Sesongen fra A til Å

A er for ANDREPLASS. Utrolig nok måtte det tre managere (+ Ryan Giggs) og fem (!) sesonger til før vi klarte noe bedre enn fjerdeplass etter Ferguson. Nå klarte vi det, i alle fall.

B er for BORTEFORM. Det er langt opp til City, men vi er bare tre poeng bak på hjemmetabellen. Hmm, hvor har vi da tapt de resterende 16 poengene til City, tro…?

C er for CARRICK. En legende takket av – og vi har nå for første gang siden 1999 en spillertropp uten en eneste spiller som har vunnet Champions League med United. Carrick var en viktig del av 2008-laget, og scoret selvsagt det ene målet i straffesparkkonkurransen. Denne sesongen har han ikke vært så viktig på banen, akkurat, blant annet på grunn av hjerteproblemene, men han har i over ti år vært en svært viktig mann for klubben, og han fikk en fortjent hyllest i forbindelse med sesongens siste hjemmekamp mot Watford. Nå går han inn i Mourinhos trenerteam.

D er for DALEY OG DARMIAN. Absolutt alt tyder på at disse to er på vei bort, etter å ha blitt så perifere figurer at en nesten kunne glemme at de var United-spillere. Ingen av dem har satt fyr på Old Trafford, så så sårt blir ikke savnet om de reiser, men samtidig vil vi ikke glemme deres rolle i noen av våre titler de siste sesongene. Begge spilte for eksempel hele kampen da vi vant fjorårets Europa League-finale.

E er for EGENPRODUSERT LYKKE. Plutselig ble Jesse Lingard en svært produktiv spiller. Han har lenge gjort mye riktig, men har ikke vartet opp med de avgjørende scoringene eller målgivende pasninger, men denne sesongen var det annerledes. Bare Romelu Lukaku scoret flere mål denne sesongen, og flere av Lingards mål var nydelige i tillegg. Lenge lurte andre lags supportere på hvorfor Lingard var på landslaget, men han var et selvskrevent valg i Englands VM-tropp.

F er for FINALETAP. Mourinhos finalestatistikk der han aldri hadde tapt i ordinær tid, og aldri hadde tapt i England, måtte jo nesten bli brutt en eller annen gang. Det var bare irriterende at det skulle skje akkurat mens han var United-manager, og ikke for eksempel i 2007 (heeeeelt tilfeldig eksempel). Vi omtalte statistikken her.

G er for GLEDESDREPERE. Nei, dette er ikke et angrep på Mourinhos spillestil, det handler om det som skjedde i den østlige delen av Manchester i april. Alt lå til rette for en mørk dag i United-historien, der City kunne juble over seriegull etter å ha slått United. Vi ville blitt klovnene i Citys sirkus, for å parafrasere José Mourinho. Det så jo også virkelig ut til å gå den veien da City ledet 2-0 til pause, men etter to Pogba-scoringer og et vinnermål fra Chris Smalling, så ble det en rød kveld i Manchester.

H er for HEMMELIG VÅPEN. Valencias venstrefot! Målet hans mot Stoke i januar bekreftet det vi tidligere lurte på om bare var en myte – ecuadorianeren har en venstrefot! Se målet i videoen under (takk til TV 2).

I er for IDOL. I denne saken kom det frem at Tim Howard var Marcus Rashfords store idol en periode. Tim Howard! Forklaringen er at Rashford var målvakt i sitt første år i Fletcher Moss.

J er for JIGSAW. Uniteds kommunikasjonsdirektør Phil Townsend går fra United til en jobb i UEFA. Dette er dermed en perfekt anledning til å minne våre lesere om at det tidligere har vært mulig å kjøpe PUSLESPILL av mannen. Vi i Supporterklubben vil jo selvsagt gjerne at folk skal være glade i klubben, men om en helt uironisk kjøper puslespill av kommunikasjonsdirektøren, så begynner til og med vi å lure litt!

