Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no leserbrev som del av nettsiden. Takhøyden er stor, men vi forbeholder oss retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt. Leserbrev kan sendes til [email protected]. Oppgi fullt navn og helst alder, og fortell gjerne når, hvordan eller hvorfor du ble fan. Vi tar selvsagt også gjerne i mot reisebrev.
– Når frykten for å tape er størst
Av: Kjetil Nævisdal.
Jeg har ikke tenkt å diskutere poengsnitt, tabellplassering, antall trofeer eller andre statistikker. Ikke fordi jeg mener det er irrelevant, eller uviktig. Det er den enkleste måten å måle resultater på. Det er også dette som gir oss muligheten for å være med i champions league. Det gir oss skryterettigheter, og ikke minst penger i klubbkassa. Det er forskjellen på vinner, og taper.
Annonse
Men det er ikke relevant temaet jeg ønsker å diskutere. Ihvertfall ikke helt.
Innlegget vil handle om Josè Mourinho. Men også om Lous van Gaal, om David Moyes, om Sir Alex Ferguson, og til dels Pep Guardiola. Det vil handle om visioner. Filosofi, om SPILLET fotball.
Ikke det som står på skjermen oppi venstre hjørne etter 90 pluss tillegg, men det som skjer mellom avspark, og frem til dommeren løfter begge armer mot himmelen og blåser av kampen.
Og da er grensene langt vanskeligere å sette, ikke lengre en tabell i sort/hvitt, – tallenes tale. Da blir pokalen i glassmonteret på klubbens museum, “kun” et produkt. Produktet vi lever av å selge riktignok, men bør vi ikke se på kvaliteten til dette produktet, før vi svelger det rått?
Vi er inne på området fansen elsker å hate. Elsker å diskutere. Vi er langt inne de subjektive temaene uten klar fasit. Man elsker å diskutere dette, for ingen kan bevise hvor feil du tar, men du hater det også, for alle påstandene du kommer med kan ikke begrunnes med annet enn egen innlevelse, og valg av adjektiver. Og når har noen med sterke følelser for noe, noensinne blitt overbevist av andres meninger uten bevis? Sjeldent.
Men jeg skal prøve. I verste fall er vi enige om å være uenige. I beste fall -ja hva da? En klapp på skuldra kanskje? Det vi uansett er enige om, de fleste av oss -er at det engasjerer, og det er interessant å diskutere!
Det vekker følelser, og sterke meninger, og det er noe alle klubber trenger.
Annonse
Vi starter i september 2016.
Kjapp forhistorie; -de røde djevlene hadde opplevd det man i boksing vil kalle teknisk knockout. Til tross for en god runde med FA-cup seier under LvG, hadde David Moyes først knocket oss ut med å kvitte seg med et ekstremt verdifullt støtteapparat, før han omga seg med middelmådig mentalitet man ventet å se i Everton, mistet deretter garderoben og fikk sparken.
Vi spoler frem og Lous van Gaal, (som en klokke som hadde stoppet, fikk rett èn gang på tre sesonger med et FA-cup trofè), gav seg selv sparken med fotball selv den mest ihuga fansen kunne sovne til.
Vi lå definitivt nede for telling.
Tilbake til 2016.
Gigantenes kveld. United mot City. Tabelltopp mot tabelltoer. Pep mot Mourinho. Det stoppet ikke der, det var et byderby i tillegg. Det var “bare” en ligakamp i starten av en lang sesong, men for sulteforede fans nærmest frarøvet all entusiasme over en nitrist femårsperiode, kunne de like gjerne spilt CL-hymnen før avspark, plassert Pierluigi Collina som pipeblåser, og satt Arne Scheie i kommentatorboksen med det vakre VM-trofeet på krittmerket. Det var jul, bursdag og 17. Mai på èn gang.
Jeg trenger ikke minne dere på følelsen nitti minutter senere. Vi ble ydmyket første halvtimen, lå under med to mål og følelsen fra det bitre 1-6 tapet fra 2011 snek seg innpå som en edderkopp i perifersynet. Det gufset man får uten helt å vite hvorfor. En heldig utligning 12 minutter senere gjorde at vi kunne reise hjem fra kampen med et litt flatterende 1-2 i sekken.
