Tok smugbilde av treneren i tanga og laget Beckham-plakat

Av Paul McGuinness
Fortalt til: Lars Morten Olsen

Som fotballspiller lever du under mye press. Jeg tror ikke folk flest innser det presset fotballspillere har på seg. Det er konstant press for å prestere og du må prestere foran tusenvis av tilskuere og kanskje millioner TV-seere. Du reiser mye og er av og til borte fra venner og familie i ukevis.

Ikke misforstå: Det er en kjempejobb, du får godt betalt for å gjøre noe du elsker, men fotballkarrieren er kort og i de årene er du under press hele tiden.

Derfor er det meget viktig å finne en balansegang. Det er uvurderlig viktig å ha evnen til – og muligheten til – å ha det gøy når tiden er den rette.

En fotballspillers liv handler i korthet om å vinne og tape og av den grunn har du ikke råd til å fly for høyt når det går bra, og du kan heller ikke ramle i kjelleren når du taper. Hvis du gjør det, er du rett og slett ferdig.

I mai måtte United spille fire kamper på en uke. Det er umulig! Det handler om grundige forberedelser både taktisk, fysisk og mentalt for hver enkelt kamp. Etter kampen skal du hente deg inn igjen både fysisk og mentalt og deretter starte de samme forberedelsene til neste match. Alt dette lar seg ikke gjøre så hyppig som det var lagt opp til av fotballmyndighetene, og derfor sier det selv at Ole måtte rokere til dels mye på laget.

Tankesettet til en fotballspiller bør være sånn at du griper enhver mulighet til litt latter og avkobling når sjansen byr seg. I ettertid innser jeg at jeg ikke var god nok på det. Jeg var så konsentrert om å bli fotballspiller at jeg tenkte konstant på trening og hvordan jeg kunne bli bedre. Jeg kjenner fotballspillere som har evnen til å koble ut fullstendig når de ikke er «i fotballboblen», og det er ingen tvil om at det er mye, mye bedre.

Faren min var dyktig til det, både som spiller, trener og manager. Hos han satt alltid latteren løst, og han var en moromann i spillergruppen. Da han spilte for England, var de på tur til Sør-Amerika. De besøkte Peru, Mexico og Brasil og alle steder ble de møtt av tusenvis av fans på flyplassen. Den siste kampen på turen var i USA, i Los Angeles, og der var det imidlertid ikke ett menneske og møtte dem! Fotball i USA var ikke på langt nær så stort som i Sør-Amerika, men det visste de ikke og var derfor forbløffet over at ingen møtte dem. Mens de sto der og ventet på bagasjen og kanskje var litt småsure for at ingen hadde møtt opp, hadde faren min funnet informasjonsskranken og fått tilgang til mikrofonen. Han grep den og sa:

– Gee, det er helt fantastisk å få denne enorme velkomsten her i LA. Tusen, tusen takk, alle sammen.

Han var vel 20, 21 år den gangen, og både spillere og ledere bare knakk sammen av latter.

Da jeg var spiller i United, hadde vi Gordon McQueen. Han var en stjernespiller for United og Skottland, men jeg spilte med Gordon på reservelaget og han var en som alltid kom opp med vitser og lagde gøy. Jeg husker vi skulle spille en reservelagskamp på Isle of Man med noen få førstelagsspillere inkludert Gordon McQueen og Norman Whiteside. Vi skulle reise dit med et gammelt propellfly som ikke virket som det tryggeste, for å si det mildt. Det var så lite at vår trener Jimmy Curran måtte sitte i cockpit. Ved takeoff reiste Gordon seg og sa:

– Ikke vær bekymret gutter. Jeg var på Isle of Man i fjor også, og Jimmy Curran klarte å fly oss vel fram da, og fikk flyet trygt ned på bakken ikke langt fra flyplassen.

