Manchester United trenger en ny Roy Keane, men Paul Pogba har valgt å være feil utgave av ham.
Rett frem, sier ting som de er, et eksempel for sine lagkamerater. I likhet med Uniteds inspirerende ire hadde den franske VM-vinneren mange av de egenskapene som må til for å bli en leder og verdig bærer av kapteinsbindet på Old Trafford.
Annonse
Men, mens kruttønnen Keane ventet med å trå over streken til sine par siste uker som United-spiller, har Pogba overtrådt den altfor tidlig for sitt eget beste. Dessverre også for tidlig for Manchester Uniteds beste.
Kollapsen
Det sprakk for Keane under et intervju med MUTV i 2005, i kjølvannet av et fryktelig 4-1-nederlag for Middlesbrough. Det fikk kanalen til å sette en stopper for det før det kom på luften.
Innholdet kom imidlertid Sir Alex Ferguson for øre, og et av fotballens mest dynamiske manager/spiller-forhold brøt sammen nærmest over natten.
Keane var ferdig og forlot klubben få uker senere.
Foran tv-kameraene hadde han begått tabben å kritisere sine egne lagkamerater.
For en gangs skyld var han i utakt med Fergie og måtte ta konsekvensene.
Før dette skjedde hadde Keane i mangt et kampintervju gjerne skjelt ut folk og gitt oss journalister som dekket United mange fantastiske overskrifter.
Annonse
Hvis du etter enkelte kamper ønsket deg en oppsiktsvekkende viralsak; vel, da var Keano mannen.
Fergies talsmann
I kjølvannet av det berømte «rekesalat»-utbruddet befant jeg meg midt inne i «mixed zone»-klyngen etter en Champions League-kamp mot Bayern München, da Keane nok en gang satte i gang kjeftesmellen. For oss tilstedeværende reportere var det som manna fra himmelen. I kaoset måtte jeg tåle både bank og blåmerker.
I de dager var Keano Fergusons talerør både på og utenfor banen. Uansett hva han sa, visste vi at det nærmest var godkjent og utstyrt med grønt lys av United-manageren. De to koret fra det samme sangarket.
Det var først da Keane gikk solo at Fergie ble opprørt og veiskillet ble uunngåelig.
Men United trenger den Keano vi så før kollapsen. En som kan ta sine lagkamerater i nakken, riste dem, forlange nye høyder som han selv hadde nådd, kritisere fansen – og journalister(!), når det er behov for det.
Pogba derimot, har valgt feil vei ved å kritisere José Mourinhos taktiske opplegg.
Ikke lenger visekaptein
Annonse
Selv sto jeg sammen med mange andre i tunnelen etter 1-1-kampen mot Wolves, da Pogba, på oppfordring fra en håndfull reportere, stoppet opp. Da, og siden han så mange ganger har takket nei til å prate med oss etter kamper, visste du at han ønsket å få ut noe han hadde på hjertet. For når han først tar seg tid gjør han det ikke bare fordi han har lyst eller for å utveksle høflig småprat.
Sånn var det for det meste med Keane også.
Pogba kan ha hatt rett i sitt utbrudd om at United ikke angriper på Old Trafford; mange fans er enig med ham i akkurat det, men bak det hele virket det å ligge kritikk av Mourinho.
Uansett hvor mye han forsøkte å tilsløre det; man kan ikke la en av hovedfigurene kritisere sin manager offentlig.
Mourinho har nå sagt at han aldri mer vil la Pogba være visekaptein.
Dette er Fergie-Keane-konfrontasjonen på nytt. Vanligvis er det bare én vinner.
– Mangler ledertypen
Sett bort ifra dette gjenstår fortsatt det faktum at United, slik laget fremstår, har mangler på en rekke områder. Et av dem er at de ikke har en kaptein. Ute på fotballbanen er laget lederløst.
Keane vant respekt, og han var utvilsomt fryktet blant noen av sine kolleger. Selv vi, journalistene, fryktet en utblåsning fra Keane.
Riktignok var jeg eldre enn ham og en erfaren journalist i Manchester Evening News, men jeg må innrømme at jeg på den tiden ønsket å vinne Keanes respekt for dermed å være inne i varmen. Jeg vil gjerne tro at jeg for det meste var nettopp det, men også vårt forhold raknet til slutt.
Riktig romnummer, feil hotell
Annonse
Jeg ble bedt av et PR-byrå om å gjøre et en-mot-en-intervju med Keane for å promotere en video han hadde gjort i forbindelse med sin da nylig utgitte, kontroversielle selvbiografi.
Møtet, som skulle avholdes på et hotell ved flyplassen i Manchester, kom ikke særlig godt i gang. Jeg hadde nemlig ankommet tidlig og sovnet i bilen der jeg satt og ventet på parkeringsplassen. Deretter våknet jeg opp omtrent på det tidspunkt jeg skulle ha møtt Keane.
Jeg stormed opp på rommet hvor intervjuet skulle finne sted og banket på døren. Ingen svarte. Da ringte jeg til PR-damen for å høre hvor de var.
– Selv står jeg utenfor Rom 292, sa jeg, og fikk til svar:
– Beklager, vi hørte deg ikke. Jeg kommer til døren nå.
Så kunne jeg høre at hun åpnet en dør samtidig som hun var på telefonen, men døren foran meg åpnet seg ikke.
– Jeg står utenfor døren nå, hvor er du?, spurte hun.
Det var da panikken satte inn. Plutselig innså jeg at jeg befant meg på feil hotell!
Dermed løp jeg av gårde nedover veien og til riktig hotell. Jeg regnet med at Keane enten hadde dratt av gårde i avsky, eller i det minste var i elendig humør.
Isteden syntes han at det hele var urkomisk. Da dro PR-damen avgårde for å la oss være i fred.
Så snart hun hadde dratt fortalte jeg Roy at jeg hadde vært nødt til å sende over en liste med spørsmål før jeg fikk lov til å møte ham. PR-selskapet returnerte listen med bare tre spørsmål som jeg kunne stille ham.
Så viste jeg listen til Keane, men han bare rev den i stykker, kastet den i søppelkurven og sa:
Annonse
– Vi er begge voksne mennesker, så du kan spørre meg om hva du vil. Om det skulle være et spørsmål jeg ikke liker, unnlater jeg bare å svare på det.
Deretter svarte han på hvert eneste spørsmål fra den lange listen jeg opprinnelig hadde lagt opp til. Og det ble et fantastisk intervju. MEN fikk en dobbeltside av det, pluss en side med hovedsaken.
Det eneste Keane gjorde klart da vi var ferdige var at det måtte bli en engangssak. Han ville ikke at noe av det skulle bli lagret til senere bruk.
Det gikk jeg med på og ga beskjed til sportsdesken min.
Beskjeden nådde imidlertid ikke frem til alle, og til min forferdelse ble noe av stoffet som var blitt til overs, publisert i MEN dagen etter originalen. Det syntes jeg ikke mye om, men samtidig var det en ubetydelig ikke-sak.
Uken etter støtte jeg på Keane på Carrington. Som jeg har nevnt tidligere ønsket jeg å holde meg inne med ham, så jeg spurte om han likte artikkelen jeg hadde skrevet.
Han gikk fullstendig amok over ekstrasaken, og snakket aldri med meg igjen som Manchester United-spiller!
Det var først da han senere gjorde en jobb for ITV i forbindelse med en Champions League-kamp at han omsider brøt tausheten og vi igjen pratet med hverandre.
Der har du Roy Keane.
Oi, hvor United kunne hatt bruk for en som ham nå. Men det virker ikke å bli Pogba.
Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.
I oktober 2017 avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.