Slått (men ikke ydmyket)?
Annonse
Hvordan er dette relevant?
Premisser. Vi går til styrerommet til klubben. De høye herrer som ansetter trenere. Et styrerom der blant annet Sir Alex Ferguson og Bobby Charlton har stoler. Hvor tungt stemmene deres veier vites ikke. Men likefullt et styrerom som kjenner klubbens historie, klubbens verdier, og visjoner. De vet hva Ferguson har stått for, og de vet hva fansen ønsker. Er det naturlig å tro at man ansetter en trener som samsvarer med disse verdiene, disse visjonene og filosofien? En trener som imøtekommer fansens krav om spillestil, om underholdning? Er det ikke tross alt i hovedsak grunnen til at Moyes og LvG til slutt begge fikk sparken?
Spørsmålet som vaker må vel være hvor styr innflytelse forretningsaspektet i klubben har. Altså cashflow og lønnsomhet kontra sportslige hensyn. Dersom man kun ønsker umiddelbare resultater er det ingen som er uenige at Mourinho var et soleklart førstevalg. Men var han det? Ikke i 2013 ihvertfall, da en merittløs trener fra Skottland fikk overta, ettersigende utpekt som arving av Ferguson selv.
Jeg vil ikke gå i detaljer rundt Mourinhos fortid og meritter. Kort oppsummert, han har vunnet Champions League med Porto og Inter, og ligaen med Real Madrid og Chelsea ved flere anledninger. Han har aldri vært i samme klubb lengre enn tre sesonger, og han har fått sparken i Chelsea og Real Madrid etter konflikter med sentrale spillere og/eller eier. Igjen, ingen betviler hans trofeer, hans poengsnitt og hans suksess. De står skrevet i historiebøkene.
Det vi også kan være enige om, er at Jose Mourinho er en pragmatiker, en kyniker, og en trener som baserer sin suksess på hardt arbeid, duellsterke og fysiske spillere, god defansiv organisering og rigide systemer med klart definerte roller på banen.
(Så kan man syntes akkurat hva man vil om det)
Poenget her er, hvorfor ansettes en trener som i utgangspunktet ikke passer kriteriene for klubbens og fansens forventninger, spesielt med tanke på fadesen med Moyes og van Gaal? Ferguson har ved flere anledninger uttrykt sin respekt for Mourinho, men sagt at han ikke syntes han er rett man for klubben -noe som også var tydelig når han gav seg som trener. Bobby Charlton og flere andre United-legender har før ansettelsen direkte uttalt at de ikke liker Mourinho sin lederstil og filosofi.
De fleste supportere jeg snakket med, med mente at Mourinho nå var i “drømmeklubben” sin. Overbevist om at dette var jobben han hadde ønsket hele tiden, og at han nå skulle forandre seg, sin filosofi, og sin måte å drive klubben på.
United var spesiell.
Selv håpet jeg jo på det samme. Trodde styret også dette? Hva slags avtaler ble gjort før penn ble ført på papir? Hva slags fremtid for klubben og fotballen forespeilet Mourinho styret før han fikk endelig ja til jobben? Synsing.
Mot City, på den sjebnesvangre septemberdagen i 2016 gikk United ut med et ønske om å angripe, å spille sitt eget spill.
Annonse
Annonse
Og vi ble unektelig straffet. For en som følger spansk fotball svært tett, gav dette direkte assosiasjoner til da Mourinho ledet sin første kamp mot Barcelona som trener for Real Madrid. Madrid ble totalt ydmyket 5-0 på Camp Nou i 2010. Dagen derpå besto sportsavisen Marca og Sport.es sine oppslag med ordet “naivt”. Han hadde gått ut offansivt mot Barcelona, og fått en svært dyrkjøpt lærepenge. Når Mourinho forlot Old Trafford en høstkveld seks år senere, etter et nytt nederlag mot Pep, virket ansiktsuttrykket å si “aldri igjen”. For meg ihvertfall. Det sier jeg fordi fotballen vi spiller bærer preg av det jeg håpte Mourinho skulle legge fra seg i London -denne overveiende pragmatiske tilnærmingen til fotball, der minimal risiko overskygger andre filosofier og taktikker, og også ønsket om å underholde fremfor alt.
