Mine tanker etter Arsenal

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker i forbindelse med de fleste av Uniteds kamper.

Her er hans tanker etter lørdagens seier mot Arsenal.

Mine tanker etter 3-1:

Lads, its Spurs….

Sir Alex Ferguson trengte ikke å si mer. Det var alt som var nødvendig for å vite hva som måtte til for å vinne.

Lørdag kveld fikk jeg den samme følelsen.

– Lads, its Arsenal…

Det var som en deja vu fra Sir Alex Fergusons tid. Ligge dypt og organisert og ta dem på overganger.

Det var nydelig.

Så erkjenner jeg at David de Gea viste igjen viste at han var verdens beste. Når gjorde egentlig han sist en tabbe? En ordentlig tabbe som førte til baklengsmål? Det sier sitt at vi nesten ikke blir overrasket en gang. Vi vet de kommer, redningene, superredningene.

Jeg elsker den følelsen De Gea gir meg, når jeg bare kan sitte og humre og le i sofaen, eller i hjørnet på Bryggen Nightclub i Bergen der jeg så lørdagens kamp.

Chris Smalling og Victor Lindelöf var gode igjen, og nå håper jeg sistnevnte har vært såpass god over flere kamper at om det kommer en litt mindre god inngripen eller prestasjon – så tåler vi det. Nydelig, Victor, nydelig, måten du har jobbet på da mange begynte å gi deg opp.

Marcos Rojo slet litt mer igjen, mot en god motstander, men husk at han var ute i sju måneder, fikk én kamp (Basel) til å ta nivået igjen før han er blitt kastet innpå som fast mann i førsteelleveren igjen.

Og uten at jeg mener å snakke ned Zlatan Ibrahimovic med følgende uttalelse, så er det faktisk greit å påpeke at Rojo også pådro seg veldig alvorlig mot Anderlecht i april, og at nå er Rojo den som spiller fast, nesten uten grunnlag. Det, i seg selv, er veldig imponerende.

Nemanja Matic var viktig, Paul Pogba viste klasse og glimtene til Jesse Lingard, Romelu Lukaku og Anthony Martial var nok til å senke Arsenal. Alle tre var involvert, og Jesse tok virkelig vare på sjansen.

Så er det mange som mener mye om Lingard, mange mener at han i beste fall er en squad player, men samtidig er det ingen andre i stallen som løper eller spurter like mye som vår egenutviklede spiller. Sånn sett har han en klar verdi. Uansett. Både 2-0 og 3-1 kommer på grunn av Lingards energi, arbeidsinnsats og løpskapasitet.

Forresten, 2-0, Lukakus pasning til Martials flotte løp, Martials flikk til Lingard som brukte musklene til å holde unna Monreal og plassere den ned i hjørnet. Verdensklasse. Av alle tre.

Legg også merke til at vi ledet 2-0 før Arsenal hadde hatt en sjanse. Det tok faktisk 20 minutter før de skapte noe på hjemmebane.

Jeg la også merke til at så fort det ble 2-1 så skapte vi en gigant-dobbeltsjanse rett etter, og ti minutter etter stod det 3-1, etter et verdensklasse-forarbeid av Paul Pogba.

Så ble vi herjet med innimellom.

Arsenal var gode, skapte nok av sjanser, men vi var best foran begge mål, selv om det var spesielt David de Gea som var god foran vårt.

Men hver gang Arsenal nærmet seg sa slo vi altså tilbake.

Så, lads, its Arsenal.

Jeg husker Park, Ronaldo, Rooney og de andre som herjet med Arsene Wengers menn. Nå var det det samme bare med noen andre navn.

Lads, its only Arsenal.

Så må vi innom det røde kortet.

Jeg erkjenner at Pogba treffer Hector Bellerin stygt. Jeg godtar også at han, når situasjonen ble som den ble og vi vet hva som faktisk skjedde med det røde kortet, nok burde trukket seg.

Samtidig er jeg fullstendig uenig i at det var rødt kort.

Rett etter kampslutt lørdag var jeg sint. Ikke på Pogba, men på dommeren. Det skulle ikke vært rødt kort. Jeg var nesten mer irritert over det røde enn jeg var fornøyd med seieren.

Før jeg begynner å skrive om det som skjedde. Ta syretesten: Hadde dette skjedd på motsatt side, hva da? Hadde Marcos Rojo gjort det Hector Bellerin gjorde, hadde Alexandre Lacazette gjort det Paul Pogba gjorde, da hadde jeg bare ristet på hodet – og fortsatt syntes at det var helt håpløst hvis dommeren hadde utvist Lacazette.