K er for KARIUS OG BAKTUS. Joda, undertegnede tenkte nok mer enn de fleste på dette før United skulle møte Liverpool, men jeg håpet i alle fall på å få en duell mellom Liverpool-keeper Karius og Fellaini, rett og slett fordi det ville være det nærmeste vi kunne finne Karius og Baktus. Spesielt siden Fellaini de siste årene har hatt litt farge på håret.

L er for LIDELSE. Det er ikke alltid gøy å være fotballsupporter, og nå i mai har Manchester City løftet ligatroféet, mens vi tapte FA-cupfinalen mot Contes Chelsea. I tillegg er Liverpool i Champions League-finalen. Heldigvis ble det i det minste ikke noe Leeds-opprykk.

M er for MARCUS. 2018 har ikke vært noe stort kalenderår for verken Martial eller Rashford hittil, men sistnevnte hadde i alle fall en enorm opptur da han med sine to mål senket Liverpool. Det var gøy!

N er for NEDTUR. Det vi fikk til over to kamper mot Sevilla var rett og slett ikke i nærheten av å være godt nok. Vi skulle vært bedre enn det Sevilla-laget der. Prestasjonene til Roma og Liverpool i etterkant viser oss hvorfor det er ekstra irriterende – vi kunne jo faktisk kommet langt. Årets aller største nedtur. Videoen under er united.no som snakker med supportere i Manchester dagen derpå.

O er for OLD TRAFFORD-TUMULTENE. Vi tapte mot City på Old Trafford i desember, og de lyseblå valgte å feire på svært høylydt vis. Mourinho var misfornøyd med det – og skal ha gitt beskjed om det. Da brøt tumultene ut i Old Trafford-korridorene, og det skal ha blitt kastet både vannflasker og melk etter Mourinho, og mange av spillerne fra begge lag skal ha blitt involvert. Det beste av alt er uansett at det ga oss denne grafiske fremstillingen av hendelsen:

P er for PIANO. Signeringsvideoen med Alexis Sánchez var mer spektakulært enn noe av det han har vist i United-drakta hittil. Artikkelforfatter synes egentlig at videoen var aldeles redselsfull, men samtidig… den var såpass koko at det nesten ble OK igjen. Nesten! Motherwells parodi da de signerte lånespilleren Peter Hartley permanent var helt på sin plass. Når det gjelder det sportslige, så kan vi forhåpentligvis kan vi ta det helt piano med bekymringene over chilenerens form – mye kan jo være forandret etter å ha fått en pre-season med klubben. Heldigvis.

Q er for QATAR. Denne sesongoppsummeringen er en fin anledning til å minne om en av sesongens mest spesielle historie – om da en av våre speideres bommet ganske kraftig på et speidertokt. Han skulle se Island-Tsjekkia, og tok derfor turen til Reykjavik. Problemet? Kampen skulle spilles i Qatar. Les den morsomme historien her. Under er en illustrasjon av hvordan vi tror lokalbefolkningen reagerte da en forvirret speider måtte spørre om hjelp.

R er for RAY WILKINS. Dette var altfor tidlig, Ray. En av cupfinaleheltene fra 1983 døde i april. Les Stuart Mathiesons tekst om han her, Andy Mittens tekst om han her og Bjarte Valens tekst om han her.

S er for SUPPORTEREN SOM BLE UNITED-SPILLER. Ray Wilkins er ikke den eneste som døde altfor tidlig i dette kalenderåret. 9. februar tapte Liam Miller den tøffe kampen mot kreften. Han kommer ikke til å bli husket som en av våre store, men United var den store klubben for Miller. Det er mange av oss som drømmer om å spille for United – de fleste i united.no-redaksjonen har nå gitt opp – men det er få av oss som oppnår det. Hvil i fred, Liam.

