Du kan ikke lære en gammel hund nye triks heter det i et engelsk ordtak.
Likevel er det akkurat det mange United-supportere krever av José Mourinho.
Kravet er like banalt som det er komplisert – United må score flere mål.
Annonse
Riktignok har pilen pekt riktig vei med en økning på 14 Premier League-scoringer denne sesongen, men United trøbler rett og slett offensivt og sliter ganske enkelt med å bryte ned motstandere.
Nå skal vi ikke glemme at Mourinho er en mann som har basert hele sin karriere på å snekre sammen kompakte topplag, men også når vi skyver underholdningsverdien til side og kun ser på resultatene, er det åpenbart at United er nødt til å forbedre det offensive spillet.
Men nøyaktig hva er det som ikke fungerer?
Som Henning Berg var inne på i analysen om «Falsk trygghet», starter problemet bakerst. Flere av ekspertene trekker fram at United-forsvaret ikke bidrar nok offensivt, til tross for at det består av to omskolerte vinger.
Forskjellene er enorme sammenlignet med Champions League-mester Real Madrid. Mens United ofte ender opp med ineffektive «håndballangrep» mot motstandere som ligger dypt, baserer suksessoppskriften til (nylig avgåtte) Zinedine Zidane seg på hurtig angrepsspill, med venstreback Marcelo som en nøkkelbrikke.
Opta-tall viser med tydelighet hvor mye flinkere Real Madrid er til å danne offensive mønstre som tar utgangspunkt i hurtig igangsetting. Det handler eksempelvis om å skape samtidige bevegelser, slå ballen i medløp, og vri spillet med langpasninger.
Når United angriper mangler det derimot ofte både tempo og gjennombruddskraft, noe som gjør at laget ofte «står fast» på midtbanen.
Av de seks topplagene i Premier League er United det laget med færrest ballberøringer på motstandernes banehalvdel. De klarer rett og slett ikke å finne rommene de kan angripe i på riktig tidspunkt.
Annonse
Laget må ha evnen til å slå om til en raskere pasningsrytme i gitte situasjoner.
Dermed brenner United-supportere inne med spørsmål som «hvorfor skjer det ingenting?» og «hva er planen?» når laget stanger mot motstandere som West Bromwich og Brighton.
En sjanseskaper i verdensklasse kunne løst problemet.
Med stor sannsynlighet har planen vært at den spilleren skulle være Paul Pogba, men som analysen om «Pogba-problemet» konkluderte, har ikke franskmannen evnet å være den «boksåpneren» United har vært avhengig av i mange tilfeller.
Kevin De Bruyne (106), Christian Eriksen (95) og Cesc Fabregas (90) har i utgangspunktet samme forutsetninger som Pogba (39), men skapte over dobbelt så mange sjanser for sine lag denne sesongen.
Skapte sjanser i Premier League
At spillere som N’Golo Kanté (Chelsea), Kieran Trippier (Tottenham) og Ryan Fraser (Bournemouth) har bedre tall enn Pogba er enda et bevis på at United sitter på et stort uforløst potensial offensivt.
Uten et effektivt spill mot etablert forsvar uteblir også målsjansene. United var dårligst av topplagene foran mål med et snitt på 13 skudd per kamp og skjøt 56 ganger sjeldnere på mål enn det sjetteplasserte Arsenal gjorde.
Skudd på mål i Premier League
Annonse
Uten titler, står på mange måter Mourinho tomhendt igjen.
Portugiseren vil alltid være en motvekt til Pep Guardiola, men ekspertkorpset mener Mourinho er nødt til å justere filosofien sin dersom United skal ha ambisjoner om å måle seg med Manchester City.
Det handler først og fremst om å våge å ta større risiko, mener Petter Myhre, som bruker Louis van Gaals definisjon av «squeaky bum time» til å forklare hvorfor.
– Mourinho må tørre å sitte litt ubehagelig på benken når United angriper. Når desperasjonen slo inn mot Manchester City (3-2) og Crystal Palace (3-2), fikk vi se det vi ønsker å se av United.
Det betyr ikke nødvendigvis at Mourinho skal kaste alle prinsippene han har fulgt i 20 år over bord, men at det offensive spillet må prioriteres i kraft av at «hestene» slippes løs oftere.
Mourinho er nødt til å gi spillerne sine en manual på hvordan de skal bryte ned forsvar, mener Thore Haugstad.
– Uten det er resultatet et lag som verken overbeviser offensivt eller defensivt.
Det innebærer blant annet at Mourinho må finne en måte å spille på som gjør at spesielt Pogba og Alexis Sánchez kan spille på sine styrker som de to viktigste brikkene offensivt. I tillegg må eksempelvis Antonio Valencia og Ashley Young oftere få tillatelse til å forlate sin utgangsposisjon for å skape overtall høyere i banen, mens angrepsspillerne bør få mindre krevende oppgaver defensivt.
Den nåværende kampplanen er for restriktiv for et topplag som skal dominere de fleste kampene de spiller, mener Myhre.
– Jeg har sett trenere som snakker om det defensive 90 prosent av uka og 10 prosent om det offensive. Da er det de 90 prosentene du har i hodet når du går på banen, fordi det er det treneren er opptatt av, sier Myhre.
