Mine tanker etter Burnley

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker før eller etter de fleste United-kamper.

Her er hans skriverier etter lørdagens kamp.

Mine tanker etter Burnley

Jeg hadde vondt langt inn i magen. Det knøt seg fullstendig.

Å tape stort, som mot Chelsea, er skuffende og irriterende det også, men det er mye, mye verre når jeg sitter igjen med en følelse av urettferdighet, som jeg gjorde etter Burnley-kampen.

Hvem vet, kanskje hadde kampen skylda i at jeg har ligget syk et par dager etterpå.

Min umiddelbare følelse var at jeg synes synd på gutta, at de hadde gjort mer enn nok til å vinne klart, men at det var «one of those days».

Så leste jeg i kommentarfeltet på united.no og i sosiale medier, og la merke til at noen mente at Mourinho måtte fjernes, at  mange av spillerne (som vanlig) ikke holder mål, og at det meste var helsvart.

Det hjalp selvsagt ikke at City, Arsenal og Liverpool samtidig scoret fire hver på bortebane.

Etterpå har jeg – delvis fra senga – pratet med flere for å høre hva de mener.

Likevel har ikke følelsen endret seg.

Vi var veldig uheldige.

38 avslutninger er én ting. Et tosifret antall store sjanser er enda viktigere. En del av kombinasjonene i forkant av sjansene var også strålende. Det var godt spill, akkurat det vi ønsker. Vi skapte også mange sjanser. Akkurat som vi ønsker.

Men vi fikk ikke det viktigste, målene.

Det handler selvsagt ikke bare om uflaks.

Som én sa til meg: «Hadde City hatt 37 avslutninger mot mål så ville de scoret seks…». Jeg er enig i den grunntanken.

Og når sjansesløseriet kommer rett etter at vi spilte 1-1 mot Stoke – etter 9-3 i store sjanser i den kampen – så handler det selvsagt også om mangel på dyktighet der det teller mest.

Likevel blir det, i mine øyne, helt feil å ta Mourinho eller spillerne for dette, for hva er det egentlig vi ønsker av et United-lag? Akkurat nå skaper vi faktisk mange sjanser mot lag midt på treet i Premier League, og vi har i samme periode også vist at vi evner å holde nullen i flere kamper, blant annet mot Liverpool A og City B.

Det vi har sett er i alle fall et United-lag som har skapt mer enn nok til å vinne klart både mot Stoke og Burnley. Vi har heller ikke sluppet til så mange sjanser i de kampene.

Offensivt, i flere av de siste kampene mot lag vi skal slå, har vi vært bedre nå enn vi var i starten av sesongen, selv om forskjellen var at vi vant jevnere kamper i ligaåpningen, mens vi har gått på noen poengtap når vi har vært overlegne de siste ukene.

Det har altså vært positiv utvikling, rent spillemessig, selv om én scoring på 62 avslutninger og fire tapte poeng mot Stoke og Burnley er ekstremt skuffende.

Vi har sett et United-lag som taktisk utmanøvrerte Liverpool på bortebane, og sikret et akseptabelt poeng der, og vi har faktisk holdt nullen i fire av de siste sju kampene. Chelsea-kampen er faktisk den eneste stygge blemmen nå på ni kamper, den eneste kampen vi har sluppet inn mer enn ett mål i siden september, det eneste tapet vårt siden september.

Det eneste som egentlig mangler – hvis man generaliserer – er målene.

Hadde vi fått som fortjent hadde vi slått både Stoke og Burnley, og da ville vi hatt 19 poeng i stedet for 15. Da ville avstanden opp til ligalederen kun vært fire poeng. Nå er den åtte.

Hadde Zlatan scoret «for moro skyld», slik han gjorde det i PSG, hadde vi trolig også tatt poeng hjemme mot City (flere store sjanser misbrukt) og slått Watford (bommet på stillingen 1-1 i sluttfasen) og kanskje også slått Liverpool (den headingen var en gigasjanse). Jeg skal imidlertid ikke dra det så langt at om han hadde gjort 1-1 mot Chelsea, så hadde vi tatt poeng der. Man scorer aldri på alle sjanser, noen redder keeperen og noen bommer man uansett om man heter Zlatan eller Messi, men poenget er mest å få frem at det har vært sjanser – og muligheter – i de fleste kamper. På avgjørende tidspunkt.

Til en viss grad kan man snakke om manglende marginer eller mangel på flyt, spesielt da noen av sjansene har vært så store som de har vært. Stoke og Burnley-kampen var ekstreme kamper.

Jeg kan faktisk forstå Mats Svenssons kommentar rett etter kampen, som nesten var tom for ord.

Les også: – Jag är i total chock

Åtte poeng frem etter 10 kamper er uansett mye, veldig mye. I alle fall mye mer enn jeg er komfortabel med. Spesielt siden flere av lagene som ligger der også er i veldig god form, samt at et par av dem «slipper» utfordringen det er med å spille i Europa denne sesongen.

Se bare på hvordan vi har slitt etter Europa League-kamper. Så langt har vi ett poeng på tre kamper i ligaen etter Europa League-oppgjør. Akkurat det er grøss og gru før søndagens kamp mot Swansea.

Mangelen på scoringer handler litt om uflaks, det kommer man ikke unna når Zlatan bommer på ballen upresset fra kort hold. Det er små marginer, og vi har lite flyt. Jeg savner også en råskap foran mål som Zlatan – tross alt det han kan – kanskje ikke har fordi han er blitt litt for treg. Følelsen er i alle fall, akkurat nå, at en spiss med hakket mer kjappe bein kunne hatt det ekstra tidelet som trengs for å score i stedet for å bomme.

