Som United-reporter i lokalavisa Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex den første tiden, til å dekke klubben også tett etter at skotten ga seg.
I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News, etter 23 trofeer på 22 år som avisas United-korrespondent, en jobb han har hatt siden FA-cupfinalen i 1995.
Nå skriver han for united.no.
Om Alexis Sanchez
Annonse
Av: Stuart Mathieson, oversatt av Dag Langerød
Alexis Sanchez må være atskillig mer Eric Cantona enn Robin van Persie hvis han skal utgjøre en stor forskjell for Manchester United.
Samtidig har den frekke signeringen av chileneren fått fart på United-fansen igjen. Spenningen og forventningene blant supporterne merkes lett.
Det hele minner om da Sir Alex Ferguson fikk kloa i Cantona fra Leeds i 1992 og da han stjal Van Persie fra Arsenal i 2012.
Begge overgangene var egentlig uhørte, de kom overraskende på og til slutt var de positivt avgjørende.
Begge overgangene skadet også Uniteds tittel-rivaler, samtidig som de selgende klubbene fikk massiv kritikk fra egne fans for å selge unna en av nøkkelspillerne til nettopp United.
Sånn sett likner Sanchez-overgangen nå på de to skamløse signeringene Fergie gjorde.
Jeg vil si at Jose Mourinho, med hjelp av Ed Woodward, nå har trukket en svært nødvendig vinter-kanin opp av hatten sin.
Annonse
Så såret dette kanskje ikke Manchester City like mye som da United sikret seg van Persie rett foran de lyseblå, men det er et klart tegn på styrke fra Uniteds side.
Det var også en nødvendig styrke-erklæring.
Jeg mener imidlertid at Sanchez nå må bli mer som Cantona enn som Van Persie, siden United anno 2018 likner mer på ’92 enn 2012.
Jeg har alltid sagt at kjøpet av RVP var en smart avskjedsgave fra Sir Alex til seg selv, selv om det nok ikke blir helt korrekt å si det sånn. Han har jo alltid hevdet at han først tok avgjørelsen om å legge opp jula etter at han hentet nederlenderen for 24 millioner pund. Avgjørelsen ble ikke tatt før.
Samtidig var overgangen så ulikt det Ferguson pleide å gjøre på overgangsmarkedet at man må lure litt.
Det var som om han rev i stykker sine vanlige overgangsplaner for å være sikker på et nytt ligagull, like etter at United på overtid hadde tapt det samme gullet til City.
Fergie og United hadde alltid ment at en god handel var en handel som også betød potensial for å tjene penger på et videresalg hvis det måtte til.
Men 29 år gammel var ikke akkurat det en vurdering som gjaldt Van Persie.
Annonse
Det var imidlertid en mulighet som var for god til ikke å benytte seg av, og Fergie følte at nederlenderen var X-faktoren som kunne få fyr i en tropp som var i sjokk etter den dramatiske avslutningen på 2012-sesongen.
For meg tydet overgangen på at Sir Alex visste at tiden hans nærmet seg slutten, og at han ønsket enda en ligatittel til sin allerede imponerende CV. Om det så skjedde i 2013, eller ytterligere 12 måneder senere, så nærmet slutten seg, og Uniteds stall begynte å vise svakhetstegn.
Spillere som Paul Scholes, Ryan Giggs, Patrice Evra, Nemanja Vidic og Rio Ferdinand ble i alle fall ikke noe yngre, og man satt med en følelse av at det var behov for en større overhaling av spillertroppen.
Fergie gikk imidlertid for Van Persie som quick fix, for å det meste ut av hans aldrende stall.
Det fungerte også.
Det var annerledes 20 år tidligere da Cantona ble «stjålet» fra regjerende mester Leeds. United var et godt lag den gangen, men de trengte det ekstra som kunne gjøre dem veldig gode.
Fundamentet var imidlertid på plass med spillere som Steve Bruce, Gary Pallister, Mark Hughes, Paul Ince og Peter Schmeichel.
De hadde også funnet ut hvordan man skulle vinne knockout-turneringer, men de trengte X-faktor, en som kunne avgjøre en kamp på egen hånd, en ordentlig matchvinner, for å konkurrere om tittelen.
Cantona ble nøkkelen.
THE DOUBLE: Cantona og Ferguson i 1996. Franskmannen vant ligagull i alle sesonger han var i United, unntatt den han ble suspendert i etter karatesparket på Selhurst Park.
Mourinhos United er mer som det laget fra 1992.
Det er fortsatt en del gull-erfaring igjen, siden David de Gea, Antonio Valencia, Michael Carrick, Ashley Young, Chris Smalling og Phil Jones fortsatt er igjen fra dem som vant det siste gullet med Sir Alex.
Annonse
Samtidig er det nå nesten fem år siden det skjedde.
Ellers er det i United-troppen bare Nemanja Matic som har vunnet Premier League-gull tidligere, og det med Chelsea ganske så nylig.
Men, etter seier i ligacupen og Europa League forrige sesong så har denne gjengen med spillere vist at de kan vinne kockout-turneringene, akkurat som Bruce og co gjorde det tidlig på 90-tallet. De mangler bare det lille ekstra som gjør at de kan fullføre et ordentlig maraton.
Sanchez kommer selvsagt ikke til Old Trafford med den gull-erfaringen Cantona tok med seg fra Elland Road den gangen.
Chileneren besitter imidlertid den «je ne sais quoi»-kvaliteten som Cantona tok med seg da han forvandlet United.
For, til tross for alle kvaliteter i dagens United-lag, og det er mange av dem, så er det en følelse av forutsigbarhet over laget. De er tøffe, de er vanskelige å bryte ned og de kan levere glimt av magi som omgjør uavgjorte til seirer, men de gjør det ikke ofte nok.
Det har ikke vært nok trolldom til å utgjøre stor nok forskjell.
Likevel, å se Alexis Sanchez med brystkassa ut, mens han sakte snur seg med et fornøyd smil for å ta innover seg sin nye virkelighet, det var som å se en spiller som visste at han ble født for å levere på en arena som Old Trafford og i en klubb som Manchester United.
Ladies and gentlemen, please take your seats. Introducing 
