Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker etter de fleste United-kamper.
Her er hans skriverier etter seieren mot West Ham.
Det beste:
Juan Matas mottak, nedtak og medtak. Kunst.
Annonse
En 1. omgang hvor vi foruten målene også skapte 4-5 andre store sjanser. Jeg kan ikke huske sist vi skapte 6-7 sjanser på én omgang. Dette må ha vært første gang i 2014. I 1. omgang klarer vi også å bygge videre på mye av det gode mot Olympiakos, spesielt intensitet og tempo i eget spill. Nok en gang sprintet vi. Ganske mye.
Forsvarsspillet og duellspillet– spesielt med tanke på at Michael Carrick og Alexander Büttner vikarierte der.
Marouane Fellaini – spesielt utover i kampen. Gjorde som han ville.
Juan Mata og Shinji Kagawa. Bevegelse og pasninger. Pass and move. Gjorde hverandre – og United – bedre. Bare synd de ikke fikk en scoring i belønning for strevet.
Spillernes selvtillit – når så vi sist så komfortable ut i en 2. omgang?
Og det faktum at jeg aldri var bekymret for seieren. Jeg var bare bekymret for at jeg skulle bli bekymret.
At vi så ut som et ordentlig fotball-lag ganske lenge, og egentlig spilte det som kan karakteriseres som moderne fotball.
Annonse
At laget som på papiret kanskje har vært det svakeste vi har stilt med i hele sesongen, leverer en av våre beste kamper.
Det verste:
At vi ikke dreper kampen. West Ham hadde en svak dag på jobben, og det burde de fått svi for enda mer.
Rafael før pause. Ikke helt på nett.
Pespektivet:
Enkel seier både hjemme og borte mot West Ham. Moyes > Big Sam.
Nok en null på bortebane. Fire på rad i serien nå. (Arsenal, Palace, WBA, West Ham)
Vi topper tabellen – bortebane-tabellen. Vi har tatt 30 poeng borte, og det er ett mer enn Arsenal og Tottenham og to mer enn Liverpool. Det er fem poeng mer enn Chelsea har tatt og seks poeng mer enn City. Så e det bare å gjøre Old Trafford til et fort, slik at vi neste sesong ikke taper poeng der mot WBA, Everton, Newcastle, Tottenham, Liverpool, Southampton, Chelsea og Fulham.
Annonse
Scoring først er lik seier. Og i hvert fall ikke tap.
Neste kamp:
Ingen av spillerne som var med mot West Ham ødela egentlig for seg selv med tanke på City.
Patrice Evra kommer imidlertid inn for Büttner.
Jeg tror også at Danny Welbeck startet på benken mot West Ham fordi han var øremerket en startplass mot City.
Rio Ferdinands ryggproblemer forsvinner nok slik at Michael Carrick dyttes frem på midtbanen. Dermed må Darren Fletcher vike der.
Vil også tro at det er Ashley Young, som forsøkte og forsøkte og bidro til å strekke West Ham med sine løp selv om kvaliteten ikke alltid var den beste, som må vike for Welbeck.
Kall meg gjerne naiv, men jeg likte det Kagawa gjorde sammen med Mata mot West Ham så mye at jeg gjerne ser ham fra start igjen tirsdag.
Mitt lag blir dermed: De Gea – Rafael, Ferdinand, Jones, Evra – Carrick, Fellaini – Kagawa, Mata, Welbeck – Rooney.
Jeg skal selv over på kampen. Jeg har sett United mot City to ganger etter at jeg startet i denne jobben i 2011. Begge gangene har United vunnet 3-2. Jeg tar gjerne en reprise av det. Prestasjonen blir imidlertid nesten viktigst. Håpet er – som det var før Liverpool-kampen – at vi kan vise at vi også kan slå de beste. Det har vi ikke sett mye av tidligere i sesongen. Vi var hakket bedre enn Arsenal da vi slo dem 1-0. Vi slo et toppet Liverpool-lag 1-0 i ligacupen etter en helt jevn kamp, og vi slo Bayer Leverkusen klart både hjemme og borte i Champions League. Det er alt. Det er på tide at den lista utvides med ett lag. Jeg håper bare at vi faktisk kan vise at vi er gode nok til det.
