LESERBREV: Uniteds skallebank

Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no å teste ut leserbrev som en ny del av nettsiden. Takhøyden er stor, men united.no forbeholder seg retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt.

Leserbrev kan sendes til [email protected]. Du må oppgi fullt navn og alder, og fortelle hvor lenge du har vært fan. Du må også fortelle hvorfor eller hvordan det skjedde.

Send gjerne også reisebrev eller skildringer med bilder. Det tar vi VELDIG GJERNE imot.

I dag publiserer vi et leserbrev fra Thomas Enger. Thomas er tidligere sportsjournalist, har spilt i norsk andredivisjon for Ullensaker/Kisa, og er forfatter av krimsuksessen om Henning Juul.

Uniteds skallebank

av Thomas Enger

Det er mange av oss som lurer på hva pokker som har skjedd med laget vårt i løpet av årets sesong. Etter tirsdagens ultrakjipe City-tap har selv svorne «vi-sparker-ikke-managerne-våre-så-fort-vinden-blåser-den-andre-veien»-tilhengere sagt takk og farvel til solidaritet og støtte til Sir Alex Fergusons arvtaker.

Da David Moyes ble ansatt, husker jeg at jeg tenkte: Dette er et fornuftig valg. Moyes sto for en soliditet i Everton; år ut og år inn hadde han levert mer enn anstendige resultater med spillere folk flest knapt hadde hørt om, i tillegg til at han heller ikke hadde hatt noe særlig budsjett å snakke om. Tvert imot, han var tvunget til å selge sine beste spillere, og selv da virket det alltid som om nye, gode spillere dukket opp på Goodison. Moyes klarte altså å bygge lag nærmest ut av ingenting, han lot unggutter få sjansen, ga dem tillit – en filosofi jeg tenkte ville passe bra inn på Old Trafford.

Men United er noe helt annet enn Everton. Det er større forventninger i Stretford End, det sitter en helt annen kultur i veggene, og Moyes arvet i tillegg en spillertropp han ikke kjente ut og inn – slik han gjorde etter sine mange år i Everton. Derfor regnet jeg med at den første sesongen ville bli vanskelig både for ham og for spillerne, men jeg tror ikke noen av oss hadde ventet at den skulle bli så ille som den er blitt. United fremstår nå som et lag totalt blottet for mening, selvtillit og kreativ kraft, og det siste er kanskje det vanskeligste å forstå, all den tid spillerne er de samme som vant ligagull i fjor. Med klar margin.

Men jeg tror jeg har en idé, eller i hvert fall noen tanker, om hva som kan ha skjedd.

Den viktigste årsaken til dette dramatiske fallet har med psykologi å gjøre. Spillernes hoder. Jeg har spilt fotball i en mannsalder selv, jeg vet litt om hvor viktig psykologi er for at et lag eller en enkeltutøver skal kunne prestere. Troen på det de driver med. Følelsen av å være en del av et kollektiv som vinner selv på dårlige dager.

Allerede fra første spark under David Moyes begynte United å levere dårlige prestasjoner og resultater, også mot presumptivt dårligere motstand. Riktignok var det på sommerturné, alle visste at ulike spillere skulle prøves ut for at manageren skulle rekke å danne seg et inntrykk av dem før seriestart, og mange – meg inkludert – tenkte som så at dette kom til å endre seg bare det begynte å handle om poeng. Og starten mot Swansea sendte United rett opp i serieledelse. 4-1 borte kunne vitne om at ”alt var som før”. Jeg husker jeg tenkte at nå er United-maskineriet i gang igjen.

Men jeg visste også at United hadde et ekstremt vanskelig program i begynnelsen av sesongen, kanskje det vanskeligste de noen gang hadde hatt i moderne tid. Jeg var forberedt på noen nesestyvere tidlig, og jeg var spent på hvordan laget, og Moyes, ville takle det. Så tok det heller ikke lang tid før gutta våre kom ned på jorden, vi begynte å tape poeng, og terreng, og midt oppi det hele pågikk all viraken rundt Wayne Rooneys fremtid i klubben. På toppen av dét igjen kom et overgangsvindu med særdeles mye rot og et panikkjøp mot slutten som fikk mange til å lure på om en gjeng med amatører hadde overtatt styringen på Old Trafford. I tillegg hadde spillerne fått nye trenere å forholde seg til, nye rutiner. Alt dette skapte usikkerhet. Mye usikkerhet. Resultatene som uteble, forsterket bare tvilen som hadde begynt å feste seg også hos spillerne. Ting var ikke som før.

