Mine tanker etter Spurs

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned eller sier sine tanker om United i forbindelse med de fleste kamper.

Her er hans tanker etter Tottenham.

Mine tanker etter 2-0-tapet

En sjokkerende prestasjon. Spesielt med tanke på at vi, i den formasjonen, stilte med det beste laget vi kunne stille. Og fordi 10 av de 11 som startet hadde hatt ni dager på å forberede seg til kampen.

Det var en sjokkerende prestasjon fordi så mange var så svake samtidig.

Selv David de Gea gjorde uvanlig mye rart.

Paradokset var også at vi var best i den perioden da vi slapp inn de to målene, og at vi spilte 0-0 i den perioden vi faktisk var ordentlig svake.

Etter 1-0 sa jeg høyt til kona at «ja, vi har i alle fall hele kampen å snu det på, eller blir det som mot Chelsea forrige sesong?».

Dessverre ble det som mot Chelsea.

Jeg tror vi tapte av følgende grunner, det taktiske, det mentale og fordi Tottenham hadde lagt en perfekt plan som de lyktes med fra aller første sekund.

For å begynne med det taktiske.

Der jeg så kampen i sofaen min tok jeg meg i å lure på hvorfor United ikke i de vanskeligste bortekampene stiller med tre rendyrkede midtbanespillere?

Jeg skrev også en sak om dette på united.no tidligere torsdag.

Vår beste kamp så langt under Jose Mourinho var vel egentlig hjemmekampen mot Chelsea i april i fjor. Da stilte vi opp i 4-3-3 (eller 4-3-2-1 om du vil), med Pogba, Herrera og Fellaini som sentrale midtbanespillere, og med Jesse Lingard og Ashley Young som løpsvillige bier rundt Marcus Rashford som spiss.

Denne sesongen har vi aldri gjort det mot de beste.

Jeg synes det er åpenbart, spesielt på bortebane mot gode lag, at vi må beskytte backrekka mer enn vi har gjort. Vi må ta opp kampen sentralt på banen først. Nemanja Matic klarer det ikke alene. Paul Pogba er nemlig ikke best defensivt, og Jesse Lingards rolle i laget er en helt annen enn å være den rene sentrale midtbanespilleren.

Det betyr at Lingard, i mine øyne vår klart beste onsdag kveld, i en slik formasjon antakeligvis ikke hadde fått starte, fordi han hadde blitt ofret for at Anthony Martial og Alexis Sanchez skulle spille rundt Romelu Lukaku.

Marouane Fellaini eller Ander Herrera, som gjorde et dårlig innhopp, ville fått jobben, men rammebetingelsene for Matic, for Pogba, for Fellaini/Herrera og for United som lag, ville, tror jeg, blitt atskillig bedre.

Det kan likevel godt hende vi hadde tapt. Kanskje hadde det ikke utgjort en forskjell, men jeg ble skremt av måten Tottenham – og Arsenal i forrige tøffe bortekamp – egentlig bare løp forbi oss sentralt på midtbanen. Uten at vi vi en gang forsøkte å justere. Det så i alle fall ikke slik ut.

Som en konsekvens var jeg nær ved å gi Matic aller dårligste karakter på spillerbørsen. Han var elendig, vår dårligste, selv om jeg altså stiller spørsmålstegn ved om United, i slike kamper, er satt opp rett slik vi gikk ut mot Tottenham.

Men fra det taktiske til det mentale.

Jeg forstår faktisk ikke at en spillergruppe på dette nivået kan bli så rystet av et tidlig 1-0 og så 2-0 før halvtimen var spilt. Det var én time igjen å spille, men med et par unntak så virket troen og viljen til i alle fall å kjempe for æren utover å være forduftet fra de fleste.

Det er sånt man egentlig mest forbinder med Arsenal, og da mener jeg det i verste mening.

Det tidlige baklengsmålet hjalp heller ikke, og det var direkte smertefullt å se hvor rystet spesielt Chris Smalling, men også Phil Jones ble av det. 

Antonio Valencia mistet det også helt. Jeg har aldri sett ham så svak som i de første 45. I 89 av 90 minutter bidrar han ingenting offensivt, heller. Han timet taklingsforsøk dårlig, tapte dueller, ble løpt forbi, ga bort frispark og skulle hatt straffe dømt mot seg.

Ashley Young på motsatt side var ikke mye bedre, men jeg har null tro på at Luke Shaw ville vært noe bedre alternativ. For å si det på en annen måte: Når har Shaw overbevist i et United-lag som sliter? Jeg kan faktisk ikke huske at det har skjedd.

Slik United fremstod så skal Shaw, Marcos Rojo og Victor Lindelöf egentlig være glad for at de slapp unna.

