Da trekker vi like godt frem en kald, sur og plaskende regnfull høstdag i det Herrens året 1892.
Hvorfor vi har valgt ut nettopp denne treningsdagen, er fordi den var nære ved å ende så tragisk. Hva som skjedde, og hvordan, skal vi imidlertid komme tilbake til.
Aller først skal vi isteden ta en titt innom selve åstedet for hendelsen, et gjørmehull de kalte North Road Stadion. Her hadde Newton Heath-spillerne – altså forløperne til dagens Manchester United, holdt til helt siden klubben ble stiftet i 1878.
Kampforberedelser
Denne spesielle oktoberdagen
var alle stjernespillerne, inkludert størrelser som Fred
Erentz, Alf Farman, Willie Stewart og Bob
Donaldson, som vanlig på plass. De skulle finpusse formen foran
helgens bortekamp mot skogvokterne fra Nottingham Forest. Under overoppsyn av Alfred
Harold Albut, klubbens strenge, men kyndige lagleder, og mannen som
var ansvarlig for lagets resultater, prustet og peste, hostet og harket
spillerne seg gjennom den ene blodslitende og melkesyreproduserende øvelsen
etter den andre.
Hver eneste kjærkomne anledning til en pust mellom øktene måtte
de benytte til å gni sort, tykk røyk ut av såre, blodskutte øyne; røyk som
uavbrutt veltet ut fra forbipasserende lokomotiver som tøffet avgårde til eller
fra den travle nabotomten — jernbanedepotet i Newton Heath.
Så til selve saken
Disse tilsynelatende idylliske
forholdene må imidlertid ikke forstås dit hen at fotballspillere på slutten av
1800-tallet utelukkende levde et behagelig slaraffenliv i sus og dus, fritt for krav og
bekymringer.
Akkurat det ville helt sikkert
lagets toppscorer, Robert «just call me Bob» Donaldson ha skrevet
under på, og det uten å nøle.
Riktignok, og vel å merke,
måtte han nok ha gjort det FØR denne omtalte treningsøkten, for etterpå var han
neppe i stand til det. I hvert fall ikke på en stund.
Og med disse ordene nærmer vi oss omsider
sakens kjerne:
Mens noen av spillerne bedrev
tradisjonell trening, som for eksempel jogging rundt banen, pumpet andre jern.
En tredje gruppe var opptatt med fribryting, mens kretsen rundt skotske Willie
Stewart var i full sving med å perfeksjonere sleggekasterteknikken! Alt for et
godt resultat mot Nottingham, og alt etter tur. Sirkeltrening kalles det visst.
Enn så lenge hang også nevnte
Mr. Donaldson godt med i trestegsgropen.
Måner og stjerner
Samtidig, på motsatt side av
banen, var det lagkamerat Willie Stewarts tur til å ta sin tørn i
sleggeringen.
Med et godt grep rundt
håndtaket begynte han rolig og konsentrert å rotere rundt sin egen akse. Sakte
til å begynne med, så fortere, fortere og enda fortere!
Så, idet den skotske
forsvarsspilleren begynte å bli småsvimmel, omtåket og desorientert, lot han
det stå til.
Dermed løsnet han på grepet og slynget den lille kulen av gårde.
Så langt han kunne.
Samtidig, på motsatt side av
banen, mens sleggen fór gjennom regndrevet over North Road, holdt nevnte
Donaldson på med sitt. Profesjonell og fokusert som han var, hadde han mer enn
nok med sine egne aktiviteter og alt annet enn interessert i å følge med på
landsmann Stewarts.
Tabbe. Før Donaldson visste
ordet av det gikk sikringen, og bekmørket senket seg.
Hva som skjedde?
Jo, idet Willie Stewarts
innkommende prosjektil omsider hadde gitt etter for tyngdekraften og gått inn
for landing, endte ferden i — ja, nettopp — den intetanende Bob Donaldson.
Til alt hell hadde sleggen bare så vidt sneiet lagets toppscorer, men
likevel mer enn nok til resolutt å sende ham langt inn i drømmenes verden.
Hendelsen kunne naturligvis
fort ha gitt et tragisk utfall, men til alle tilstedeværendes store lettelse,
våknet heldigvis den uheldige etter hvert til live.
Stablet på beina
Få dager etter
skrekkopplevelsen på North Road stilte utrolig nok en mørbanket Bob Donaldson
(opphavsmannen til uttrykket Donald-kul..?) til start mot Nottingham Forest på
Town Ground i sheriffens egen hjemby.
Riktignok ikke i sin vante posisjon som senterløper, men derimot som
ytre-venstre. Tanken var å gi ham mer plass å boltre seg på der ute på kanten,
for derved å unngå de tyngste kroppsduellene inne sentralt.
Ekte nestekjærlighet altså, signert lagleder Alf Albut.
P.S.: Kampen mot «skogvokterne»
endte uavgjort 1-1 etter Heathens-scoring av mannen på Donaldsons motsatte
flanke, altså lagets ytre-høyre, den tidligere nevnte Alf Farman.