Der Fergusons nærvær alene kunne være nok til inspirere spillerne til å hente ut ferdigheter de knapt nok hadde, til å tro på at de kunne lykkes selv når laget lå under, en helt særegen vinnervilje, var ikke Moyes den samme samlende, motiverende kraften. Jeg tror også det er hevet over enhver tvil at United overpresterte så til de grader under de siste årene av Fergusons regjeringstid. Jeg husker jeg tenkte, etter mang en trepoenger de siste årene, at United hadde spilt ganske dårlig, men tross alt: tre poeng var tre poeng. Vi vant ligaen. Det måtte man kunne være fornøyd med.

En viktig ting til: United var, under Ferguson, et lag alle motstandere fryktet. Etter hvert som United tapte poeng og ikke leverte etter vante standarder, hentet inn ledelser, avgjorde i sluttminuttene, innså lagene at United ikke var udødelige. United under Moyes og United under Ferguson var to vidt forskjellige lag. Dermed forsvant også den overdrevne respekten. Det gikk opp for motstanderne at også de kunne score mål på overtid. Igjen: psykologi. På begge sider av midtstreken. Det er mye viktigere i fotball enn folk flest er villig til å anerkjenne.

United har tapt mange poeng denne sesongen i løpet av kampens siste ti minutter (Cardiff borte, Southampton, Fulham, Everton – jeg nevner i fleng – og ikke minst har det skjedd på Old Trafford der alle forventer at United skal dominere). Og for Uniteds del – når lagets viktigste og beste spillere heller ikke har vært skadefrie under store deler av sesongen, så har det fungert som bensin på usikkerhetsbålet. Når ting begynner å gå på tverke, har det ofte en tendens til å fortsette – særlig hvis rammene og forutsetningene for å kunne prestere, har endret seg. Spillere som tenker at de MÅ vinne, at i dag MÅ de vise fansen at de kan og vil og skal, binder seg ofte. Frykten for å tape, overvinner evnen til prestere. Og sånn har man det gående. Negativt tankesett er rett og slett blitt en hodepine for United. Eller en skallebank, om du vil.

Jeg mener også at David Moyes har hatt mer enn sin skjerv av uflaks denne sesongen. En ting er skuddene som går via mot- eller medspiller og i kassa – det skjer fra tid til annen med alle lag. Men det har virkelig vært mye stang ut for United i år. Ekstremt mye også, har jeg en følelse av – til tider har jeg tenkt at det må hvile en forbannelse over Moyes’ første sesong. Han skulle liksom ikke lykkes i år, han.

Så har han heller ikke gjort det lett for seg selv. Jeg skal være forsiktig med å uttale meg om hva som skjer på treningsfeltet, det vet jeg ingenting om, men det er mange laguttak i år jeg har stilt meg særdeles hoderystende til. Når han plutselig setter inn Ryan Giggs fra start på midtbanen, etter nesten to måneder på tribunen, eller dytter inn Tom Cleverley i et storoppgjør etter en måned uten tillit – i en posisjon han ikke hører hjemme i – vitner det mer om famling enn om kloke taktiske valg. Nå slo det riktignok positivt ut med Giggs, gamlefar leverer fortsatt, men valget av Cleverley var katastrofe. Og det er klart spillerne også må lure på hva som skjer. Igjen: det skaper usikkerhet.

Jeg forstår heller ikke hvorfor Ashley Young har fått så mange sjanser som han tross alt har i årets sesong. Heller ikke hvorfor en spiller som Kagawa bare innimellom har fått sjansen, og da i posisjoner han åpenbart er ukomfortabel med. De gangene han kommer inn i midten av banen, virker det alltid som om det skjer noe. Vi ser for så vidt akkurat det samme med Mata nå. Han er utvilsomt best når han har mye ball og ligger midt i banen. Nå blir han altfor ofte plassert ute på kanten, der han ikke hører hjemme. Jeg savner en følelse av at Moyes vet hva han gjør. Og det tror jeg spillerne gjør også.