I starten så vi det på bortebane mot de andre topp-fire motstanderne.
Så fikk vi se det på hjemmebane mot disse lagene.
Og i år ser vi det også på hjemmebane mot middels gode lag.
Det nærmer seg sesong nummer tre for Mourinho.
“Prosessen” han hele tiden har snakket om pågår fremdeles. Legg merke til at jeg ikke avviser resultater. Vi er på andreplass, en klar forbedring poengmessig fra i fjor. Vi kan enda vinne FA-cupen. For meg er det i den grad det er mulig, ikke særlig interessant.
Jeg ser på to mulige scenarioer:
Mourinho følger sitt vante mønster, og forlater skuta etter tre år
Mourinho følger en langsiktig plan der han ser for seg å bli i klubben i uoverskuelig fremtid
Disse to punktene er ekstremt relevante.
Det første punktet her virker selvsagt mest sannsynlig. Argumentene er mange for akkurat det -viktigst av dem hans historikk. Måten han også signerer en rekke høyprofilerte “ferdige” spillere som nærmer seg, eller er på karrieretopp for korsiktig suksess bidrar også til å forsterke det inntrykket. Videre har jeg fulgt Mourinho siden han slo igjennom som trener, og måten han håndterer media, uttaler seg om spillere og fans, og måten han håndterer unge spillere, er identisk med den røde tråden som følger hans korte perioder som trener før han havner på kant med fans, spillere, eller styret, og forsvinner videre. Uten at det blir noe annet enn synsing såklart.
Det andre punktet må være det eneste punktet som taler for at man ønsker å beholde ham inn i neste sesong. Veldig ofte når vi snakker om Mourinho’s levetid i klubben, og hvorvidt han bør bli eller erstattes, er argumentene; “Han må få tid”, “Han er i en prosess”, “Han har ikke fått nok penger/gode nok spillere”, eller “Det finnes ingen andre gode alternativer”. Alle argumenter som utgår dersom man ser for seg et scenarion med kun en sesong igjen i klubben.
For meg er punkt èn nærmest et dommedagsscenario.
Jeg skal utdype. Dersom Mourinho vet han bare skal bli neste sesong, vil hans motiver i sommerens vindu kun være å skaffe ferdigutviklede spillere som kan levere jevnt og godt, og vi vil i enda større grad se de unge spillerne som Rashford, Martial, Pogba, Fosu-Mensa. Tuanzebe og Pereira forsvinne ut. (De tre sistnevnte er jo ikke i dagens spillerstall, men alle spillere som har levert godt på utlån og regnes som svært talentfulle)
Vi risikerer å sitte med et lag nærmest blottet for ungt spennende spillermateriale i inngangen til sommeren 2019, med en tropp med snittalder på rundt 30 år, mange over toppen, enorme lønningsposter -en rekke av disse spillere på vei nedover, som man kanskje ikke for solgt fordi ingen andre er villige til å møte lønnskravene. Enda verre for meg, måten kreative spillere fases ut, og vi sitter igjen med arbeidshester hentet for å vinne dueller, gå i krigen -antifotball. Ikke disse artistene, ballkunstnerne som jo tross alt er grunnen til at de fleste av oss forelsket oss i fotball på et eller annet tidspunkt.
Faren er med andre ord at vi selger klubbens fremtid og hele den langsiktige planen fordi man satser alle pengene på ett kort, nemlig umiddelbar suksess i ligaen neste sesong.
I verst tenkelig scenario risikerer vi å ikke vinne noe som helst, få en Mourinho ala den vi så i Chelsea eller Real Madrid som splitter tropp og kommer på kant med fansen for å komme seg bort. PSG venter med åpne armer på en trener som mestrer champions league. Og dermed sitte med en tropp som er alt annet enn bygd for fremtiden, og neste manager må altså starte fullstendig på ny.
Argumentet mange bruker for å beholde ham i dag, merkelig nok.