En annen gang skulle vi, altså reservelaget, spille kamp i Chorley. Det var bitende kaldt og snø den kvelden så Gordon gadd ikke varme opp i det været, men satte seg heller i garderoben og tok en røyk. Vi andre gikk ut og varmet opp og mens vi holdt på så vi plutselig Gordon komme ut for å varme opp. Han hadde på seg United-trøyen, men under den hadde han verdens største boblejakke. Han så ut som Michelin-mannen!

Alle lag trenger moromenn som er enormt viktige for garderoben. Ja, det skjer at de får forlenget kontrakt nettopp fordi de er så viktige for lagmoralen snarere enn hva de utfører på banen. Det er også viktig at trenerne kan ha litt uskyldig moro.

Jeg hadde John Cook som min assistent og husker en episode fra Østerrike. Det var et vakkert sted høyt oppe i fjellene, det var påske, sol og varmt. Vi var på tribunen for å kikke på laget vi skulle møte dagen etter. Ved pause spurte han om det var greit at han fulgte noen av spillerne tilbake til hotellet. Jeg svarte «ingen problem», men hadde en mistanke om hvorfor. John elsket nemlig å benytte enhver anledning til å sole kroppen sin. Vi hadde rom ved siden av hverandre og da jeg kom tilbake på rommet, så jeg gjennom vinduet at – ganske riktig – John lå på balkongen og solte seg kun iført en tangatruse. I smug tok jeg et bilde av ham mens lå der. Da John fylte 50 år laget jeg en plakat med dette bildet ved siden av David Beckhams berømte Armani-reklame.

Når du er på tur og er borte i 10–14 dager med kamper og trening er det viktig å ha korte avbrekk med moro – også for juniorlag.

Da vi deltok i Milk Cup i Nord-Irland, brukte vi å ha avbrekk på stranden. Vi gjorde det til nesten en militærøvelse med god trening, men mest gøy. Vi plasserte små flagg som guttene måtte løpe sikksakk mellom for å plukke opp. Vi lekte det var land­miner i sanden og de andre stod med vannpistol og skjøt på dem. Ravel Morrison ble jaget helt ut i det iskalde vannet av andre «jegere» og til slutt var hele gjengen ute i bølgene.

En annen episode var i Nederland. Vi var i gang med tilsvarende «militærøvelse», bare morotrening. Jeg skulle inn i hytta og hente noe, men da jeg kom ut igjen var alle spillerne borte vekk. Ikke spor av dem noe sted. Jeg gikk rundt og ropte og lette og plutselig, som på signal, spratt alle opp av 10-15 søppeldunker. De skremte vettet av meg. Jeg elsket det, fordi det fortalte meg at de kunne koble av og ha det gøy også på min bekostning.

Vi bodde i campinghytter med køyer. En dag lå trener John Hill på sengen, nederste køye, og snakket på telefon med sin kone. Han hadde et krus med kaffe på gulvet som han av og til bøyde seg ned for å ta en slurk av. Det han ikke visste var at Mark Dempsey hadde lagt seg under sengen hans, og da han skulle ta seg en ny slurk kaffe, grep plutselig Mark hånden til John. Han skremte jo nesten vettet av John. En annen gang ble John skikkelig skremt av Tom Cleverley som sto bak dusjforhenget på rommet hans.

En annen trener var brasilianeren Francisco Filho, en glimrende trener, men med veldig dårlige engelskuttale. Jeg jobbet sammen med Francisco på U18-laget og husker en kamp der vi spilte svakt i første omgang. Francisco brukte hele pausen til en monolog der han forsøkte å forklare hva spillerne hadde gjort galt. Da de skulle gå ut for andre omgang, grep Jonny Evans meg i armen og hvisket «unnskyld Paul, men hva sa han egentlig?» og jeg måtte bare svare tilbake at heller ikke jeg hadde peiling.

Francisco ble også offer for litt uskyldig moro på en annen tur vi hadde. Vi hadde quiz der jeg fant fram et bilde av Jim Ryan og Sir Alex Ferguson i samtale. Jeg laget to tomme pratebobler og sa at den med den morsomste teksten ville vinne en premie. Jeg husker ikke hvem som skrev det, men vinnerteksten var. «Hva sier Francisco, sjef?» og «Ikke pokker om jeg vet, Jim».