Det er mulig det er en feil tanke, og at det kun handler om å få hull på byllen for å få en ketsjup-effekt.

Men med tanke på Zlatans høye alder -og Rashfords unge alder – så forventer jeg at et ny spissalternativ står høyt på ønskelista vår.

Det sier en del at i de seks kampene vi har tatt ledelsen i før pause denne sesongen, så har vi scoret 18 mål, altså et snitt på tre per kamp. I de 10 andre kampene, hvor vi ikke tok ledelsen i 1. omgang, så har vi scoret seks mål.

Fire ganger har motstanderen tatt ledelsen mot oss denne sesongen. Det er de fire kampene vi har tapt.

Det vitner om en tropp med noen mentale utfordringer, og at det fortsatt er noen åpne sår i spillergruppa etter de tre siste årene med lite suksess.

Selv er jeg, som Egil Drillo Olsen, også skuffet over overgangspillet vårt. Jeg skulle ønske mer fart, flere løp og en mye klarere tanke når vi vinner ballen, enn det virker å være.

Jeg forstår, like lite som mange andre, at Henrikh Mkhitaryan har vært helt ute i snart to måneder nå.

Samtidig synes jeg det er merkelig om han virkelig skal være frosset ut. Mourinho har vel egentlig bare ett ønske og mål – og det er å vinne hver eneste kamp. Om han hadde ment at Mkhitaryan hadde vært noe som hjalp ham mot det ønsket og målet så ville han nok brukt ham.

Det vi så rett før han «forsvant», var at han gjorde et godt innhopp mot Hull. Så ble han skadet i landslagspausen for Armenia, men likevel ble han kastet innpå til 45 elendige minutter i ligakampen mot City.

Så ingenting.

Jeg håper (selv om det også er ren spekulasjon) at man – sammen – kom frem til at han trenger mer tid på treningsfeltet, og at både Mourinho og Mkhitaryan var enig i at det var i begges interesse at det måtte en helt annen tilnærming til hvis han skal bli en suksess i United. Det er litt sprøtt om det virkelig skulle være slik for Bundesligaens beste spiller, en spiller som kommer fra et så løpsvillig lag som Dortmund, men kanskje ødela den skaden han fikk litt, kanskje har han trent for dårlig, slik Andy Mitten stilte spørsmål ved her på united.no.

Uansett, dette er og blir ren spekulasjon, akkurat som det blir ren spekulasjon om at det faktisk er blitt et problem mellom de to.

Det er for tidlig å fastslå noe. Vi kan bare håpe at Mkhitaryan blir den spilleren vi trodde han skulle bli.

Min mening er likevel at vi ser mye bedre ut nå enn vi gjorde under Louis van Gaal, hvor en 0-0-kamp mot Burnley ville ha endt med 3-1 i sjanser og null skudd PÅ mål. Dere har vel ikke glemt det?

Noen har begynt å bruke Van Gaal og Moyes’ resultater mot Mourinho, at Van Gaal stod med 20 poeng etter 10 kamper forrige sesong. Ja, det er greit det, men han hadde bare 13 etter 10 kamper i sin første sesong, den Mourinho selv er inne i. Det er ingen unnskyldning for Mourinho, men statistikk og tall forteller ikke alltid sannheten. Spesielt ikke hvis man bare bruker enkelt-tall.

Så har jeg ingen problemer med å se at Mourinho som manager splitter fansen. Én ting er noe sviktende resultater. En annen ting er måten han regjerer på. Noen vil aldri godta Mourinho, andre vil ikke godta ham så lenge han holder på som han gjør uten å vinne alt.

Selv ville jeg aldri tatt den pausepraten med dommer Marc Clattenburg, all den tid man vet at den ikke fører til noe.

MEN:

Og jeg velger å bruke et stort MEN.

Følelsen min er at Mourinho, bevisst eller ubevisst, er i ferd med å forsterke følelsen av «oss mot verden»-igjen, og den følelsen har jeg ingenting imot. Den følelsen tror jeg gir mer poeng på sikt. Den gir mer fandenivoldske spillere, spillere som vil gi det lille ekstra, både for manageren sin, lagkameratene og fansen.

Glem heller ikke at Sir Alex Ferguson i 2007 ble vist ut av Clattenburg – og suspendert – for nøyaktig det samme som Mourinho gjorde nå.

Jeg holder likevel ikke det mot Ferguson for evig tid. Fotball er følelser.

Akkurat nå er følelsen av at vi kun er en målscorer unna å bli et klart vinnerlag, og sånn sett er vi nærmere enn på lenge selv om tabellen ikke viser det.

Det tar jeg med meg videre etter Burnley-kampen.

Mange har kvesset knivene, noen har allerede brukt dem også, men selv er jeg ikke i nærheten av det etter en prestasjon som den vi hadde mot Burnley. Hvis vi klarer å prestere som vi gjorde mot dem også videre så kommer poengene til å strømme inn. Det er jeg sikker på.

Spørsmålet er hvor ille ting blir før det skjer, fordi hver eneste negativitet blir blåst så voldsomt opp når man heter Manchester United.

Så er jeg mer usikker på om vi faktisk klarer å prestere som det uke inn og uke ut, eller om vi er gode nok til at luka fremover tettes. Selv om vi nå egentlig fremstår bedre enn i sesongstarten så er vi fortsatt variable.

Jeg sitter imidlertid med en tro på at om vi bare får bittelitt mer orden på det vi driver med,  så kommer vi til å plukke med oss ganske mange av de 84 poengene det gjenstår å kjempe om.