Så må man spørre seg: er risikoen for at dette skjer virkelig verd å gi Mourinho enda ett år bak roret, og kanskje 2-300 millioner pund til? Hva skjer med Pogba, Rashford og Martial i løpet av denne tiden? Allerede er det tydelige gnisninger, og intervjuene med Martial og Pogba er alt annet enn oppløftende. Ingen forplikter seg til klubben, ingen sier de er lykkelige, ingen avkrefter muligheten for å forsvinne til sommeren. Pogba svarer direkte at “It’s too soon to consider” når han blir spurt om hvorvidt han blir eller reiser, og Martials agent det samme. Akkurat her vil jeg si at dersom vi mister Martial eller Pogba er det en direkte fallit-erklæring for klubben. Mange er kanskje uenige. Men vi snakker altså om fotballens udiskutabelt største talenter, helt i toppsjiktet, begge sett på som de lysende stjernene som skulle ta klubben videre. Ikke bare hva det vil si dersom vi mister dem direkte, men ikke minst -hva slags signaler vi sender til andre unge spillere om muligheten for å spille for oss, og utvikle seg her.
Men nå skal jeg ikke male fanden på veggen, og vi skal jo ikke legge alt for mye i rykter, selv om man kan få en viss temperaturfølelse utifra spillernes uttalelser, om ikke annet. Bekymringen derimot, den er der.
Så tilbake på punkt to.
En periode med Mourinho i overskuelig fremtid. For meg blir da spørsmålet om klubbens identitet, retning og filosofi langt viktigere. Hva kan vi som fans forvente av Mourinho? Han snakket i sinte ordlag om mangel på offansiv samhandling etter å ha drillet på dette i to dager før kampen mot Brighton. Noen ser på det som positivt og en utvikling i riktig retning, andre lurer på hva Mourinho har holdt på med de foregående nitten månedene.
Eller som Dag Langerød liker å si, er glasset halvfullt eller halvtomt?
Likeså kan man si etter kampen mot Swansea. Vi fikk kanskje den beste halvtimen vi har sett av United under Mourinho, ENDELIG fikk vi offansiv samhandling, spillermål som kom av kombinasjoner, bevegelse og åpent spill, og ikke bare andreballer eller kontringsmål med individuell brillianse. Jeg elsket det.
Desverre varte kampen i nitti minutter, og selv om jeg ikke vil svartmale at vi ror iland en ganske komfortabel 2-0 seier, blir det igjen voldsomt optimistisk å være helt fornøyd med at vi nok en gang legger oss bakpå og skal trygge ledelse mot et lag vi har i lommen. Istedenfor er vi to kjemperedninger fra De Gea unna å måtte ta hjertemedisiner, for det som burde være en enkel trepoenger. Jeg velger allikevel å ta det positive med videre fra akkurat den kampen, vi må kunne glede oss over det som blir bedre.
Det som derimot skuffer meg litt, er laget som er på banen når vi spiller denne fotballen. Igjen sitter altså Martial, Rashford og Shaw på benken, unge spillere desperate etter spilletid. De som man med stolt hjerte ser for seg løfte trofeer om fem eller åtte år i united-drakt, som verdensstjerner. Mens Young, Sanchez og Mata foretrekkes. Og ikke misforstå -jeg syntes Young har vært tidvis bra, Sanchez har meget bra toppnivå, og Mata er både god, og en fin type jeg liker godt.
Poenget her er valgene som taes -signalene det sender. Dersom ikke kamper på hjemmebane mot Swansea er stedet for å gi de unge muligheten, utvikle laget og skape samhandling for de som skal være vår fremtid, ja når da? Eller mer direkte, hva er tanken bak å signere Sanchez dersom det stjeler spilletiden fra Martial? En spiller som har bedre offansive bidrag enn eksempelvis Sane, målt i effektivitet pr spilte minutt? Det virker planløst, og mange har også bitt seg merke i at Sanchez beveger seg i samme rom som Pogba er på sitt beste i, nemlig fremskutt sentral venstre midtbane. Og vi så det igjen mot Swansea, Pogba var «tvunget» å bevege seg på høyresiden, og spilte ingen utpreget god kamp, selv om han ikke var direkte dårlig. Så kan man mene hva man vil om hvorvidt han bør være like god over hele banen fordi han kostet oss mye penger. Det er på siden av poenget jeg vil fremheve.
