«Solskjærs fremtid avhenger av at ledelsen er villige til å avskrive denne sesongen»
United-ledelsen visste at kursendringen kom med en risiko og at den ville koste. Nå er regningen her. Den bør ledelsen, og ikke Ole Gunnar Solskjær, ta.
Så langt tyder alle signaler på at de er villige til å gjøre nettopp det.
Men den virkelige testen på United-ledelsens betalingsvilje kommer om United står troféløse denne sesongen når Europa League-finalen på Stadion Energa i Gdańsk er unnagjort.
Mangel på Champions League-fotball, eller dårlige utsikter til det i José Mourinhos tilfelle, kostet nemlig nordmannens forgjengere jobben.
I de tilfellene var løsningen en «quick fix», men nå skal det tenkes og planlegges langsiktig.
Annonse
Det er nye, men likevel befriende, signaler fra klubben.
Solskjær i angrepsposisjon
«Færre poeng enn Moyes, Van Gaal, Mourinho og til og med Emery. Men United virker merkelig tilfredse med Solskjær».
Den anerkjente The Athletic-journalisten Daniel Taylor satte kanskje ord på det mange United-fans og følgere av engelsk fotball føler akkurat nå, men en historie har alltid minst to sider.
Alltid.
Og den andre siden av historien, den om situasjonen på Old Trafford, kan også beskrives med ett enkelt ord:
Fremtidsplan.
– Noen ganger må jeg le når jeg leser artikler om hva jeg skal ha sagt. Jeg vet at kildene alle snakker om ikke er kilder. Det er bare oppdiktede løgner.
Annonse
Ole Gunnar Solskjær var utvilsomt i angrepsposisjon da han møtte pressen på Carrington tirsdag formiddag. Han vet at resultatene i Premier League denne sesongen har vært for svake, men han står fast ved sin egen langtidsplan.
Det positive for nordmannen er at ledelsen ser ut til å gjøre akkurat det samme.
Og selv om resultatene har vært historisk svake, fremstår klubben nå mer samlet enn under de tre foregående managerne.
Men den virkelige testen for Solskjærs prosjekt kommer i vår når troféer og ikke minst Champions League-plasser skal fordeles.
Det uvanlige grepet
Det er en veletablert myte at Uniteds administrative sjef Ed Woodward liker å breie seg under telefonkonferansene med investorene på New York-børsen.
United.no har blitt fortalt at Woodward ser på det som en av de heller utakknemlige jobbene som må gjøres i kraft av å lede bedriften Manchester United.
Det er kanskje ikke så rart når ett, av kun to spørsmål han fikk da årsrregnskapet til United ble fremlagt i høst, var om Woodward kunne forklare hva et «utlån» faktisk er.
Annonse
Woodward må ha skjønt det der og da, at det er vanskelig å bruke fotballterminologi når han kommuniserer med mennesker som er mest opptatt av å stirre i dataskjermene for å se utvikling på aksjepriser og analysere bedriftens finansielle soliditet.
Han prøvde likevel.
I et langt innlegg før resultatene ble presentert, snakket Woodward om en ny kurs, med fokus på unge spillere, en bedre organisering rundt spillerkjøp og en fremtidsplan som United ikke har hatt siden Sir Alex Fergusons dager.
Woodward gjentok sitt mantra da regnskapet for første kvartal for 2019/20-sesongen ble fremlagt.
I tillegg brukte Woodward middagen til de ansatte i United på å servere det samme budskapet, og han har invitert flere journalister til samtaler «off the record», for å utdype hvilke elementer den nye kursendringen består av.
Tidligere har Woodward benyttet telefonkonferansene til å selge inn suksesshistorien Manchester United. Han har snakket om kommersiell slagkraft, og økonomisk soliditet til å hente de spillerne United ønsker og fremstilt United som et attraktivt investeringsobjekt for kommersielle aktører.
Nå snakker han i stedet om kjerneverdiene til Manchester United. Utvikling og investeringer i akademiet, en langsiktig tankegang rundt spillerkjøp og behovet for å tenke langsiktig.
Det er nye toner fra ledelsen, og så langt tyder alt på at Woodward og styret står helhjertet bak Solskjærs prosjekt.
Og støtten til Solskjærs prosjekt kan vanskelig tolkes som noe annet enn en innrømmelse fra ledelsens side om at en rekke feil har blitt begått på overgangsmarkedet siden 2013.
Skjønt den hadde neppe trodd det skulle bli så ille som situasjonen er akkurat nå.
Men ingen som kunne forutse Paul Pogbas ankelskade, Martials strekkskade og en rekke andre småskader som har holdt nøkkelspillere på sidelinjen.