Men det vanskelige kampprogrammet, nøkkelspillerne som har vært skadet, den negative psykologien som har spredd seg, de tidvis uforståelige taktiske disposisjonene, klarer ikke å kamuflere det som er Uniteds soleklart største problem per dags dato: Spillerne selv. Det er ingen tvil om at United har et altfor dårlig lag per våren 2014. Jeg nevnte Ashley Young. Det eneste han er god på, er å komme inn i banen fra venstre kant og skyte. Noe finteregister eksisterer ikke. De få gangene han kommer rundt på kanten har han heller ikke noe innleggskvalitet å vise til.

Den siste setningen kan lett overføres på Antonio Valencia. Han kan være en bauta defensivt, han er sterk og ikke minst rask, noe som gjør det enklere å forsvare at han spiller. Men offensivt faller han mer og mer igjennom; han gjør jo akkurat det samme hver gang han får ballen rettvendt og i føttene. Han går på utsiden, stoler på farten sin, og slår et innlegg som i åtte av ti tilfeller treffer et backbein eller – enda verre – mangler adresse.

Det samme gjelder Rafael. Jeg liker Rafael. Som type. Han har en herlig innstilling. Men han er for svak offensivt og heller ikke spesielt god defensivt. Han skal ha ros for at han er så ofte med framover, men han er for lik Valencia, gjør alltid det samme når han kommer på løp, og så slår han for dårlige innlegg.

På motsatt side har vi Patrice Evra. Jeg mener vi ikke skal felle noen tårer hvis Evra forsvinner i sommer. Franskmannen har gjort en fantastisk jobb for United, han har vært vårt soleklare førstevalg i mange år på rad, og vi skal takke ham for innsatsen og snakke varmt om ham etter hans tid. Men også han er for stereotyp spesielt i sine offensive valg. Finteløs prøver han å gli forbi på utsiden, og altfor ofte er innleggskvaliteten for dårlig. Defensivt har han også sine åpenbare svakheter.

Rio Ferdinand skal jeg ikke si så mye om, annet enn at jeg ikke kan skjønne noe annet enn at tirsdagens kamp må ha vært hans siste. Han henger ikke med, rett og slett, har for så vidt alltid vært for treg i føttene, men nå virker ikke hodet hans å være på plass heller. Dårlig kombinasjon. Og Vidic? Når han har vært skadefri, har han vært et soleklart førstevalg på midtstopperplass, i hvert fall i min bok, men skadefri er han jo dessverre i altfor kort tid av gangen, og det blir også altfor mange suspensjoner og røde kort i løpet av en sesong.

Og hva med Tom Cleverley? Jeg kan ikke huske sist jeg så en kamp der han spilte og tenkte: Dæven, i dag har Cleverley vært god. Han er flink til å løpe, har også en viss treffsikkerhetsprosent når det gjelder avleveringer på under fem meter, men hvem har vel ikke det. Han finnes ikke kreativ, finnes ikke målfarlig, og ikke er han spesielt god i nærdueller heller – til det mangler han både kraft og høyde.

Nani? Potensialet hans er det ingenting å si på, men det gjelder dessverre i begge retninger. Jeg vet ikke om noen spiller som kan være så briljant og så ræva som han. Han er altfor ustabil, og jeg tenker at han har fått nok sjanser nå til å bevise at han kan være en spiller å satse på i fremtiden. Dessuten er han altfor ofte skadet.

Carrick? I perioden da United-fans over hele verden skjelte ham ut, forsvarte jeg ham. Jeg syntes han var bunnsolid. Pasningssikker, god til å plassere seg, lese spillet. Men han er ingen Yaya Toure. Og det er dét nivået et sentralt anker på Uniteds midtbane bør ligge på. Det gjør dessverre ikke Carrick.

Chris Smalling og Jonny Evans? Jeg nevner dem begge samtidig, for jeg ser på dem som nokså like. De kan sikkert gjøre enkeltkamper til godkjent karakter, men de er ikke de bautaene jeg mener et lag som United bør ha i forsvaret. De er gode nok for Premier League, men ikke gode nok for United.

Jeg kunne tatt med flere i samme slengen, men dere skjønner poenget. De eneste spillerne i dagens United jeg mener holder det nivået de bør, eller har potensialet til å kunne havne der, er:

* Wayne Rooney. Kanskje den viktigste spilleren i United i dag. Jobber i begge ender av banen, scorer bra med mål, setter opp nesten like mange. Fremtidig kaptein, helt klart.

