Mine tanker etter 4-0

Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver om de fleste av Uniteds kamper.

Her er hans tanker dagen etter ligaåpningen mot West Ham.

Mine tanker dagen etter West Ham:

Jeg var veldig fornøyd etter kampen i går.

Kanskje for fornøyd.

Her var det jeg sa på video rett etter kampslutt søndag:

Jeg synes stemningen, i store deler av kampen, var bra, i alle fall fra min plass høyt oppe på Stretford End.

Jeg hadde sett et United som lagmessig leverte bortimot perfekt, det var angrepsvilje, det var balanse og det var totalt dominans.

Så var det noen skjønnhetsfeil individuelt, men i mine øyne blir det helt feil å kritisere noen for denne kampen. Alle fortjener skryt, også de som var mindre iøynefallende.

Dermed har spillerne vist at de kan.

Vi har offensiv kraft, vi har målscorere, vi gutset til i duellene og på stopperplass var Phil Jones og Eric Bailly like overbevisende som i preseason.

Nemanja Matic og Romelu Lukaku fortsatte med å gjøre det de er hentet for å gjøre på verdensklasse-nivå, noe som ga oss en leken Paul Pogba, og brukbart med plass for Marcus Rashford. I tillegg viste Juan Mata at han har noe de andre ikke har, noe som kan bli avgjørende, og kanskje gi ham flere kamper enn mange av de andre offensive spillerne denne sesongen. Spesielt siden vi nok vil dominere i mange kamper, og nettopp da kan Matas kloke bevegelsesmønster bli avgjørende.

Men dette var bare én kamp.

Det var én kamp hvor vi fikk 1-0 på et passende tidspunkt, og 2-0 på et enda bedre tidspunkt. Det var en kamp hvor West Ham kunne utliknet til 1-1, og hva hadde da skjedd? Hadde vi taklet det? Vil vi takle sånt når det skjer senere i sesongen?

Det vet vi faktisk ikke enda.

Det vil komme en del kamper hvor det blir stolpe ut flere ganger enn vi ønsker eller at det lugger.

Da gjenstår det å se om vi er gode nok til å presse inn den avgjørende scoringen.

Det gjenstår å se om vi kan prestere som dette også videre, altså om vi blir stabilt gode nok over tid.

Det jeg prøver å si: Det er ekstremt tidlig. Vi kan nyte øyeblikket, prestasjonen og positiviteten, men det er 111 poeng igjen å vinne – eller tape.

Hvis det er én ting de fire siste sesongene etter Sir Alex har lært oss er det jo at vi ikke har noen grunn til å ta av, da vi dessverre ikke har vært gode nok totalt sett.

Vi vant jo de tre første kampene forrige sesong, uten at det hjalp så mye til slutt. Vi vant de to første i Louis van Gaals siste sesong, uten at det ble avgjørende. Til og med i David Moyes’ sesong så knuste vi Swansea i første ligakamp, uten at det var tegn på hva som skulle komme.

Det så imidlertid såpass bra ut søndag ettermiddag at det er lov å tro, håpe og drømme litt. I alle fall den kommende uka.

Hvorfor tro, håpe og drømme…

Vi har Jose Mourinho.

Jeg har nevnt optimismen og positiviteten hans tidligere i august, og den er smittsom. Når man vet at han privat har vært positiv til gullsjansene våre, alltid pleier å vinne gull i sin andre sesong og kjenner Premier League og hva som skal til for å vinne så godt, så ser det bra ut.

Vi får garantert se kynisme fra manageren denne sesongen, men heller balanse, dominans og en knepen seier enn 3-3, 2-3 eller 4-3 som noen av de rivalene våre leverte denne helga. De siste resultatene der minnet oss bare på sårbarheten hos de andre. Det var ikke et styrke-tegn, selv om Arsenal til slutt slapp unna med skrekken.

Nemanja Matic ser også ut til å være den midtbanespilleren United manglet forrige sesong.

