– United er det laget med det største forbedringspotensialet

Det er mye pessimisme rundt Manchester United for øyeblikket, noe som må sies å være svært forståelig.

Onsdag publiserte vi derfor følgende sak: Derfor virker topp fire nå ekstremt vanskelig

Som oppfølging til den saken har vi i united.no-redaksjonen utfordret oss selv til å prøve å se på situasjonen med et mer optimistisk blikk – men uten å være urealistiske.

Har vi grunner til å være optimistiske? Er det noen grunner til å tro på topp fire? Og hva med fremtiden utover denne sesongen?

Bjarte Valen og Håkon Aaberge har prøvd å se med et optimistisk blikk på kampen om en topp fire-plassering denne sesongen, mens Eivind Brennhovd Holth og Dag Langerød har sett mer på det store bildet.

Bjarte Valen

Ser man på lagene på den øvre tabellhalvdelen i Premier League, er det liten tvil om at Manchester United er det laget som samlet sett har skuffet mest resultatmessig denne sesongen. Særlig når man ser på kvalitetene som bor i laget.

Men det er en flip side, og det er at United dermed er det laget med det største forbedringspotensialet. De fleste lag har gode og svake perioder i løpet av en sesong, men vi venter egentlig fremdeles på at det skal lukte svidd av United. Det er ikke for sent, men det begynner å haste. United tåler ikke mange feiltrinn resten av sesongen om det skal bli Champions League neste sesong og må trolig vinne syv eller åtte av de resterende kampene for å klare det. Det blir tøft, men det er ikke umulig.

Men selv det kan vise seg ikke å være nok for United som trolig er avhengig av å slå Arsenal, som nå virker å være den største trusselen, på Emirates.

United er avhengige av at de andre lagene taper poeng, og det gjelder særlig Arsenal. 7 av de 13 resterende kampene for Arsenal skal spilles borte. Mikel Artetas lag er ustabile på bortebane, og trøbler fælt mot de aller beste lagene på fremmed gress. Det gir et berettiget håp om at Artetas mannskap i det minste vil avgi poeng, for ikke å si tape, i hengekampene mot Chelsea og Tottenham.

I tillegg kan bortekampene mot Aston Villa, West Ham, Southampton og et totalforandret Newcastle bli vanskelige for Arsenal.

På hjemmebane er det bare Liverpool og Manchester City som har tatt flere poeng enn Arsenal, men to av hjemmekampene som gjenstår for Arsenal er mot Liverpool og Manchester United.

Tottenham er Dr. Jekyll and Mr Hyde. Glimrende kamper og resultater har blitt avløst av elendige og skuffende opptredener. Tottenham har en verdensklassespiss i Harry Kane, men det er grunn til å stille spørsmål ved den mentale styrken til Nord-London-klubben med så varierende resultater.

West Ham skal få slite, mens Wolverhampton allerede er hektet av etter min mening.

Det viktigste for både United, Tottenham og Arsenal blir å levere stabile og gode prestasjoner resten av sesongen, og jo nærmere vi kommer sesongavslutningen, jo større blir presset. Det presset kan bli mye å bære for et ungt Arsenal-mannskap, men Artetas mannskap har overrasket positivt så langt denne sesongen etter en vanskelig start, og før sluttspurten tar til er det Arsenal som har det beste startsporet.

Håkon Aaberge

Det er mye som ikke er optimalt med hvordan Manchester United fremstår for tiden, og en titt på tabellen gjør det i utgangspunktet ikke så mye enklere å være optimistisk: Arsenal er nemlig foran oss, og har i tillegg tre kamper til gode på United.

I et pessimistisk fotballhode er det lett å regne om de tre kampene til ni poeng, eller i alle fall seks eller sju, slik at Arsenal har en betydelig ledelse på United.

Men problemet med den tankegangen her, er at det ikke er lag som Norwich eller Leeds som Arsenal skal spille mot i de hengekampene.

Dette er nemlig Arsenals tre hengekamper:

• Liverpool (H)
• Tottenham (B)
• Chelsea (B)

Under vanlige omstendigheter skal det ikke bli så altfor mange poeng på Arsenal i de kampene.

Og hvis det blir poeng i de tøffe bortekampene mot Tottenham eller Chelsea, så går det i det minste på bekostning av andre United-rivaler i kampen om en topp fire-plassering.

Det som foregår i Chelsea nå, med sanksjoner mot Roman Abramovich, kan vi heller ikke ignorere totalt. Hvis Chelseas prestasjoner faller mot slutten av sesongen, enten det er på grunn av sanksjonene eller noe annet, så kan de også risikere å havne utenfor topp fire. Det er da også verdt å nevne at de fortsatt er med i FA-cupen og Champions League også, og med andre ord har potensielle distraksjoner i løpet av våren.

Det viktigste er selvsagt uansett at United gjør jobben selv, men det hjelper at Arsenal trolig ikke er så foran akkurat nå.

Nå skal jo Eivind og Dag skrive mer om det store bildet, men jeg vil raskt nevne to ting som ikke har med kampen om en topp fire-plassering å gjøre:

1. Hver gang jeg har snakket med noen som har hatt noe som helst med John Murtough å gjøre, så har det jeg har hørt vært positivt. Det virker som om han får en mer fremtredende rolle under Richard Arnold, og det høres ut som en god utvikling.