– For meg handler det om at Mourinho må få maksimalt ut av materialet sitt, og kanskje må han justere sin tilnærming for å få det til. Han gjorde Eden Hazard, én av verdens beste angrepsspillere, til en toveiskant, og en slik filosofi tror jeg var mer akseptert for ti år siden enn den er i dag. Tempoet er høyere nå enn det noen gang har vært, og da trenger du andre spillertyper.
Annonse
Det er helt sikkert en plan, men samhandlingen er ikke i nærheten av så god som den kan være.
I ekspertkorpsets premiss ligger det til grunn at problemet er strukturelt, og dermed Mourinhos ansvar og ikke spillernes. Samtidig skal det ikke ignoreres at også spillerne har en vesentlig innflytelse på det som skjer på banen.
Annonse
– Mourinho trenger mer fra Pogba, Rashford, Martial, Sánchez og Lukaku, men de trenger også mer fra ham gjennom bedre «coaching». United er nødt til å finne flyt, kreativitet og selvtillit når de skal angripe. Det vil gjøre tap til uavgjort, og uavgjort til seier, mener Oliver Kay.
Så nøyaktig hva skal Mourinho gjøre?
Ekspertene trekker spesielt fram to tiltak: det må angripes med større tempo, og gjenkjennelige situasjoner må skapes oftere.
– Laget må ha evnen til å slå om til en raskere pasningsrytme i gitte situasjoner, sier René Meulensteen til United-Supporteren.
– Det handler blant annet om smarte bevegelser og løp i siste tredel av banen. På den måten blir de mer uforutsigbare i det offensive spillet sitt.
Dette går tilbake til sammenligningen med Real Madrids spill og eksemplene på hvordan United stopper opp foran motstandernes forsvar uten å finne en vei igjennom.
Historisk sett er imidlertid ikke dette et klassisk Mourinho-grep. Derfor er det interessant å se om Kieran McKenna og de andre erstatterne til Rui Faria kommer inn med nye ideer som kan forandre lagets tilnærming, akkurat som Carlos Queiroz i sin tid introduserte Ferguson for andre måter å spille fotball på.
Det andre punktet handler om å trene på offensive situasjoner som utføres i kamp.
Få om noen er bedre enn Mourinho på å forberede sine spillere på å nøytralisere motstandernes styrker, men som Myhre var inne på – hvor stor del av treningshverdagen brukes på å drille offensive bevegelsesmønstre? Og hvor god er egentlig «manualen» han gir spillerne?
– Det er helt sikkert en plan, men samhandlingen er ikke i nærheten av så god som den kan være, mener Henning Berg.
– Det mangler litt på forståelse og samhandling. Det bør være en plan som et lett gjenkjennelig så de kan spille hurtigere fotball. City er et eksempel på hvordan det er mulig å skape masse sjanser kombinert med et strukturert forsvar. Det er samtidige bevegelser, og spillerne forstår hverandre og vet hva de skal gjøre fordi de kjenner igjen situasjonene som oppstår i kamp fra treningsfeltet. United er ikke drillet på samme måten.
Ballberøringer i 16-meter i Premier League
Et godt eksempel er trekantene til Guardiola. Over hele banen trer City-spillerne seg gjennom ledd med et pasningsmønster som baserer seg på enkle prinsipper om hurtig ballbehandling og overtall.
Det mest åpenbare kjennetegnet på Uniteds angrepsspill har vært bruken av Romelu Lukaku som et oppspillspunkt på topp, noe Mourinho brukte som en del av forklaringen etter 0-1-tapet for Brighton. I stedet for at én angrepsspiller trakk ned i banen og den andre stakk i bakrom, valgte både Martial og Rashford å møte ballen samtidig. Det samme så vi i FA-cupfinalen, da United virket rådville uten Lukaku banen.
Dermed forsvinner mange av målsjansene United skaper sammen med det naturlige oppspillspunktet på topp, noe som illustreres godt av skuddstatistikken i Premier League.
Skudd på mål i Premier League
Den positive tolkningen er at Lukaku (43) med tredje flest skudd på mål faktisk kommer til mange muligheter.
Den negative er at han er langt bak Harry Kane (76) og Mohamed Salah (67), og at spillere i andre posisjoner ikke er i nærheten av å bidra foran mål i samme skala. Neste United-spiller på listen er Jesse Lingard som er nummer 30. Pogba ligger på 51.-plass og scoret på bare 13 prosent av skuddene sine, noe som er langt under gjennomsnittet.
Med flere «noter» å spille etter i det kollektive angrepsspillet, kan forhåpentligvis flere spillere enn Lukaku komme i scoringsposisjoner oftere.
Denne delen konkluderer analysen av det som foregår på banen. På mange måter kan det argumenteres for at det begrensede kollektive angrepsspillet er den røde tråden i Mourinhos utfordringer. Et solid forsvar er avhengig av et angrep som truer motstanderen og omvendt. På samme måte kan ikke Pogba løse rollen sin alene – han trenger hjelp av både manageren og lagkameratene. Alt henger sammen med alt.
Den siste artikkelen i analysen tar for seg det som finner sted utenfor banen.
All statistikk: Opta Øvrige kilder: Grant Andersen (Opta) Tegning: Eirik Stormo
