På spakt vis ga United fra seg sin siste sjanse til å kvalifisere seg for Champions League med en blodfattig forestilling mot Huddersfield. «Vi rykker ned» sang Town-fansen, noe som bare tydeliggjorde hvor dårlige United var. Isaac Mbenza scoret sitt første mål på 23 kamper for Huddersfield denne sesongen, og bidro med nok et bevis på hvor ynkelig Uniteds forsvarsspill er.
United begynte faktisk godt. Deres mange bortesupportere ble tidlig hørt, med en velkjent hyllest til Eric Cantona, og snart sang de om McTominay. Hans mål etter åtte minutter roet noen nerver.
Annonse
United var veldig lite overbevisende: for sløve i angrep, og forskremte i forsvar. De var hele veien sårbare. Etter å ha fanget McTominays heading, sparket Lössl raskt ut, Luke Shaw feilberegnet situasjonen fullstendig, og Isaac Mbenza løp gjennom og satte inn utligningen under De Gea. Det var elendig forsvarsspill av Shaw, symptomatisk for Uniteds problemer denne sesongen.
Manchester Uniteds lille håp om en topp fire-avslutning ble knust da de ga fra seg ledelsen mot nedrykksklare Huddersfield, og med det tillot laget på bunnen av tabellen med 14 poeng å få et uventet 15. poeng som vil påvirke Ole Gunnar Solskjærs sommer.
Ikke mye har gått riktig for Terriers i løpet av deres to år i Premier League, men de kan i det minste være stolte av å ha tatt fire poeng fra Manchester United på to møter på John Smith’s Stadium. Huddersfield vant dette oppgjøret sist sesong, og til tross for en fryktelig start på denne kampen hadde de sine sjanser i andreomgangen til å sørge for et lignende sjokk her.
Til slutt var de strålende fornøyd med uavgjort, noe som er mer enn en kan si om United.
United hadde ingen andre å skylde på enn seg selv. De hadde noen imponerende kombinasjoner i løpet av den første halvtimen, hovedsaklig fordi de fikk lov til det [av Huddersfield], og Juan Mata, Paul Pogba og til og med Alexis Sánchez fant det lett å gli gjennom hjemmeforsvaret. Sluttproduktet til gjestene var omtrent like lite effektivt som Huddersfield selv, og det eneste som sørget for at de tok ledelsen var at Jonas Lössl ikke klarte å gjennomføre en enkel redning på Scott McTominays spekulative skudd.
Dette var pinlig igjen for United i en sesong full av pinligheter. Ikke bare slapp de inn et utligningsmål mot et lag som bare hadde ni hjemmemål i ligaen, men de ga også fra seg flere poeng, og med det endte den komiske Champions League-jakten.
United var likegyldige, sløve og selvtilfredse – adjektiver som presist oppsummerer både stallen og United-hierarkiet. United-supporterne må ha spurt seg selv «hvor mange?» etter Scott McTominays tilfeldige ledermål etter åtte minutter, og «hvor mange?» er fortsatt det relevante spørsmålet: hvor mange spillere bør de bli kvitt?
Herrera var den eneste som viste noe lederskap i respons til å det å havne under, og klubbens manglende evne til å komme frem til en ny avtale med ham gjør at han har blitt enig med PSG om å forlate United til fordel for dem. Om bare Alexis Sánchez kunne blitt med.
Det reflekterer dårlig på United at Scott McTominay er eksempelet for både nåværende og fremtidige spillere. McTominays mentalitet i Huddersfield, og hans reaksjon etter å ha gitt United ledelsen, der han ikke feiret, minnet om Paul Scholes, Ryan Giggs og Cristiano Ronaldo. Heller enn å nyte sitt andre mål på like mange måneder, så krevde McTominay at en lagkamerat skulle hente ballen for å få spillet i gang igjen fortere. McTominay ville vært en verdig vinner igjen av «managerens årets spiller» [prisen Mourinho diktet opp i fjor] på torsdagens prisseremoni på Old Trafford.
McTominays oppblomstring, og Sánchez’ fall, støtter endringene i rekrutteringspolitikk som Solskjær og Mike Phelan leder an. De ønsker spillere som er genuint trollbundet av tanken på å spille for United, og det er en motvillighet til å jakte de store navnene. Ut fra hva vi så på John Smith’s Stadium, så er det lett å skjønne hvorfor.
