Leif Tore får Sir Alex-boka

I den forbindelse fikk Supporterklubben fem bøker som vi vil dele ut til dere medlemmer.

I boka forteller tidenes beste manager inngående om sine suksessrike år i United, og selv om pressen fokuserte på enkelte konflikter da de omtalte den engelske versjonen av boka som kom i høst, så er boka egentlig en lang og glad reise gjennom noen fantastiske United-år. Den er full av små historier som tidligere ikke er kjent. Er du United-fan – og har opplevd noen av eller alle godårene med Sir Alex – så er det en bok du bør få med deg.

For å vinne boka:

Det eneste som kreves er at du sender en email til [email protected] – hvor du forteller hva Sir Alex har betydd for deg. Vi kommer til å velge ut en vinner hver av de neste dagene om vil få tilsendt biografien, og vinnerbidragene vil publiseres. Det er kun betalende medlemmer som kan delta, så navnet ditt må altså være registrert som betalende medlem.

Du kan også:

Til deg som ikke tør å tro at du vinner boka, bare vil sikre deg eller ikke orker å vente  – så kan den bestilles nå fra nettbutikken vår her, og som vanlig er det medlemspris på 349,-for medlemmer. Den kan også kjøpes i bokhandlere over hele landet.

Fjerde vinner: Leif Tore Steiro Tanke

Min nye familie

Det var i 2005 det skjedde. Jeg – en 31 år gammel «gutt» – fikk en telefon fra en av mine beste venner.

– blir du med på guttetur til England og Manchester?

Min interesse for fotball frem til 2005 kan vel egentlig ikke beskrives med andre ord enn «ikke-eksisterende». Joda, jeg hadde vært på besøk hos gutta der det skulle sees fotball, digges pizza og knaskes potetgull. Men jeg var der heller for å nyte en herlig hjemmelaget pizza og fikk fint lite med meg av hva som skjedde på skjermen.

Etter en del heftige overbevisningsforsøk fra mine venner, og forsikringer om at de faktisk solgte øl overalt – til og med på Old Trafford – så ble svaret mitt til slutt et skeptisk «ja» til å reise. Allikevel følte jeg nok at prisen på kampbilletter var noe høy, regnet mot hvor mange pints man faktisk heller kunne kjøpe for de penga…

Ukene gikk, og det var tid for avreise. Mine venners begeistring og glede idet det nærmet seg avreise var for meg komplett uforståelig. Her skulle man reise fra Nord-Norge til Manchester og bruke mange, mange tusen kroner på å se noe de viser på TV hver helg? Som pub-elsker håpet jeg i alle fall at byen Manchester kunne gi meg en opplevelse verdt turen.

Hvor feil skulle jeg ikke ta?

Det var DER inne jeg først skjønte det. Selv om stemningen før kamp på pub var utrolig, var det først da vi gikk opp trappen og ut på tribunen at jeg først så at det lå mye mer bak dette enn en liten fotball-interesse.

I det vi stoppet opp og så utover Old Trafford, så ser jeg bort på mine venner. Var det tårer jeg så i øyekroken? Eller var det utslag av allergi? Jeg tar meg selv i å se ut over den storslåtte stadion, og blir grepet av storheten. På forhånd hadde jeg lest meg litt opp på United sin historie, og jeg skjønte der og da at mine venners utløp for følelser måtte bunne i noe mye, mye større enn en vanlig interesse for fotball.

Det å følge med reaksjonene til de rundt meg mens 1. omgang forløp gjorde også sitt til at jeg ble revet med. Latter, glede, utrop – og fortvilelsen da Newcastle satte punktum for omgangen med en ledelse på 0-1. I pausen var det kun snakk om hvordan United skulle slå tilbake, og ALLE var vi venner der vi sto – og alle visste at vi skulle slå tilbake. Ja, jeg sier VI, for jeg var omvendt. Fra å være en person som hadde null interesse for fotball, tok jeg meg selv i å ha en følelse jeg ikke hadde kjent før. En følelse av tilhørighet og det å være med på noe stort.

2. omgang var bare få minutter gammel da Rooney satte inn utlikningen i form at et fantastisk langskudd, og den stemningen som var på tribunen var bare helt magisk. Jeg har vel aldri fått så mange klemmer og «high-fives» fra så mange ukjente før. Og jeg var allerede medlem i familien. United-familien min.

Kampen endte med 2-1 seier etter Wes Brown sitt mål 15 minutter før slutt, og det å kunne gå ut av Old Trafford, syngende og hoiende etter sin første United-kamp, og i tillegg krone dette med seier – DET er en følelse jeg kjenner i kroppen den dag i dag. Men tro det eller ei: dette var allikevel ikke det sterkeste jeg opplevde på turen!

En tur til Old Trafford er selvfølgelig ikke komplett uten en tur innom museet. Det å kunne gå rundt i timevis å bare suge til seg historien til verdens største klubb var helt magisk. Jeg lot meg imponere av sølvtøy-samlingen. Jeg så filmer av, og leste meg opp på gamle United-storheter. Og jeg gråt da jeg sto i München-utstillingen og forsto hvor fantastisk historien til United er…

Men noe av det aller største for meg var oppdagelsen av Sir Alex Ferguson, og hvor enormt mye han har betydd for klubben.  En mann med unike verdier, og som ALLTID setter klubben fremst: ingen skal være større enn Manchester United! Måten han har drevet klubben på kan kun beskrives med ett ord: LEGENDARISK. Vi snakker her om en mann som har hatt stålkontroll på verdens største klubb, og som ikke har nølt med å sparke store stjerner rett ut dersom han følte at de ikke ga alt for trøya. Det skal være en ÆRE å spille for Manchester United, og den spiller som ikke forsto det hadde ingen ting i vår klubb å gjøre. Hvor mye kan vi ikke lære av den store mannen i livet vårt utenfor fotballen? Engasjement og følelser er så utrolig viktig både i våre jobber og i vårt privatliv.

Så sånn kan det gå: en liten guttetur til Manchester endret store deler av livet mitt. Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet reise ofte på besøk til Drømmenes Teater for å se laget mitt spille, og hver gang er et museums-besøk obligatorisk. Mange har kalt meg «medgangssupporter», siden jeg ble frelst i den største perioden Manchester United har hatt. Men de aller fleste stilner da jeg forteller min historie: En historie som ikke begynner med at man plukker seg et lag på toppen av tabellen. Min historie begynner med følelser, og disse følelsene vil jeg alltid ha.

Sir Alex vil alltid ha den største plassen i hjertet mitt på grunn av den innsatsen han har lagt ned i klubben, og fordi han har vist oss at man SKAL vise følelser i fotball.  Med sin aura og væremåte har han ledet klubben til å bli verdens største klubb, og det skal vi fortsatt være i fremtiden også.

Tusen takk, Sir Alex, for alle de fantastiske opplevelser du ga oss, og for at du har vært med på å omvende meg.

«We’ll keep the Red flag flying high, ‘Cos Man United will never die.»