Så er jeg veldig spent på hva slags konsekvenser kampen får.

I og med at så mange var så svake, betyr det da at Mourinho gir de samme gutta sjansen til å rette opp inntrykket i en atskillig lettere kamp mot Huddersfield lørdag? Eller bruker han nå sjansen til å gi en tøffere Rojo eller en mer pasningssikker Lindelöf sjansen på stopperplass? Og hva med Rashford, Herrera, Mata og Shaw, da? 

Mitt tips: Jeg tror de aller, aller fleste får sjansen igjen, fordi Mourinho innerst inne vet at de er våre beste.

Så skal jeg komme med en innrømmelse.

Jeg ga Paul Pogba 5 på vår spillerbørs (fra 3 til 10). Det var nok for høyt. Han lå på 4-4,5 i hodet mitt etter 1. omgang, men så gjorde han forarbeidet til vår eneste sjanse etter pausen og strødde også et par andre pasninger. Det vippet ham opp til 5 der og da, da jeg måtte ta avgjørelsen i samme sekund dommeren blåste av, men han skulle nok bare hatt 4. Så usynlig og så svak var han nemlig ellers.

Alexis Sánchez skal ha for at han prøvde og ville, mens Anthony Martial gikk fra en høyst halvveis 1. omgang til en 2. omgang hvor han ikke fikk til noe. Det er små marginer for franskmannen, en vellykket finte kunne gitt en viktig redusering, men alt gikk galt de siste 45. Et trist skue. Akkurat som Romelu Lukaku var det på topp, selv om det må sies, igjen, at arbeidsvilkårene ble vanskelige, og at United som lag overhodet ikke spiller til hans styrker. Det frikjenner ham likevel ikke for den prestasjonen.

Dette skrives i 14-tiden torsdag, på en dag hvor jeg har kveldsvakt på united.no.

Jeg har bevisst ikke lest én eneste ting om kampen tidligere i dag, men jeg kan tenke meg at det er en del krisestemning rundt omkring.

Jeg kan forstå skuffelsen, men personlig er jeg ikke så overrasket, dessverre. Dette kom jo faktisk ikke som lyn fra en klar himmel.

Personlig følte jeg meg svært komfortabel før avspark, og jeg sa til de andre på jobben at jeg nesten følte meg for rolig.

Jeg har sittet med en følelse av at Alexis Sánchez fort blir den brikken som tar oss ett steg nærmere toppen. Den følelsen sitter fortsatt i, men  samtidig er det bare å innrømme at bortekamper, mot de beste, ikke har vært noe dette United-laget har vært gode i.

Arsenal-kampen i november er vår eneste seier under Mourinho, og selv om den var ekstremt deilig siden vi var i førersetet hele veien, så var det jo sjansebonanza til Arsenal. Det var langt i fra en overbevisende kamp totalt sett. I alle fall ikke defensivt.

At alt skulle snu bare fordi Sánchez erstattet Mata/Rashford i laget var nok litt for håpefullt, i alle så kjapt inn i chilenerens United-karriere.

Vi hadde også fem seirer på rad før denne, men med dette United-laget er faktisk ikke normalen at vi rader opp 10 på rad. Et feilskjær ligger alltid og venter. Dessverre.

Trøsten kan være at vi faktisk bare har igjen Manchester City av de beste på bortebane denne sesongen, og at vi faktisk er atskillig bedre hjemme, der vi skal møte Chelsea, Liverpool og Arsenal de neste månedene.

Og én ting til: Dette var én kamp. En elendig kamp, ja, som ga enorm frustrasjon og oppgitthet også hos meg, men det var én kamp.

Vi ligger fortsatt på 2. plass, og til de av dere som eventuelt har servert deres dommedagsprofetier nå i dag så er det greit å huske på at de fleste andre også sliter.  

Tottenham stod uten seier i to av sine siste tre i ligaen før denne, Liverpool tapte akkurat mot Swansea (og WBA i cupen), Chelsea har vunnet to av sine siste ni og Arsenal har tapt to av sine tre siste kamper. 

Selv om noen kanskje, innerst inne, har håpet på gull denne sesongen, så er det heller ikke det vi kjemper om i Premier League nå. Vi kjemper om en Champions League-plass, og for ordens skyld hadde det da samtidig vært greit å bli nummer to.

Med tanke på formen til de andre er det absolutt fortsatt en god sjanse til det. Vi ligger tre poeng foran Chelsea og Liverpool, fem foran Tottenham og vi har bedre målforskjell enn alle tre etter at det nå er spilt to tredeler av sesongen.

Som nevnt så har vi også Chelsea og Liverpool igjen på hjemmebane.

