Supporterklubben er for supportere, og derfor ønsker United.no å teste ut leserbrev som en ny del av nettsiden. Takhøyden er stor, men united.no forbeholder seg retten til å avgjøre hva som kommer på trykk og ikke. Det er også et krav at man argumenterer godt for det man mener, og du må tåle at andre kommenterer innlegget ditt.
Leserbrev kan sendes til [email protected]. Du må oppgi fullt navn og alder, og fortelle hvor lenge du har vært fan. Du må også fortelle hvorfor eller hvordan det skjedde.
Send gjerne også reisebrev eller skildringer med bilder. Det tar vi VELDIG GJERNE imot.
I dag publiserer vi et leserbrev fra 27 år gamle Peter Henriksen, som har vært United-fan i rundt 20 år. Interessen hans tok av da Gary Pallister scoret to mål mot Liverpool med hodet, og han reiste for første gang til Old Trafford i forbindelse med hjemmekampene mot Aston Villa og Bayern München.
Annonse
Dette leserbrevet ble sendt til oss mellom de to kampene, og du kan nå lese om hvordan han opplevde sin første tur til drømmenes teater.
Førstegangstur til Old Trafford, Manchester
Fra det øyeblikket du har bestemt deg og til du har bestilt billetten kan det gjerne gå flere måneder før drømmen er en realitet og du står på trappene til drømmenes teater. For min del var det ikke sånn.
Hjemmekampen mot Aston Villa var Henriksens første United-kamp.
Fredag 21.03.14 begynte vi å undersøke mulighetene for permisjon fra jobb, lov fra kona, utsette møter og annet som fulgte med. Utrolig nok klaffet alt sammen for oss begge, og samme kveld var i gang med å finne hotell, fly og billetter til reise. Aston Villa og FC Bayern hjemme stod på menyen, en kombinasjon det var umulig å si nei til, da Aston Villa skulle være en overkommelig motstander der muligheten for tre poeng kanskje er større enn at vi skal få et godt resultat mot FC Bayern. Samtidig er det noe spesielt med Champions League og Old Trafford. Når det i tillegg serveres en motstander av ypperste klasse, ja kanskje verdens beste klubblag for øyeblikket, da vet man at stemningen kommer til å bli elektrisk.
Syv dager ventetid var altså det vi hadde fra vi bestilte til avreise. Fantastisk! En spontan reise, men samtidig en godt planlagt reise, da det er i bakhodet på alle Manchester United fans fra man er en liten gutt. Vi har snakket om det i så mange år. «Skulle ha reist»… Fredag 28.03.14 er vi på flyplassen i Tromsø. Fortsatt relativt avslappet. Lars har vært en gang før allerede, men jeg ser og føler den samme gnisten og gleden som en førstegangsreisende. Man blir vel aldri helt vant til at man skal til OT? I hvert fall er det det jeg tenker nå når jeg skal ut på reise.
Uvirkelig…
Du har flybilletten i hånda. Det står Manchester på den. 11.05 skal vi være framme. Likevel, selv med beviset i hånda, så sitter jeg med en følelse av at det hele er uvirkelig. Som en drøm.. Jeg klarer ikke å ta inn over meg at jeg faktisk sitter på flyet fra Stockholm til Manchester. Dette er siste fly, når jeg nå trør av så er jeg på engelsk jord. Jeg skal puste av den samme lufta som Sir Matt Busby, Sir Alex, Giggsy, Cantona, George Best, Charlton, Rooney, Becks og alle andre helter som har akslet den røde trøya.
Flyet lander 11.05 som planlagt, og det er avspark 12.45 engelsk tid. 1 time og 40 minutter etter at vi har landet så skal vi være på OT. Vi tar første og beste taxi fra flyplassen til Chester Hotel & Restaurant der vi dropper bagasjen og marsjerer bort til Old Trafford. Vi bor et steinkast unna. Når vi står opp om morgenen så kan vi se ut av vinduet og se West Stand. Fantastisk beliggenhet, og akkurat det vi ønsket når vi reiste. Gangavstand til Old Trafford.
Annonse
Old Trafford
OLD TRAFFORD: Noe helt annet enn Alfheim, ifølge innsenderen.
For en kar som har vært på Lerkendal og Alfheim som de to største, så er Old Trafford en helt annen verden. Det er mektig. MANCHESTER UNITED lyser i store røde bokstaver mot meg. Som sett på TV. Gåturen fra Chester Hotel, opp gaten Sir Matt Busby Way er en fantastisk opplevelse på kampdag. Det er folk overalt. Alle med et felles mål. Vi skal inn på Old Trafford for å heie fram United. Man tar seg selv i å smile hele tiden. Det ser nok ikke helt klokt ut der man går som en glisende idiot, men jeg klarte hvert fall ikke å la være. Man kan vel tenke med seg selv, og ha et slags mantra inni hodet som sier «play it cool», men det synes nok utenpå at dette er stort.
En stor skuffelse
Du har gått og gledet deg i en uke. Du er overbevist om at det skal bli en forrykende kamp. Av og til har man rett og slett bare «den følelsen». Der du vet at det skal gå veien, og at vi kommer til å vinne. Den følelsen hadde jeg, alt stemte. Helt til vi tok avspark og kampen startet. Aston Villa var hardtkjempende, og det så ut som det var et vanskelig prosjekt for United å komme seg over midtbanestreken. En enorm nedtur i forhold til de forventningene man har bygget opp i løpet av uka og kampdag. 0-1 etter 12 minutter og Westwood som målscorer. Første omgang var rett og slett grusom om vi ser bort i fra de lyspunktene det var med målene – spillemessig var det langt unna den standarden vi forventer av United.
Et blikk fra fortiden
FERGUSON: Andreomgangen var mer likt det vi ble så vant til under Sir Alex Ferguson.
Fotball er ferskvare. Vi har vunnet 20 PL titler, men det er historie. Den største feilen er å bli mett. Ferguson ble aldri mett, og kun på den måten kunne han fortsette å drive klubben framover mot den suksessen United har hatt siden starten av nittitallet. Andre omgang mot Aston Villa lignet litt på gammel storhet. Et Unitedlag som opprettholdt trykk og offensivt pågangsmot selv om vi var i ledelsen. Vi ville drepe kampen framfor å forsvare en 2-1 ledelse. Deilig å se, deilig å være med på.
Dessverre nådde vi ikke denne gang å lade opp på Bishop Blaize før kamp, men det er en mulighet til før Bayern kampen på tirsdag, og i skrivende stund er det nå bare 21 timer til kampstart mot Bayern. Oppladningen starter syv timer før kamp med allsang på Bishop Blaize. Det blir elektrisk. Det blir fantastisk. Håper bare resultatet også blir United verdig. Dette er drømmenes teater. Alt kan skje!!