* Robin van Persie. En målgarantist. Har ikke helt vært seg selv i år, men det skyldes både skader og et United-lag som kollektivt sett har kollapset. Med de rette spillerne rundt seg er han en spiller i verdensklasse.

* David de Gea. Hadde det ikke vært for ham, kunne United ha tapt enda flere kamper i årets sesong enn de faktisk har gjort. Gjør sjelden tabber. Mangler kanskje litt på rekkevidde og skremselsfaktor a la Schmeichel, men han er en matchvinner.

* Adnan Januzaj. En uslepen diamant som kan bli hur bra som helst. Fart, teknikk, scorer mål. En mann for fremtiden.

* Phil Jones. Anvendelig spiller som har potensial til å kunne bli Uniteds kanskje aller beste midtstopper gjennom tidene. Også et kapteinsemne. Makaløs innstilling og modenhet, sin unge alder til tross.

Som dere ser: Vi er ikke engang i nærheten av et halvt lag. Det er ikke Moyes’ feil, han arvet dette mannskapet. Når det er sagt, så tror jeg andre managere kunne ha klart å få mer ut av United enn det han har gjort. Jeg tror Jose Mourinho, for eksempel, i større grad kunne ha klart å hente ut potensialet i hver enkelt spiller, fordi han er den er, fordi han vet hvordan man skal vinne. Moyes har ennå til gode å vinne et trofé (jeg regner ikke Community Shield som hans, selv om det var han som ledet laget). Mourinho ville kanskje ikke ha vært en Ferguson-faktor i garderoben, men jeg tror ikke han ville ha vært så veldig langt unna.

Når ting nå er blitt som de er blitt, tenker jeg at det ikke er noen god løsning – verken på kort eller lang sikt – å sparke David Moyes nå. Han har bare hatt halvannet overgangsvindu å jobbe med, og jeg er overbevist om at han har store visjoner om hvilke spillere han ønsker å hente til klubben. Kjøpet av Mata tyder på det.

Jeg tror heller ikke en spiller som Wayne Rooney, etter den turbulente sommeren og delvis også høsten han hadde, ville ha signert på en ny kontrakt hvis han ikke hadde visst at det var forsterkninger på vei. Rooney er en vinnertype, han er ikke fornøyd med å heve Premier Leagues feteste lønn når laget hans kjemper om en plass i Europa League.

Og det er ikke så mye som skal til for å snu ting rundt. Se hva som skjedde med Arsenal etter at Özil kom til klubben i høst. De færreste Gunners-fans hadde våget å tro at laget skulle være med og kjempe om ligagull etter at de åpnet sesongen med 1-3-tap hjemme for Villa. Så kom tyskeren, og plutselig spilte de ligaens kanskje beste fotball. Det tok ikke lang tid før de ledet serien. Igjen: psykologi. Optimisme og troen på det man gjør, spiller en veldig viktig rolle i fotball. Som ellers i livet.

Det er derfor jeg tenker: La resten av denne sesongen få surre og gå, og gi Moyes sommeren og høsten på å klare å snu dette rundt. Vi klarte aldri å hente oss inn igjen etter en turbulent start, og det ble vrient for oss å snu den negative trenden som bare har forsterket seg i løpet av sesongen. Jeg vil minne om at United faktisk ikke presterte så aller verst i begynnelsen, rent spillemessig. Vi slo Arsenal og Liverpool (cup), spilte uavgjort mot Chelsea – alle hjemme – og vi hadde god kontroll defensivt. Det er dessverre ikke tilfelle nå lenger, og selv om hovedansvaret hviler på David Moyes, er jeg ikke villig til å legge all skyld på ham.

Jeg tror sommeren som kommer, vil bli enormt spennende sett med United-øyne. Moyes har gjentatte ganger sagt at han skal bygge opp et nytt lag. Hvis han virkelig mener det, hvis signalene avisene er mettet med hver eneste dag har noe som helst rot i virkeligheten, så tror og håper jeg mye vil se annerledes ut når fotballen begynner å rulle igjen til høsten. Da blir vi kvitt daukjøttet. Da får vi inn nye og bedre spillere. Da kan årets skallebank forhåpentligvis være kurert slik at optimismen igjen kan råde på Drømmenes Teater.