Kampfiksingen som rystet England

Old Trafford, 2. april 1915:
Manchester United 2-0 Liverpool
Målscorer: George Walter Anderson 2

Rivaliseringen mellom Manchester United og Liverpool har gitt mange minnerike oppgjør, kontroversielle episoder og noen skandaler.

Men for litt over 100 år siden, nærmere bestemt langfredag i 1915, bestemte flere av United og Liverpools spillere seg for å samarbeide (til en forandring).

Det burde de aldri ha gjort

De involverte spillerne fra begge lag møttes på forhånd og avtalte resultatet av den nært forestående kampen.

Ante at noe var galt

18.000 tilskuere satt ringside da de to store rivalene møttes på selveste langfredag for litt over 100 år siden. Det var en kamp som skulle gi gjenlyd over hele fotball-England, men slett ikke av sportslige årsaker.

I etterkant av oppgjøret ble det nemlig avdekket en skandale som skulle få alvorlige følger for spillere på begge lag.

De aller fleste av de fremmøtte på Old Trafford denne påskedagen, kunne glede seg over at deres nedrykkstruede hjemmelag, anført av kaptein Paddy O’Connell, gikk hen og satte gjestene fra nabobyen i vest ettertrykkelig til veggs. Måten det skjedde på førte imidlertid til hevede øyenbryn over en lav sko. Begge lag viste nemlig forunderlig liten kampvilje.

Nevnte O’Connell, vanligvis sikker på labben, bommet med flere meter fra straffemerket, mens en av Liverpools spillere – etter å ha gjort et hederlig forsøk på å overliste United-keeper Robert Beale, måtte tåle både olme blikk og spydige kommentarer – fra egne lagkamerater!

Og, på den annen side –  hvorfor hadde ikke United gjort noe som helst for å øke sin 2-0-ledelse, selv om sjansen hadde bydd seg flere ganger?

Murringen fra tribunehold var ikke til å ta feil av. Mange av de tilstedeværende fattet umiddelbart sterk mistanke om at de hadde vært vitner til noe muffens. Det samme gjorde kampens dommer, Mr. Sharpe.
Da noen så begynte å distribuere flygeblad hvor det ble hevdet at det var blitt spilt heftig på 2-0-seier til United, tok Fotballforbundet affære ved å  igangsette full etterforskning.

Etter hvert fremkom det at åtte spillere, tre fra United, fire fra Liverpool – og merkelig nok, en fra Chester, på forhånd hadde kommet sammen og diskutert muligheten for å tjene litt penger på si.
De møttes på den nå nedlagte og revne puben Dog & Partridge i Chorley Street, like ovenfor Old Trafford, på nabotomten til velkjente Bishop Blaize.

De tre United-spillerne var herrene Arthur Whalley, Sandy Turnbull og Enoch West. Sammen med den tidligere United-spilleren Jackie Sheldon og hans Liverpool-kamerater Tom Miller (senere United), Bob Pursell og Thomas Fairfoul, ble de funnet skyldige og suspendert fra all fotball på livstid.

Få år senere ble imidlertid livstidsdommene opphevet, med unntak for Enoch West. Til tross for at han bedyret sin  uskyld og til og med saksøkte to av landets aviser (uten hell), måtte han vente helt til 1945 før han fikk lov til å snøre på seg fotballstøvlene igjen. Det var imidlertid i seneste laget, for etter 30 år hadde den gamle storscoreren rukket å bli nesten 60 år. Da ville han heller gjøre andre ting enn å spille fotball. Utestengelsen av West er den lengste i engelsk fotballhistorie.

Den første blant de største

Skandalen for 100 år siden, nevnes fremdeles som en av de største kampfiksingsskandalene i engelsk fotball.

Ryktene om at kampen var fikset hadde begynt å sirkulere allerede før avspark, og etter sigende skal flere av spillerne som ikke var involvert i selve skandalen, ha vegret seg for å komme på banen til 2. omgang.

En av spillerne som ikke spilte selve kampen, men som likevel ble funnet skyldig i å ha deltatt i det intrikate komplottet var Sandy Turnbull. Det bringer oss videre til spørsmålet:

Hvem var han egentlig, den målfarlige spissen som av mange blir regnet som Uniteds aller første superstjerne, men som også var et mysterium av en person, og som døde i total anonymitet?

Jo, han var en måltyv som virkelig satte spor etter seg. 

Han ble tiljublet og forgudet av titusener av United-fans. Alexander «Sandy» Turnbulls endte imidlertid sine dager i totalt anonymitet etter det som ble hans aller siste angrep.

Den uendelige rekken med graver og minnesmerker ved byen Arras i Nord-Frankrike forteller i klartekst om grusomhetene som utspant seg under 1. verdenskrig. En stor minnetavle, 45 meter lang og over seks meter høy, bærer navnet på 35 000 britiske soldater. Dette er ikke en minnetavle over alle de britiske soldatene som falt her, men et minnesmerke over alle dem som aldri kom til rette eller aldri ble identifisert etter å ha blitt drept på slagmarkene.

Leter man grundig finner man avdelingen «East Surrey Regiment». Under regimentnavnets inskripsjon finner man en rekke navn. Unge menn, noen av dem var bare gutter. Til tross for sin anonyme plassering er det et navn som skiller seg ut. Det er knapt synlig med mindre man går helt ned på bakkenivå og leser. Inngraveringen er kort: Lce-Serjeant Turnbull A.