2. Denne sesongens FA Youth Cup-lag er trolig min favoritt av alle United-lag jeg har fulgt med på i turneringen. Det sitter litt langt inne å si siden jeg var på FA Youth Cup-finalen på Old Trafford i 2011, og virkelig elsket å se på Ravel Morrison leke seg med motstanderlagene, på et lag som også hadde spillere som Paul Pogba, Jesse Lingard, Sam Johnstone, Ryan Tunnicliffe og de imponerende Keane-tvillingene. Kobbie Mainoo er min favoritt på dagens lag, men det er ikke akkurat vanskelig å like spillere som Alejandro Garnacho, Charlie McNeill, Sam Mather, Dan Gore eller Isak Hansen-Aarøen heller.

Eivind Brennhovd Holth

For at drømmen om Manchester Uniteds comeback skal leve videre, må klubben ta riktig valg i riktig rekkefølge.

Ansette en ny manager som får den tiden og de ressursene han trenger på å stabilisere United i topp fire. Et overambisiøst mål om Premier League-tittel i 2023 vil bare virke kontraproduktivt. Denne sesongen har vist at laget trenger minst ett år på å nullstille og komme seg tilbake på beina.

Parallelt må ledelsen definere hvilken vei United skal – også i en fremtid uten manageren de ansetter nå. Klubben kan ikke begynne på nytt ved hvert eneste managerskifte. Uten en strategi som gjennomsyrer spillestil, rekruttering og ansettelser blir det minst ni år til med flest nedturer og tilfeldige oppturer. Ansettelsene av Murtough, Fletcher og Rangnick (som konsulent) er et steg i riktig retning, samtidig som de på ingen måte kommer med suksessgaranti.

Spillere må rekrutteres på bakgrunn av strategien, ikke stjernestatus. Dette har Rangnick gjort med stor suksess i Tyskland og Østerrike. Spørsmålet er hvordan klubbens amerikanske eiere reagerer på at deres største reklameplakat bør erstattes med en 23-årig «gegenpresser» fra Bundesliga med uforløst potensial de ikke kan navnet på.

Dette ser fint ut på papiret. Problemet er at ledelsen ikke har truffet med mange av valgene de har tatt siden 2013, så hvorfor skal det bli annerledes denne gangen?

Ansettelsene av Murtough og Rangnick var en erkjennelse av at de måtte tenke annerledes.

Spørsmålet er om de faktisk får den makten de trenger av Glazers til å ta de grepene som kan gi endring.

Dag Langerød

Jeg føler dessverre at vi er på vikende front i kampen om topp 4 denne sesongen, men én ting denne sesongen ikke kan ta fra meg er mulighetene vi i United har.

Vi kan økonomisk kjempe om de fleste av de beste spillerne, både på overgangssum og også lønn.

Vi er fortsatt en av verdens aller største klubber, og selv om Erling Braut Haaland trolig velger annerledes akkurat nå så er vi, uansett om Solskjær eller Mourinho eller nærmest hvem som helst er manager, en klubb de aller fleste stjernene kunne tenke seg å spille for. Spesielt hvis vi får orden på det sportslige.

Vi er flinke til å snakke spillere ned, men i David de Gea, Raphaël Varane, Bruno Fernandes, Jadon Sancho og jeg vil faktisk ta med Luke Shaw, Marcus Rashford, Scott McTominay og egentlig også Fred så har vi mange spillere som kan spille roller i et fremtidig suksessfullt United-lag, selv om ikke alle av dem nødvendigvis bør starte hver kamp.

Glem heller ikke Hannibal Mejbri, Shola Shoretire, Alejandro Garnacho, Alvaro Fernández, James Garner, Ethan Laird, Brandon Williams, Isak Hansen-Aarøen og Charlie McNeill, alle strålende talenter. Tenk om bare én eller to av dem faktisk tar steget opp, og i denne oppramsingen har jeg ikke en gang nevnt Anthony Elanga.

Det gikk dessverre ikke veien for Ole Gunnar Solskjær. Han makset forrige sesong med sin 2. plass, men selv etter denne sesongen – som egentlig kan få karakteristikken «katastrofal» (til å være fotball), så kjemper vi fortsatt om topp fire med ti kamper igjen å spille. Til tross for en på mange måter katastrofal sesong så er vi én hjemmeseier fra kvartfinale i Champions League.

Tenk da på muligheten når vi henter rett manager.

Tenk på mulighetene når den rette manageren får spillerne til å dra i riktig retning.

Vi har altså ganske bra med penger, sammenliknet med de fleste. Vi har store muligheter til å matche de beste på lønninger. Hvis «katastrofal» betyr en kamp om 4. til 6. plass i ligaen og mulig kvartfinale i Champions League, så gleder jeg meg ekstremt til hva en «god» eller også «fantastisk» United-sesong betyr, selv om det kanskje kan ta to-tre år – med et krav om tålmodighet til oss supportere – før vi er helt der.