vært et lagspill. Man spiller for laget, ikke seg selv. Derfor var jeg like glad uansett hvem som scoret. Jeg elsket å gi en god pasning, akkurat som jeg elsket å motta en god pasning.

Comebacket var for fansen

Av de seks sesongene Cantona spilte i England (inkludert Leeds), var 1994/95-sesongen den eneste hvor han ikke vant ligamedalje. I dag er det velkjent hva som skjedde. Cantona spilte ikke mer den sesongen etter 25. januar. Cantona ble bannlyst og gikk glipp av seks kamper i FA-cupen og seksten ligakamper. United kom hele elleve poeng foran nestemann på tabellen, men likevel ett poeng etter ligavinner Blackburn. I fem av sesongens ti siste kamper avga United poeng. At United savnet Cantona var sesongens understatement. Han hadde nettopp funnet toppformen med mål i tre av de fire siste kampene, og så sent som tre dager før Selhurst Park-episoden hadde han blitt matchvinner med en heading i kategorien årets nikkemål mot Blackburn.

– Jeg tror helt ærlig at United hadde vunnet ligaen hvis det ikke hadde vært for bannlysningen. Men jeg hadde sagt det samme om en annen spiller i laget hadde blitt suspendert. Om for eksempel Schmeichel, Bruce, Pallister hadde blitt bannlyst ville også laget blitt sterkt berørt. Fordi det var et veldig balansert lag. Vi var avhengig av hverandre. Så fort en spiller var skadet eller suspendert, slet vi. Av samme grunn tror jeg United hadde vunnet Europacupen lenge før 1999. UEFA hadde denne regelen om maks antall utlendinger per lag. Vi hadde et av de beste lagene i Europa, ingen tvil om det, men vi fikk dessverre ikke mønstre det beste laget.

– Hvordan klarte du å holde motivasjon og form ved like da du var utestengt i åtte måneder?

– Hovedgrunnen til at jeg klarte å komme tilbake var at jeg var sterk mentalt. Pluss selvsagt at jeg fikk enorm støtte fra klubben. Mr Ferguson, klubben, spillerne og fansen. Fansen støttet meg og sang navnet mitt hele tiden mens jeg var ute. Det var til stor inspirasjon og noe jeg aldri glemmer. Det var også viktig for meg å ha sterke bånd til familie og venner. Selve comebacket var for alle menneskene som støttet meg mens jeg var utestengt. Jeg ga alt da jeg kom tilbake, men jeg trengte tid på å finne igjen formen. Mr Ferguson ga meg tillit og den nødvendige tiden jeg trengte.

I Manchester United vant Cantona fire ligagull samt to vinnermedaljer i FA-cupen. Han ble kåret til Årets Spiller i England to ganger. I 1994 av spillerkollegene og i 96 av journalistene. I Leeds vant han ligagull, og det samme i Marseille. Han vant Charity Shield fire ganger, og i 1993 kom han på tredjeplass i den prestisjetunge Ballon D’or-kåringen. Men om du skulle være så heldig å en dag spasere inn i hjemmet til Cantona, vil du ikke kunne beskue noen av disse trofeene.

– Jeg er glade for at jeg vant dem, og derfor er de også viktige. Men jeg har ingen medaljer, priser eller drakter på veggene. Jeg ønsker ikke å se for mye inn i fortiden. Jeg foretrekker å ha nye prosjekter, gjøre nye ting. Se framover. Jeg vil føle meg levende, og ønsker ikke å være en fange av min egen fortid. Kanskje jeg en dag vil se mer tilbake. Kanskje flere ting (pokaler) framme for å se på. Men ikke nå. Jeg ser framover. Men jeg er glad for at jeg vant dem fordi de betydde mye for meg der og da.

Cantona hadde ennå ikke fylt 31 år da han etter 96/97-sesongen annonserte at han sluttet med umiddelbar virkning, en sesong før kontrakten med United løp ut. Nyheten slo ned som en bombe i fotballkretser, men for Cantona var det ingen impulshandling. Det var heller aldri aktuelt å gjøre noe comeback. Når Cantona har tatt en beslutning står han ved den.

– Jeg hadde bestemt meg sakte, men sikkert. Det var en prosess over noen uker der jeg til slutt bestemte meg. Manageren forsøkte å overtale meg, men jeg hadde tatt min beslutning og det var ingen vei tilbake.

Har aldri angret

Eric Cantona etterlot seg et stort hull i Manchester United-laget, og 1997/98 ble den første siden 1988/89 som United gikk troféløse ut av sesongen. Men så sent som tolv måneder senere var den beste og mest minnerike i Old Traffords historie. Som engelske klubb klarte United å vinne magiske The Treble; liga, FA-cup og Champions League.

– Har du noen gang angret på timingen? Kanskje du kunne blitt både verdensmester med Frankrike i 1998, og vunnet Treble med United i -99?

– Nei, jeg har aldri angret. Jeg har ikke angret på noe i karrieren. Jeg ga alt jeg hadde. I alt du gjør i livet må du ha lidenskap. Lidenskap og liv! Hvis lidenskapen dør ut er det ikke noe poeng i å fortsette. Hvis jeg spiller fotball må jeg gjøre det med lidenskap. Samtidig hadde jeg satt meg som et mål å slutte mens jeg var på topp. Da jeg var utestengt sa Ferguson at han ønsket at jeg hjalp Manchester United til å vinne tilbake ligapokalen. Jeg satte det som mål å slutte på topp.

Noe han også gjorde. Bare syv dager før han annonserte sin exit fra fotballen løftet han som kaptein Premier League-pokalen for Manchester United.