Merk: Bildet i tittelen er ikke fra denne episoden, men fra en tidligere episode med disse tre. Stemningen var ikke like lystig tirsdag.
Det handlet åpenbart mye om Superligaen også i den nyeste episoden av United We Podkast.
Programleder Ken Wasenius-Nilsen har med seg Supporterklubbens Eivind B. Holth og Andreas Hedemann – og sistnevnte leser blant annet opp en nekrolog for United.
Klubben, som på sitt sterkeste fikk tro til å flytte fjell og ga mening til en by, en nasjon og en verden i meningsløse tider, ble 143 år gammel.
Jeg er ikke fra Manchester.
Jeg er ikke engang fra England, jeg er fra Nordstrand i Oslo, men da jeg vokste opp var ikke vår lokale klubb verken Nordstrand, Skeid eller Vålerenga.
Jenter og gutter i nabolaget hadde ikke bilder av Tom Henning Hovi, Christer George eller André Schei Lindbæk på veggene – de hadde bilder av David Beckham, Ryan Giggs og Andy Cole. Manchester United var vår lokale klubb – som den også var for så mange andre, verden over.
Vi spilte fotball på Niffen med United-drakter.
Annonse
Denne følelsen av tilhørighet har blitt kritisert av mange siden den gang; hvordan kan forholdet til en engelsk fotballklubb være så brennende ekte og levende, som om den var et familiemedlem?
Manchester United ble stiftet i 1878 av en gjeng med jernbanearbeidere, som en naturlig forlengelse av verdiene som gjennomsyret det engelske arbeidersamfunnet. Et verdisyn der den eneste måten å leve på og virkelig lykkes var ved kollektiv innsats, der alle jobbet for hverandre, alle hjalp hverandre, og alle delte belønningen mot slutten av dagen.
Og er det noe vi en gang var gode på i oppdragelsen av det norske samfunnet, så var det til gangs tuftet på de samme verdiene om fellesskap, dugnad, alle for én. Manchester United rimte derfor godt med verdiene våre foreldre og besteforeldre i vennegjengen forsøkte å gi oss.
Disse verdiene gjennomsyret klubben med få unntak i løpet av de 143 årene den eksisterte. Spillerne, de ansatte, supporterne – vi tapte og vant sammen.
Som da den lokale bryggerieieren John Henry Davies i 1902 reddet klubben fra konkurs ved å legge 2000 pund på bordet og forandret draktfargene fra gule og grønne til røde og hvite.
Som da tyske styrker bombet Old Trafford med voldsomme skader i 1941, og Manchester United var uten sin kjære hjemmebane i nesten 10 år.
Som da et helt lag, en generasjon med noen av verdens mest talentfulle fotballspillere og støtteapparat ble revet bort fra oss i München i 1958. Et lag som kjempet og døde for retten til å hevde seg mot de beste i Europa.
Som da Matt Busby, tynget av samvittigheten etter tragedien i München, ledet Manchester United til et europeisk mesterskap i 1968, som første engelske klubb, ti år etter tragedien.
Annonse
Som da Ole Gunnar Solskjær skled på knærne inn i hjertene til alle Manchester United-følgere verden over da sesongen i 1999 ble kronet med Champions League-seier og The Treble, passende nok med Bayern München på andre banehalvdel. München-spøkelset var utryddet.
Og hva med siste seriekamp mot Sunderland i 2012 – da vi tapte ligagullet på overtid, og Sir Alex Fergusons eneste ord var: Glem aldri denne følelsen. Aldri la det skje igjen.
Året etter vant Manchester United Premier League på nytt.
Nå får vi aldri mer høre Champions League-hymnen. The Treble eksisterer ikke lenger, og Ole Gunnar Solskjær ble Manchester Uniteds siste manager.
For Manchester United døde natt til 19. April 2021 etter lengre tids sykeleie.
Klubben ble smittet av den dødelige sykdommen grådighet i mai 2005, men har ved hjelp av moderne pr-strategi og stamceller fra ansatte og spillere med genuin kjærlighet til klubbens historie og verdier, fått et forlenget og rikt liv under amerikansk eie.
Nå er det altså slutt.
Med et pennestrøk er Davids kamp mot Goliat over. Med et pennestrøk er laget som kjempet og døde for retten til å konkurrere i Europa, nettopp fordi de visste at de var best målt i ferdigheter, glemt. Kastet til side i bytte mot penger og kapital, av eiere som ikke vet noe om verken Manchester by eller solidaritet, og som ikke har vært på Old Trafford på to år.
Manchester United Football Club er død.
Igjen sitter gamle og unge over hele verden – samlet i sorgen over minnet om klubben som engang var.
