Gamle Wembley var ikonisk. Tvillingtårnene var berømte, og selv gressteppet var legendarisk.
Så det å få spasere over banen der England vant VM i 1966, det å få spasere over banen der United vant Europacupen i 1968, hvordan kan man overgå det hvis man ikke er fotballspiller selv?
Vel, hva med å tusle over det berømte gressteppet med Eric Cantona?
Denne uka er det 25 år siden United sikret seg kuppet som skulle gi en snøball-effekt for troféskapet, og i 1996, etter at United hadde kjørt over sin tøffeste rival, Newcastle, i Charity Shield, fikk jeg et uforglemmelig intervju med Cantona på Wembley.
Han selv hadde scoret i overkjørselen av Kevin Keegans lag, og Uniteds dobbeltvinnere ordnet dermed enda en Charity Shield til klubb-CVen.
Uniteds talisman hadde blitt kåret til ”Årets spiller” i England bare noen måneder tidligere, etter en vanvittig sesong. Åtte måneders utestengelse for Kung Fu-sparket ble til comeback i oktober, hvorpå han styrte United til The Double etter det.
Han hadde ikke snakket med pressen i løpet av sesongen, og de siste ordene han hadde sagt offentlig var det surrealistiske ”seagulls og trawler”-sitatet (Måke og tråler).
Alle hadde selvsagt forsøkt å få franskmannen i tale, men han hadde holdt munn hele tiden etterpå.
Alle forsøk på intervju-avtale var avvist.
Da Cantona tuslet ut fra de gamle Wembley-garderobene tok jeg imidlertid sjansen igjen, og til min forbløffelse så sa han ja.
Cantona ba meg om å slå følge med ham over Wembley-matta mens vi pratet.
Så i skyggen av tvillingtårnene, cirka der Sir Bobby Charlton hadde scoret Uniteds første mål i 4-1-seieren mot Benfica i 1968 og med den tidligere SAS-soldaten Ned Kelly, mannen som skulle passe på Cantona, tuslende to skritt bak, så fikk jeg intervjuet mitt.
Hovedspørsmålet mitt til Eric var om United nå burde prioritere Champions League, etter å ha vunnet The Double for andre gang på kort tid.
Cantonas svar var typisk for den mannen han er, og den selvtilliten det oser av ham.
Han påpekte at europeiske giganter som Real Madrid, Barcelona, Bayern München, AC Milan og Juventus vant både Europacupen og sine nasjonale ligaer. Det måtte ikke være det ene eller det andre. United kunne ta begge – eller mer.
Annonse
– Vi kan vinne alt, sa Eric.
For en historie det hele ble, for en overskrift, og for et scoop både for meg personlig og Manchester Evening News.
Jeg husker at jeg kikket opp mot pressetribunen mens jeg snakket med Cantona. Der så jeg at de største nasjonale rivalene våre kikket ned mot meg, tydelig misunnelige.
Da intervjuet var over og jeg tuslet opp til dem så ble jeg hilst velkommen av en gjeng med engstelige kolleger.
– Hva sa Eric, da, spurte de.
– Det kan du lese om i Manchester Evening News mandag, sa jeg stolt.
Tusen takk, Eric.
Dessverre så ble ikke Cantona værende på Old Trafford lenge nok til selv å oppleve at profetien sin om å «vinne alt» gikk i oppfyllelse, slik den gjorde det bare et par år senere, i den berømte Treble-sesongen i 1999.
Selv var han da mer opptatt av anmeldelsene til sin nyeste film, ”Les Infant du Marais”, (Children of the marsland på engelsk, Sommar vid Loire på svensk), men jeg er ikke sikker på at den franske komedien ble like godt mottatt som karrieren hans på Old Trafford.
Et par måneder etter Cantona-praten på Wembley så var det årsdagen for comebacket etter suspensjonen hans. Selv så ønsket jeg å lage en artikkel for avisa hvor jeg hyllet de siste 12 månedene.
Henvendelsen til Sir Alex om dette ble imidlertid avvist. Manageren trodde at det handlet om å ta opp igjen alt som skjedde på Selhurst Park, og til tross for mine protester så nektet Fergie å stille opp.
Annonse
Da sa jeg at jeg heller ville forsøke Eric, hvorpå Fergie svarte: ”Lykke til med det”.
Cantona sa imidlertid ja, men da jeg ankom The Cliff for intervjuet så var han ikke å se. Jeg trodde han hadde latt meg i stikken. Jeg trodde at kanskje Fergie hadde tatt en prat med ham.
To dager senere var jeg imidlertid tilbake på The Cliff. Eric så meg, kom over, beklaget på det sterkeste og forklarte at spillerne plutselig hadde fått en fridag og at han derfor hadde glemt avtalen.
Så spurte han om jeg fortsatt ønsket en prat med ham. Selvsagt ønsket jeg det, og vi pratet deretter i en halvtime om det utrolige året.
Det ble faktisk det siste én til én-intervjuet jeg hadde med ham, siden han bare noen måneder senere sjokkerte alle ved å legge opp – like før han fylte 31 år.
Martin Edwards, Uniteds tidligere formann, var i sentrum for alt som skjedde med Cantona. Alt fra da United fikk kloa i ham fra Leeds, marerittet mot Crystal Palace, triumfene og til slutt telefonsamtalen han fikk fra Cantona da sistnevnte fortalte at han hadde bestemt seg for å legge opp for å dra tilbake til Frankrike.
Edwards legger ingenting imellom da han vurderer hvor mye det betød for United å få Cantona for 25 år siden.
– Han forandret klubbens historie, sa Edwards til meg for et par uker siden.
– Jeg var fortvilet over at vi tapte ligatittelen i 1992, men Eric endret alt.
– Jeg vet ikke hva som hadde skjedd uten ham, men jeg vet at alt falt på plass fra det øyeblikket vi fikk tak i ham.
– I fire av de fem sesongene han spilte for oss så vant vi ligaen. To av årene tok vi The Double.
– Jeg er også fullstendig overbevist om at hvis det ikke hadde vært for Kung Fu-episoden så hadde det vært fem ligatitler og tre The Doubles. Vi hadde nemlig vunnet ligaen i 1995 – og også FA-cupfinalen mot Everton – hvis Cantona ikke hadde vært utestengt.
Annonse
– Han var så uhyre viktig for oss. Det var han som var katalysatoren for all suksessen vi senere fikk.
– Selvsagt hadde Eric også temperament, men det gode var atskillig mer fremtredende enn det dårlige. Jeg så frem til å dra på kamper på grunn av ham. Så spennende var han som spiller.