1. omgangen mot West Ham var majestetisk. Det var ikke bare roen, evnen til å lese spillet eller strø korte pasninger som imponerte. Pasningsfoten hans, også over lengre distanser, er klasse. Han har også en ganske så imponerende nærteknikk til å ikke være kjappere enn han er, og for hvert minutt jeg ser ham blir det bare vanskeligere og vanskeligere å forstå at Chelsea kunne finne på å slippe ham til oss.

Hadde vi gjort det samme, motsatt vei, ville jeg vært rasende, noe Antonio Conte nok også er.

Romelu Lukaku scorer mål.

I alle fall foreløpig.

Der vi forrige sesong skjøt stolpe ut, så startet belgieren sin Old Trafford-karriere med å skyte stolpe inn. Det kan fort være forskjellen mellom ti uavgjorte på hjemmebane, og det at vi plutselig blir et av ligaens beste hjemmelag. Det kan godt være at Lukaku får noen kamper uten mål, men jeg blir overrasket om han skadefri ikke når 20 ligamål denne sesongen.

Paul Pogba er så leken at det er umulig å ikke være glad i ham.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at om United som lag virkelig blir bedre denne sesongen, om Matic blir så viktig som han ser ut til å bli – ja, da kommer alt pratet om at det frigjør Paul Pogba til å vise seg å stemme.

Phil Jones var klasse.

Én ting var forsvarsspillet hans. En annen ting var det at Jones faktisk var så påskrudd at jeg så at han dirigerte de andre spillerne rundt seg også ganske så ofte. Han fremstod svært selvsikker.

Det gjaldt forresten flere. Spillerne virket generelt på. Vi tok dueller, selv ”lille” Mata tok duellene. Spillerne snakket med hverandre, og ga hverandre et klaps på skulderen hvis de var imponert av kompisen.

Det er kanskje små signaler utpå banen, men det sier ganske så mye om hvordan stemningen i troppen er akkurat nå.

Jeg nevnte hvor viktig Juan Mata faktisk kan bli, men må også nevne Marcus Rashford.

Han har en oppgave, og det er å ta små steg sesong for sesong nå. Han er bare 19 år, men virker allerede sterkere denne sesongen enn i den forrige. Mitt inntrykk, etter kampene hittil i sommer, er også at han kanskje er blitt hakket bedre foran mål. Pasningen til Lukaku før 1-0 søndag var også fantastisk, og skuddet som smalt i stolpen bak Joe Hart hadde fortjent en bedre skjebne.

Ingen United-utespillere var på banen i flere kamper i Premier League forrige sesong enn Rashford, men bare 16 av dem var fra start. Jeg tror han får minst like mye tillit denne sesongen, og så lurer jeg på hvor god han er når han blir 22 eller 23 år…

Henrikh Mkhitaryan var den mest anonyme av de offensive før pause, synes jeg, men endte kampen med to målgivende. Den første, frisparket som Lukaku scoret på, var også viktig. Jeg elsker om vi kan bli vondere å møte på dødballer. Det skulle bare mangle med den luft- og duell-styrken vi nå har i troppen, og nå har i alle fall Lukaku scoret to mål på dødballer de siste to ukene. Det er noe.

Daley Blind var mer enn solid nok i denne kampen, til tross for noen skjønnhetsfeil. 

Matteo Darmian er alternativet, og så venter vi på Luke Shaw. Jeg har snakket om å kjøpe en venstreback tidligere i sommer, men vi har jo ikke vært så altfor sterkt koblet til det. Jeg klarer ikke å tolke det på annen måte enn at Mourinho faktisk venter på Luke Shaw, at Shaw viste ham noe som menneske i motgangen forrige sesong, som gjør at Mourinho tenker at i Shaw – og med Blind og Darmian som backup – så har vi kanskje det vi trenger på venstrebacken allerede.

Andre svakheter er det ikke mulig å snakke om etter West Ham-kampen. Selv Antonio Valencia serverte jo et par veldig gode innlegg.

Så må vi bare gjenta dette mot Swansea neste helg.

Og sørge for at 2017/18 ikke ender som de fire foregående sesongene.

Det føles heldigvis som om toget har ganske så mye krutt på lager denne sesongen.

Tøff, tøff, tøff, tøff.