En annen ting jeg gjorde var å ta med en svær koffert med klær til å kle seg ut i. Vi delte troppen i tre, fire grupper og ba dem lage en sketsj som kunne være om alt mulig. Det fikk dem til å kaste hemningene også utenfor banen. Det lærte dem til å stå på en scene som de jo senere skulle i fotballivet.

Et annet herlig minne er fra Mauritius med U15-laget. En dag vi hadde fri var alle sammen ute på en svær katamaran med masse god mat. Vi koste oss skikkelig. Trener Tony Whelan lå på en luftmadrass bundet fast til den oppankrede yachten. Tony lå der og lekte småkonge med solbriller og slappet av med en hummer og en flaske med Red Stripe. Akkurat da var det sterke rykter om at Eric Cantona skulle komme tilbake for å bli akademisjef i United. Mens alle guttene på katamaranen ser og hører, fisker Tony fram mobilen fra shortslomma og later som han ringer Clare Nicholls på Carrington og han sier:

– Clare, jeg er dessverre veldig opptatt nå, så fint om du kan be Eric om å gjøre papirarbeidet mitt for meg.

Guttene så på hverandre og lurte på om Tony virkelig våget det. Det skapte latter.

Som jeg skrev innledningsvis er det viktig at spillerne benytter sånne små avbrekk til å ha det gøy, men selvsagt til rett tid. Man tar tapene sammen og man feirer seirene sammen.

Da vi var i USA med U12-laget og vant Dallas Cup så hadde vi en greie med Fleetwood Mac-hiten «The Chain.» Vi brukte den bevisst for å lære guttene at vi er lenke, vi er knyttet sammen og ingen skal bryte lenken. Etter finaleseieren, på bussen tilbake til hotellet, gikk sangen på maks volum. Tony Whelan var suveren på luftgitar. Han kunne by på seg selv og lå der på tvers av baksetet i bussen og spilte luftgitar, og guttene elsket det. Det er hva fotball handler om, oppleve og nyte små øyeblikk sammen.

Sir Alex Ferguson var uslåelig på inkludering. Som i 1999 da vi kom til Champions League-finalen i Barcelona. Samtlige ansatte i klubben, uansett posisjon, fikk gratistur med alt dekket for å se finalen mot Bayern München. Etter FA-cupfinalen 1999, da vi slo Newcastle, var alle akademitrenerne i garderoben. Egentlig hadde vi egen minibuss, men manageren insisterte på at vi skulle reise sammen med laget tilbake til hotellet. «Det blir allsang på bussen», sa Ferguson. Vi ble med og jeg husker alle sammen, spillere og trenere av full hals sang «Cheer up Kevin Keegan, oh what can it mean», Monkees-låten «Daydream Believer» som United-fansen gjorde om teksten på. Fantastiske minner!

Det jeg også ønsker å få fram her, er at 2020/2021-sesongen har vært ekstremt vanskelig for både spillere og trenere på A-lag så vel som på aldersbestemt. Den har vært uvanlig konsentrert uten avbrekk. I tillegg har lagene levd i sine respektive coronabobler.

Jeg føler spesielt med de yngre. Deres avbrekk er å treffe andre mennesker, og ha det gøy med jevn­aldrende. Alt dette har de gått glipp av, ja du kan si de har mistet et helt år på grunn av pandemien.

Min generelle bekymring for den moderne fotballen på akademinivå er at fotballen blir tatt litt for seriøst for tidlig. Det blir fort nok alvor og derfor mener jeg det er viktig at alle lag, akademi og A-lag, benytter enhver riktig anledning til å skru av alvoret og ha det gøy.

Latteren, vitsene og en artig tid sammen er utrolig viktig for en fotballspiller, både individuelt, så vel som for lagmoralen og teambonding.