Syrestesten min sier altså at det ikke var rødt.

Så vet jeg at jeg er 100 prosent rød, og at min frustrasjon selvsagt henger sammen med at vi nå mister Pogba mot City (og Bournemouth og WBA), men Arsenal-spilleren legger ned foten lenge før ballen kommer, som en barriere. Så forsøker Pogba å vinne den, han treffer selvsagt stygt, men intensjonen er aldri stygg.

Hadde Arsenal-spilleren gått inn i duellen på vanlig vis ville det vært en smell mellom to føtter, intet annet.  Jeg er fortsatt helrød, men jeg synes, fordi Bellerin setter seg ned så lenge før ballen faktisk er der, at han til en viss grad utsetter seg selv for farlig spill.

Jeg vil si at det er en sprø inngripen. Han har tid til å forflytte seg, men setter seg ned selv om ballen da kommer bak ham.

Jeg mener at det delvis kan sammenliknes med et innlegg som kommer langs bakken, hvor en forsvarsspiller kaster seg ned og forsøker å heade unna i 20 centimeters høyde selv om det hadde vært mer naturlig å klarere med beinet. Så blir det en duell hvor spissen forsøker å score med å bruke beinet sitt. Da er det vel farlig spill av forsvarsspilleren.

Og Pogbas intensjon er hele veien å ta ballen.

Han gjør det heller ikke bakfra. De møter hverandre, front mot front, som spillere ofte gjør. Fotball er en kontaktsport, men Bellerins merkeverdige inngripen fører, ifølge dommeren, til rødt på Pogba.

Jeg synes det var og er feil.

Marcos Rojo skulle hatt rødt for to grusomme taklinger forrige sesong. Man skal ta filming, man skal ta sabotasje, man skal ta alle de som kun er etter etter å stoppe motspillere eller være negative, men det her ble bare tull.

Jeg vet ikke hvor godt jeg får frem det jeg mener.

Som jeg begynner med så burde Pogba, med fasit i hånd, kanskje ikke fullført, men da jeg så det live så trodde jeg faktisk at han bare vant en duell og at det var duket for en kjempesjanse for oss.

Jeg var ikke i nærheten av å tenke rødt kort.

Han prøver å vinne ballen, det er ikke enorm kraft. Det som gjør det stygt er også forsvarsspillerens snodige inngripen. Ellers er det nok av taklinger i den farten underveis i fotballkamper, og intensjon var ikke å skade. Maksimalt gult kort, ferdig med saken, spill videre.

Så vil en protest være nytteløst, men det gjør det ikke noe mindre irriterende.

Forresten, angående tull og tilfeldigheter fra dommere og forbund, jeg klarer ikke å fri meg fra at engelsk fotball, som bruker såpass mye videobevis, forskjellsbehandler.

Det er ikke dagsaktuelt, men ta Jose Mourinhos tråkk på sidelinjen mot Southampton, som ga ha en kamps karantene. Ta så Pep Guardiola denne uka, mot Southampton. Ta Mourinhos flaskesparking, og se noen sekunder på hva andre slipper unna med.

Ja, jeg vet det høres bittert ut fra min side, men det var så åpenbart at forbundet var på gyngende grunn da de tok Mourinho for disse sakene da de skjedde, og så skjer akkurat det samme, bare verre, med andre uten at det reageres.

Jeg misliker at jeg blir litt bitter på det, jeg liker ikke å være en slik fan, men jeg merker at jeg irriterer meg over det.

Så er det én ting hvem som er dommer, men med videobevis så burde jo hensikten være at man følger en rød linje. Det gjøres det nå ikke.

Forresten, 35 scoringer, nest best i ligaen. Ni baklengs, best i ligaen. Ti poeng foran Tottenham, sju poeng ned til Arsenal, seks til Liverpool.

17 seirer på 23 kamper totalt denne sesongen. 11 på 15 i ligaen.

Jeg har latt meg imponere av United. Det er åpenbart at alt ikke har gått på skinner. Det er åpenbart at ting kan bli bedre, men manageren styrer skuta med sterk hånd.

Så drømmer jeg om en kjempekamp mot City.

Det blir vanskeligere uten Pogba, men vi har altså bare tapt én hjemmekamp under Mourinho, på 16 måneder.  City er ikke noe dårligere nå, men det er er noe som er minst like viktig – vi er heller ikke dårligere nå, og følelsen er at vi slår litt underfra, uten Pogba, og at har mye å vinne og bevise.

Det er faktisk ikke så aller verst utgangspunkt.

Det likner litt på utgangspunktet før vi møtte Chelsea hjemme i våres.

Og alle husker hvordan det gikk.