T er for TOPPKAMPER. Våre prestasjoner i toppkampene hadde vært et problem under José Mourinho, men denne sesongen endret dette seg, selv om vi blir slått av City her også. Under finner dere interntabellen for topp seks-lagene:

1. Manchester City – 24 poeng (8-0-2)
2. Manchester United – 19 poeng (6-1-3)
3. Tottenham – 13 poeng (4-1-5)
4. Chelsea – 12 poeng (3-3-4)
5. Liverpool – 10 poeng (2-4-4)
6. Arsenal – 6 poeng (1-3-6)

U er for USTOPPELIG. FOR en start Romelu Lukaku hadde på United-karrieren sin. Han scoret elleve mål på sine første ti kamper for klubben. Han klarte ikke å opprettholde det resten av sesongen, men kommer uansett ganske bra ut sammenlignet med tidligere toppscorere.

V er for VICTOR. Det er hyggelig å ha skandinaver i klubben, spesielt når de er så hyggelige og imøtekommende som Victor Lindelöf. Vi ville virkelig at han skulle lykkes, og derfor var det bare vondt å se på de første månedene hans i klubben. Heldigvis spilte han seg opp, og han har innimellom vist lovende takter, og forhåpentligvis kommer han seg jevnt opp på dette nivået. Det har vært rykter om et utlån til en Premier League-klubb slik at han kan få spille regelmessig, samtidig som han lærer seg ligaen, men uansett håper vi på progresjon neste sesong.

W er for WENGER. Til slutt var det altså slutt for Wenger i Arsenal. For noen dueller vi har hatt med franskmannen. Han vil bli savnet som type, mens det rent sportslig kanskje ikke er Arsenal-fansen som vil savne ham mest. Passende nok avsluttet vi med å slå Arsenal to ganger.

Y er for YEOVIL. Alexis Sánchez-debut, Angel Gomes-innhopp, innbyttermål av Lingard og Lukaku… Joda, motstanden var ytterst middelmådig (selv om Yeovil gjorde en tapper jobb), men dette var en skikkelig koselig kveld å være Manchester United-supporter uansett. United.no hadde livesending på Facebook fra store deler av kjøreturen ned til hanskebyen, og de mange timene i bil var definitivt verdt det. Dette er for øvrig også en mulighet til å (nok en gang) poste bildet av den fantastiske Yeovil-maskoten:

X er for X-FAKTOR. Igjen er det som oftest mannen helt bakerst som har stått for Uniteds X-faktor. For en målvakt David de Gea har blitt!

Z er for ZLATANS SORTI. Han kom tilbake etter skrekkskaden, omtalte seg selv konsekvent som en løve, men for en gangs skyld kunne ikke det sportslige backe opp den gedigne selvtilliten han viste utenfor. Det ble sju opptredener (to av dem fra start) for United denne sesongen, og ett mål – og det kom i tapet mot Bristol City. Overgangen til Los Angeles Galaxy ble en parentes i Uniteds sesong.

Æ er for ÆRAEN SOM ER OVER. Omsider avsluttes samarbeidet mellom José Mourinho og Rui Faria. Rui Faria har vært en venn og samarbeidspartner i nesten hele Mourinhos managerkarriere. Hvordan blir det uten Rui Faria neste sesong, tro? Les vår dybdesak om (den tidligere) United-assistenten her.

Ø er for ØVERST. Paul Pogba har vært omdiskutert også denne sesongen, men når det gjelder målgivende pasninger, så har han definitivt levert varene. Under finner du de med flest målgivende pasninger:

1. Paul Pogba – 12
2. Anthony Martial – 10
3. Romelu Lukaku – 9
4. Marcus Rashford – 8
5. Jesse Lingard/Juan Mata – 7

Å er for ÅRETS SPILLER. Nemlig Scott McTominay, som plutselig endte opp med en pris på prisgallaen etter at José Mourinho valgte å dikte opp sin egen pris. En eller annen på Twitter kommenterte at dette var det nærmeste Mourinho kunne komme å gi en pris til seg selv, men uansett: McTominay har gjort det bedre enn de aller, aller fleste hadde forventet, og har definitivt vist stor progresjon siden jeg så han første gang live i januar i fjor. Har han en stor fremtid i United? Tja. Men i en tid der Mourinho får (tidvis sikkert fortjent) kritikk for graden av utvikling spillerne hans viser, så er det i alle fall hyggelig å se én spiller som har blitt markant bedre. Så får tiden vise om han kan ta enda større steg.