Annonse
Men styret visste at den nye kursen kom med en viss risiko.
Annonse
Den har de vært villige til å ta og å fravike den nye retningen nå kan vanskelig oppfattes som noe annet enn hjelpeløs vingling.
Den største testen kommer likevel i vår.
Om ikke Manchester United kvalifiserer seg til Champions League neste sesong, må Woodward og United-styret være villige til å avskrive denne sesongen og bokføre den som nødvendig læring.
Eller i det minste se på den som et første byggetrinn i det nye fundamentet, uansett hvor skjørt det måtte virke akkurat nå, og fortsette på den kursen som er staket ut.
Forgjengerne forlot en splittet klubb
Under arbeidet med «Dokument Moyes», det som til da var United-Supporterens største gravesak, var det ikke vanskelig å konkludere med at «The Chosen One» slet blytungt.
Redaksjonen fikk en rekke klare eksempler på hvordan Moyes hadde mistet spillergruppen. Dette var opplysninger som kunne kryssjekkes og de fleste historiene vi ble fortalt handlet om spillere som undergravde Moyes sin autoritet.
Vi vet også at Louis van Gaal mistet store deler av garderoben, særlig da flere av de mest rutinerte spillerne gikk mot ham våren 2016.
Triumfen i FA-cupen kunne simpelthen ikke kamuflere nederlenderens interne problemer.
José Mourinho sveiset gruppen sammen og vant både ligacup og Europa League i sin første sesong, men i hans andre sesong kom murringen for alvor til overflaten da United røk ut av Champions League mot Sevilla, og var langt bak Manchester City i kampen om ligagullet.
Så kom sommeren 2018 som ble både vond og vanskelig for portugiseren som heller ikke gjorde seg selv noen tjenester med sine merkverdige uttalelser i USA.
Det hjalp naturligvis heller ikke at Ed Woodward, kort tid etter at Mourinho hadde holdt sin første pressekonferanse før ligaåpningen, snakket med flere journalister og forklarte at det var penger tilgjengelig dersom de rette forsvarsspillerne ble tilgjengelige.
I realiteten var det en vingeklipping av manageren. «Han har sine ideer, men ledelsen vet bedre».
Bruddet i tillitsforholdet var ugjenopprettelig.
Så langt tyder absolutt all informasjon som united.no sitter på at Solskjær har den fulle støtten fra ledelsen.
Ryddejobben har kostet
Førstkommende mandag, 9. desember, er det nøyaktig 30 år siden United-Supporteren Pete Molyneux hadde fått nok av Manchester Uniteds svake resultater under Alex Ferguson.
Hjemme i garasjen fant han derfor frem et stort laken og et spann med svart maling. Sammen med en kamerat laget han det som har blitt tidenes mest omdiskuterte banner på Old Trafford:
«3 YEARS OF EXCUSES AND IT’S STILL CRAP. TA RA FERGIE».
Molyneux sitt stunt ble faktisk godt mottatt av fansen på Old Trafford i 1-2-kampen mot Crystal Palace.
Men dette var også dagen da Molyneux selv fikk et solid stempel i supporterpasset og førsteklassebillett på sin reise til de stupide spådommers kongerike.
– Jeg har egentlig kun hatt to valg siden Ferguson motbeviste aller kritikerne og startet sin trofèhamstring. Enten kunne jeg stukket hodet i sanden som en virkelighetsfjern struts eller så kan jeg sitte her, snakke åpent om det hele og le av det. Jeg har valgt det siste, forklarte Molyneux til meg da Fergie takket av våren 2013.
En som ikke fant stuntet spesielt morsomt var derimot Ferguson selv.
Han beskrev opptrinnet som et av sine verste øyeblikk i United-karrieren, og da Molyneux personlig leverte et eksemplar av boken sin på Fergusons dør med en uforbeholden unnskyldning sendte Ferguson boken sporenstreks tilbake til forlaget.
Selv 23 år etter smertet det Ferguson.
For skotten trengte ingen påminnelse om de vanskelige første årene som United-manager.
Da han hadde overtatt et mannskap som hadde blitt nummer tre eller fire i ligaen hvert år under Ron Atkinsons ledelse, men som i sesongene 1988/89 og 1989/90 ble henholsvis nummer 11 og 13 i ligaen.
Men Ferguson visste at Atkinsons mannskap ikke var sterkt nok til å vinne ligaen.
Han måtte bygge på nytt. Det også kom med en kostnad.