Scoret det første

Tusenvis av mål har blitt scoret på Old Trafford. Både av Manchester United og våre motstandere. Dramatiske mål som har sikret oss ligagullet, dramatiske mål i mot som har kostet oss ligagullet. Vidunderlige overtidsmål som har kommet lenge etter at kampen skulle vært blåst av. Fantastiske og spektakulære mål vi aldri glemmer, men også mål i mot vi helst ønsker å fortrenge. Men ingen kan noensinne rokke ved Alexander «Sandy» Turnbulls plass i historiebøkene. Han scoret det aller første.

Men Sandy som han for all evig ettertid ble kjent som ble ikke bare historisk for det første målet på Old Trafford, som forresten var en vakker stupheading om vi skal tro lokalavisenes rapporter for over 100 år siden. Han noterte seg for 25 mål da United tok sitt første seriegull i sesongen 1907/08 og trosset en lei skade da han spilte FA-cupfinalen for United i 1909 mot Bristol City.

Manchester Guardian hadde neppe fått mange lesere i dag med sin tittel: «Interessant kamp på Crystal Palace», men lokalavisen hadde unektelig et poeng. I alle fall sett med United-øyne.

Turnbull scoret like godt kampens eneste mål, og ble dermed tidenes første matchvinner for United i en FA-cupfinale. I 1909 var for øvrig Wembley fremdeles 14 år unna å bli ferdigstilt, og kampen ble, som vanlig på den tiden, spilt på Crystal Palace i Sør-London.

113 år etter å ha sendt United-fansen til himmels, er det lite som minner om heltestatus for Turnbull. Selv i Uniteds egne arkiver er informasjonen om den målfarlige spissen begrenset, og privatpersonen Sandy Turnbull vet vi nesten ingenting om.

Skandalene som ødela

Ut fra det lille vi vet, kan vi imidlertid trygt konkludere med at Turnbull hadde en innholdsrik karriere. Både på godt og vondt. Tiden både før og etter det viktige finalemålet i FA-cupen var i stor grad preget av skandaler, og det er ingen i dag som vil bestride at Turnbull, sitt udiskutable talent til tross, tok et rykte som rebell med seg  i graven.

Født i den skotske småbyen Hurlford ved Kilmarnock, var Sandy Turnbull den nest eldste i en søskenflokk på syv. Moren Jessie ble enke da faren døde ung, og i 1902 dro 17 år gamle Sandy til Manchester der han fikk proffkontrakt med City. Sammen med fem andre spillere, deriblant legendariske Billy Meredith, ble Turnbull snappet opp av United fire år senere. De seks spillerne var blitt funnet skyldige i å ha mottatt betalinger som var høyere enn det ligaen tillot.

Mens irritasjonen i City-leiren var stor, var gleden hos United desto større. Meredith og Turnbull var radarparet som sørget for pokaler til Uniteds første storlag under Ernest Magnall. Meredith slo pasningene og Turnbull omsatte dem i mål. Hva kunne vel bli bedre? For United-fansen var svaret ingenting, men for spillerne var svaret enkelt: Lønningene.

Langfredag i 1915 ble altså Turnbull, sammen med tre andre United-spillere og fire Liverpool spillere, funnet skyldige i kampfiksing.

Etterforskningen av spillerne konkluderte med at minst tre United-spillere, inkludert Turnbull, hadde møtt Liverpool-kaptein Jackie Sheldon på puben «Dog and Partridge» i Manchester. Der skal gruppen ha kommet til enighet om at United skulle vinne kampen 2-0 og spillerne satte sine spill på det resultatet til 8 i odds.

United slo Liverpool 2-0 på Old Trafford i den aktuelle kampen, men mens United-fansen gledet seg over resultatet, ble Turnbull, som ikke spilte kampen, i likhet med de andre spillerne utestengt på livstid.

Det siste angrepet

Bettingskandalen i Manchester kom samtidig med at krigens herjinger for alvor spredte seg rundt i Europa. Fotballspillere ble oppfordret til å gå foran med et godt eksempel og ta del i krigføringen, og i 1916 gjorde Sandy Turnbull nettopp det.

Han vervet seg til regimentet Middlesex, men ble senere overført til regimentet East Surrey. Når, hvordan og ikke minst hvorfor er det ingen som vet. Nesten alle militære opplysninger om Lance Sergeant (visesersjant) Alexander Turnbull gikk tapt under tyskernes bombing av London under 2. verdenskrig. Stort bedre gikk det ikke med opplysningene om United-karrieren hans. De gikk tapt under bomberaidet mot Old Trafford, i mars 1941.

3. mai 1917 skulle Turnbull og hans regiment lede et angrep mot tyske styrker ved landsbyen Cherisy, øst for Arras. Noe gikk fullstendig galt. Nøyaktig hva som hendte og hvordan Sandy Turnbull døde er det ingen som kan si med sikkerhet, men flere postkort ble sendt hjem til familien dagen etter der det ble opplyst at Sandy var skadet og trolig tatt til fange av tyske styrker. Ingen regnet med å se ham igjen i live.

Han var trolig den første United-spilleren som fikk sin egen sang. «Lykkelige Sandy, heldige Sandy, vinneren Sandy» sang United-fansen om spissen som ledet United-angrepet i 247 kamper og som scoret 101 mål for Manchester United.

Angrepet mot de tyske styrkene i Cherisy ble imidlertid hans siste. Ikke vant han og ikke kan han ha vært særlig lykkelig heller de siste timene. Hellet hadde ugjenkallelig forlatt «heldige Sandy».

Skotten som var den enestående stjernen på Old Trafford, men som døde som en i mengden.

Kilder: Manchester United, The Independent

Fotnote: Denne artikkelen ble første gang publisert på United.no i mars 2015.