Tottenham-kampen ble dessverre likevel en ny bekreftelse på utfordringene og svakhetene i dette United-laget. Vi er fortsatt et lag under utvikling, om noen trodde noe annet.

Det er tankevekkende at vi sliter såpass mye med å komponere rett midtbane, at stopperne er så svake som igangsettere og blir så stresset under press, og ikke minst at det virket som om spillerne ga opp etter 30 minutter.

Så er det åpenbart at vi ikke kan fortsette med slike prestasjoner borte mot de beste, men i mitt hode handlet ikke dette om en for defensiv tilnærming, som Mourinho ofte blir beskyldt for.

Det handlet om det motsatte, at vi var for offensive, og så ble det helbom over hele linja.

På grunn av det, på grunn av at alle sviktet, er jeg også svært forsiktig med å skulle finne en eller flere syndebukker. Det var kollaps over hele linja.

Jeg vet at Jose Mourinho har ansvaret for det sportslige, men onsdagens kamp ble så spesiell at det, i mine øyne, er umulig å være seriøs og samtidig gi ham skylda for alt. Hvis så, så må man også gi ham æren de gangene enkeltspillere faktisk gjør noe bra.

Mourinho har et enormt ansvar, men det har også spillerne.

Det var ikke Mourinhos feil at Jones tapte duellen mot Kane, at Smalling tapte den mot Dele Alli og at ingen fulgte Christian Eriksens løp inn i feltet slik at det stod 1-0 etter 10 sekunder.

Det var ikke hans skyld at Phil Jones beinet ballen håpløst i eget nett.

Men taktikken var hans ansvar, byttene var hans ansvar, selv om alle fotballtrenere nok vil skrive under på at det er vanskelig å justere når det sviktes så totalt over hele linja. 

Jeg frikjenner ham faktisk for Marouane Fellaini-byttet, all den tid jeg overhodet ikke tror at han sendte utpå en skadet spiller. Det var maksimal uflaks, og det ødela for Marcus Rashford som jo var på vei inn da det skjedde. 

Jeg kjøper også at Ashley Young starter i stedet for Luke Shaw, all den tid jeg aldri har sett noe fra Shaw som gjør meg overbevist om at han er mye bedre enn Young defensivt, samtidig som Shaw faktisk er på et veldig mye svakere nivå offensivt enn Young.

Mourinho må gjerne bruke Shaw for min del, men Young har vært bedre enn Shaw denne sesongen. Jeg forstår derfor valget.

Marcus Rashford har også vært svakere enn Martial og de andre offensive spillerne denne sesongen, så det eneste jeg reagerte på var vel egentlig at Mata ble valgt som innbytter i stedet for Rashford, siden Spurs var såpass på oss at jeg ville valgt tempoet og de kjappe beina til unggutten før Mata. Samtidig, Juan har akkurat skrevet under på en ny kontrakt. Det var kanskje et tegn på tillit. 

Men igjen, dette var én elendig kamp, kanskje den svakeste i Mourinhos regjeringsperiode.

Kanskje trodde spillerne, som meg, at Alexis Sánchez skulle utgjøre den store forskjellen, at dette skulle «gå lettere».

Kanskje blir det dermed viktig læring – igjen – om hvor lista må ligge.

Personlig mener jeg at vi, spiller for spiller, ser ganske så bra ut nå, men Mourinho og spillerne har åpenbart noen problemer de må finne bedre løsninger på. Det taktiske mot de beste har vi ikke funnet godt nok svar på. Det er heller ikke første gang enkeltspillere litt for raskt blir rystet, og så må vi selvsagt finne den beste måten å få maksimalt ut av våre mest offensive spillere.

Nemanja Matic bekymrer meg også litt. Fra å være tidvis strålende tidligere i høst føler jeg han er på lavere nivå nå, og det i en svært, svært viktig rolle i dette United-laget.

Det positive med fotballen er at neste kamp sjelden er langt unna, og at vi stort sett slår ganske så bra tilbake etter skuffelser.

Så kan bare tiden vise hvordan dette går, men jeg ville faktisk tippet ganske så hardt nå på at vi blir nummer to i ligaen, og at vi i alle fall klarer topp-4.

Vi slår Huddersfield til helga, Newcastle uka etter og Huddersfield eller Birmingham i FA-cupen.

Så er det Sevilla borte.

Det blir den neste store testen på bortebane mot et topplag.

Få Eric Bailly tilbake, sett innpå en ekstra sentral midtbanespiller og få orden på overgangs-spillet og bli flinkere til å utnytte stort bakrom når vi får det, så skal du ikke se bort fra at vi faktisk kan slå de fleste mot slutten av sesongen.