Atkinson overlot imidlertid to betydelige avskjedsgaver til Ferguson. Den ene var Bryan Robson, kapteinen og talismanen som laget kunne bygges rundt. Den andre var Eric Harrison, treneren som fikk frem både «Class of 92» og sørget for at det i en årrekke var en fruktbar og stabil forsyningslinje fra akademiet til førstelaget.
Midtbane og angrep
Et av Uniteds fremste problemer nå er mangel på mål.
United scoret i snitt 81,2 mål per sesong i Fergusons seks siste sesonger. De seks sesongene etter at Ferguson ga seg har en fjerdedel av målene forduftet.
Nå er snittallet 60,3.
Men det er kanskje lett å glemme de vanskelige første årene under Ferguson. På de seks sesongene på vei mot det etterlengtede ligagullet i 1992/93 scoret Fergusons United i snitt 58,3 mål per sesong.
Atkinsons lag hadde 66,6.
Kanskje ikke en enorm forskjell, men på sine tre siste hele sesonger scoret Atkinsons mannskap over 70 mål.
Fergusons United scoret henholdsvis 45 og 46 mellom 1988 og 1990.
Ta også med at United brukte nesten 80 prosent av omsetningen fra året i forveien på nye spillere sommeren 1989.
Sammenligningen med Ferguson kan kanskje virke noe søkt, men prinsippene som ligger til grunn er de samme.
Tålmodighet, langsiktighet og en klar strategi.
Dessuten er dette egentlig det siste gode eksemplet på hva det kostet Manchester United å bygge et helt nytt lag.
Solskjær har ikke gjort det ennå, men han er på vei og vil trenge tid.
Av de 11 som Jürgen Klopp sendte ut på White Hart Lane i sin første kamp som Liverpool-sjef er kun James Milner, Adam Lallana og Divock Origi igjen og de to sitsnevnte spiller relativt perifere roller i dagens lag.
Klopp hadde en klar filosofi og en tanke om hvor han ville, men innså straks at troppen han rådet over ikke var god nok.
Det innebar riktignok en mye lavere økonomisk risiko for styret i United å stå last og brast med Ferguson i de vanskelige årene på 1980-tallet for pengemaskinen Champions League eksisterte ikke.
Men kanskje aller viktigst var det som skjedde bak kulissene i Uniteds-akademi og speidernettverk.
Ferguson bygget opp en ny identitet. Sakte, men veldig sikkert.
Solskjær prøver på det samme og fortjener tid til å fullføre jobben han har startet. Men det kan fort innebære at United-ledelsen må tåle at det blir en troféløs sesong, og ingen Champions League-fotball på Old Trafford i 2020/21.
Ryddejobben Solskjær tok i vår og i sommer har kostet, men den var også tvingende nødvendig.
Og mens en rekke unggutter har fått prøve seg på førstelaget har Solskjær og United også fått mange klare svar på hvilke posisjoner som må forsterkes.
To midtbanespillere og én spiss står øverst på ønskelisten etter det united.no har blitt fortalt, og de planene står fast selv om det nå virker stadig mer trolig at United vil foreta seg noe i januar.
Det er ingen tvil om at United-laget vil trenge påfyll av kvalitetsspillere, men det gror også ekstremt godt i egne rekker.
Snittalderen på de 11 som Solskjær sendte på banen mot Brighton var 23 år og 350 dager.
Det er den yngste startelleveren så langt i Premier League denne sesongen.
De elleve som startet borte mot Astana i Europa League er det yngste laget United noen gang har stilt med i Europa.
Det er en smule sprøtt, men likevel sant: Samtlige av de seks uavgjorte ligakampene United har spilt denne sesongen har de ledet. Et så ungt lag vil mangle kynismen, men evnen til å spille på resultater vil komme etter hvert som relasjonene mellom spillerne utvikler seg.
Det er denne jobben Solskjær har startet med ledelsens velsignelse og støtte.
I den ferskeste utgaven av United-Supporteren, som snart er medlemmene i hende, er tittelen på oppslagssaken «Cultural Reboot».
Det er et uttrykk som brukes flittig internt i United om kursendringen klubben har tatt og det er en samlet klubb som står bak.
Over tid er det imidlertid én ting man vil bli målt på som United-manager og det vet Solskjær.
Resultater.
På veien til å skape disse er det ofte en hårfin balanse, nesten en egen kunst, å evne å se bak nettopp resultatene, legge dem delvis til side for en stakket stund når organisasjonen gjennomgår større endringer, og se lenger frem enn til neste Champions League-kvalifisering.
Selv om man heter Manchester United.
Akkurat nå tyder det meste på at det er en helt annen forståelse i United-ledelsen enn tidligere om at man noen ganger må man ta et steg tilbake for å kunne ta to steg frem.