Mange sier at Pogba er for lat, for dårlig, for ufokusert. Overvurdert.
Noen mener tilogmed at Martial ikke er god nok pga mangel på defansive ferdigheter.
Og alt jeg kan si til det er; -hvem? Hvem er da gode nok for å være vår fremtid? Er det godt nok for en klubb som Manchester United å bevege oss inn i en bruk-og kast mentalitet der vi kan ødsle 3-4 milliarder hver sommer, fordi vi har ansatt en trener med lange tradisjoner for å kaste bort store talenter til fordel for umiddelbar suksess med etablerte spillere? Pogba var forøvrig også Marquee-signeringen til Mourinho, så her er unnskyldningene for å ikke få mest mulig ut av ham syltynne, uten at jeg på noen måte skal frita Pogba ethvert ansvar for egne prestasjoner, for det faller selvsagt mye på ham selv også.
Men all erfaring tilsier at trener er alfa omega i utviklingen av spillere fra de er 16-25 år.
Jeg tror de fleste ser den røde tråden. Jeg påstår ikke å sitte på svarene for hvorvidt Mourinho er rett mann, eller hvem som kan ta over. Langt ifra. Men jeg tør mene noe, tør stå for de meningene, og jeg tør påstå at nei, målet helliger ikke alltid middelet.
Jeg mener at vi under Mourinho tar store steg TILBAKE som klubb. Ja vi fikk et Europaliga-trofe. Ja, vi kvalifiserer oss til Champions League neste sesong, og vi kan også vinne FA-cupen for tredje året på rad.
Vi gjør det fordi vi er mer pragmatiske enn noensinne. Fotballen i år minner meg mer om Norge i 1998 under Drillo -et lag bare nordmenn kunne elske. (Ref. Hellas 2004.) Innrømmelsen over at vi er så dårlige at vi ikke evner å spille eget spill, er rett og slett ikke forenlig med min visjon for hvor vi som klubb bør være, har økonomiske muskler og spillermateriale til å være i.
Mourinho overtok ikke et lag som ikke kunne vinne over Sevilla i åpent spill på Old Trafford, og han har brukt 3 milliarder og hatt to år siden den gang. Sevilla er ikke et elendig lag, men vi prøvde ikke engang score mål før det var spilt 75 minutter. For meg er det kjernen i alt som er galt med Mourinhos tilnærming til fotball.
«Prosessen»:
Og jeg ser ikke fremgangen på banen. Jeg ser ikke samhandlingen, utviklingen av relasjoner, eller at de fremtidige stjernene blir løftet frem. Jeg tror ikke på at Mourinho blir her lengre enn til 2019, og jeg er livredd for hva resultatjaget og egoet hans kan gjøre med troppen i løpet av det året som kommer. Han har brukt 3 milliarder, og fotballen han spiller har stort sett bestått to dype midtbane-ankre, ekstremt defansive vinger, med lange baller mot Lukaku, Pogba og Fellaini, med kontringsspill. Målene kommer stort sett som følge av andreballer, overganger eller på dødballer med individuell brillianse. Ikke som mot Swansea der vi endelig fikk se lagspill og et United som angriper med risiko og frihet for de offansive spillerne. Slik fotball vi burde dyrke.
I hver kamp. I nitti minutter.
Men til tross for at Mourinho er i skyttergraven når han forsvarer kritikerne, og bruker statistikker, tall og historie med meritter for alt det er verdt, så stoler jeg på egne øyne. Jeg lar meg ikke begeistre når vi spiller fotball -eller sjelden sådan. Jeg misliker å legge oss på rygg på Old Trafford, jeg hater at vi stopper å spille fotball når vi leder.
Så får vi håpe at første halvtimen mot Swansea var smakebiten på hva vi har foran oss, og ikke unntaket som bekrefter regelen. Jeg tror nemlig ingen titler kan redde kjedelig fotball på sikt, og Lous van Gaal er beviset på nettopp det.
Jeg liker rett og slett ikke at frykten for å tape er større enn ønsket om å vinne.
