Krigen om Fred

Det 19 år gamle talentet smiler til fotografen.

Hvor komfortabel han er med å posere foran kamera er vanskelig å slå fast, men seks år senere har han i alle fall lagt ut 700 bilder på Instagram, de fleste av dem av seg selv.

Det krusete håret skjules av en hvit og litt for stor caps, som alltid med bremmen vendt bakover. En kraftig tannregulering setter unektelig sitt preg på det brede smilet og glinser i kamp med en øredobb og et halskjede. Den svarte skinnjakka forteller oss at det ikke er årets varmeste dag i Porto Alegre.

Denne høstdagen i 2012 intervjues 19-åringen av TV-stasjonen Globo Esporte sammen med sin mor, Roseli, som fire år tidligere ble med sønnen de 170 milene sør til det som er hovedstaden i delstaten Rio Grande de Sul. Hun er den eneste som bruker hans egentlige navn, Frederick. Roseli husker fortsatt hvordan hun og mannen var uenig om hva de skulle kalle sitt første barn. Hun vil gi ham det samme navnet som den nydelige gutten til frisøren hennes, mens farens ønsket seg «Délion». Til slutt fikk Roseli viljen sin.

Det er imidlertid ikke Frederick den brasilianske unggutten lyder ved 19 år senere.

– Det er Fred – bare Fred! sier fotballtalentet når moren svarer på spørsmål fra reporteren.

På dette tidspunktet har han nettopp slått gjennom i Internacional med full kraft. Ten­åringen har vunnet alt som vinnes kan med junior- og reservelaget og blir av mange sett på som den naturlige arvtakeren til Oscar, som ble solgt til Chelsea noen måneder tidligere.

– Jeg ser ikke på meg selv som en erstatter for Oscar. Jeg har mye å forbedre. Vi er kanskje like på noen områder, men vi er forskjellig. Han har større ferdigheter, mens jeg er bedre defensivt, sier Fred i intervjuet med Globo, samtidig som han innrømmer at han gjerne spiller med Chelsea på FIFA 2012 nettopp på grunn av at Oscar og Ramires spiller for den engelske storklubben.

Det er akkurat et sånt eventyr Fred drømmer om.

– Du er nødt til å tenke stort. Det var slik jeg kom meg hit, har han sagt i et intervju med klubbens nettsted to år tidligere.

Prologen til Freds eget eventyr i Manchester er nemlig i den dramatiske sjangeren.

En historie som har både bestefedre, klubbpresidenter og broren til Ronaldinho på rollelisten.

Bar murstein for bestefar

Bakgrunnen til Fred i Brasil stemmer ikke helt med den europeiske forestillingen om hvordan brasilianske teknikere blir til verdensstjerner. Oppveksten i Venda Nova, en seks timer lang kjøretur nordover fra Rio de Janeiro, bærer preg av enkle kår, men ingen nød. Roseli sender sønnen på teatertimer med håp om å få en skuespiller i familien, men det eneste Fred gjør på fritiden er å spille fotball og hjelpe bestefar Gersino med oppussingen av huset.

– Jeg bar mursteiner og sånne ting, forteller Fred.

Som femåring begynner han på den velkjente fotballskolen til Éder, som herjet på det brasilianske landslaget på 1980-tallet og fikk kallenavnet «kanonen» for et av VM-historiens hardeste skudd. Fred spiller i alle posisjoner, bortsett fra som keeper – fordi han er for god med ballen i beina – og i forsvar – fordi han er for liten og tynn.

Når fotballskolen etter hvert legges ned, går han over til å spille futsal ved Magnum College, akkurat som blant andre Philippe Coutinho og Ander Herrera gjør på samme tid i henholdsvis Rio de Janeiro og Zaragoza.

Livet er likevel ikke en dans på roser for familien, og enkelte ganger går Fred glipp av treningene fordi han rett og slett ikke har råd til transport. Han får mye hjelp av Enderson Moreira, som senere blir Freds trener på reservelaget til Internacional.

– Helt siden jeg var liten, har målet mitt alltid vært å bli en fotballspiller. Jeg skylder min bestefar alt. Han har heiet på meg siden jeg var fem år gammel, sier Fred.

Kuppet av Assis

Etter hvert hentes den talentfulle brasilianeren til Atlético Mineiro, det største laget i hjembyen Belo Horizonte. Fred spiller både venstreback og midtbane og er høyt verdsatt av klubbens akademi.

Så høyt at klubben sitter klar med profesjonell kontrakt når Fred fyller 16 år. Den signerer han aldri.

I stedet ender Fred i Porto Alegre, en klubb som ligger helt nede ved grensen til Uruguay, langt fra det lille nabolaget i Belo Horizonte.

Mannen bak «kuppet» heter Roberto de Assis Moreira og er best kjent som Ronaldinhos bror og agent.

Assis styrer Porto Alegre og har vært oppmerksom på Fred en god stund. Tidligere har til og med Ronaldinho snakket med den unge gutten og gitt ham noen tips på veien. Atlético Mineiro er på sin side ikke spesielt fornøyd med måten de mister Fred på, men det er det som skjer ett år senere som virkelig setter fyr på konflikten.

Bråk og beskyldninger

Etter bare ett år i Porto Alegre, en liten klubb som i dag er oppløst, signerer nemlig Fred for Internacional. Rasende over at én av ligaens konkurrenter nå plutselig sitter på et talent de har utviklet, går Atlético til angrep.

De føler seg lurt og hevder at spillerens agent hadde garantert at Fred ville signere kontraktsforslaget, men at Assis stjal 16-åringen fra klubben ved å tilby penger til hans familie.

Beskyldningene mot Assis handler om at agenten forer Internacional med unge talenter ved å bruke lille Porto Alegre som en slags mellomstasjon.

Sammen med blant annet São Paulo, som opplevde en lignende situasjon med Oscar noen år tidligere, går Atlético til sak mot Internacional.

I et intervju med UOL beskylder daværende president i Atlético, Alexandre Kalil, klubbeier Assis for å stjele brasilianske talenter ved bruk av tvilsomme metoder.

– Inter må lære seg at de ikke kan stjele spillere. De har gjort det til en vane og gjør bare narr av deg når du klager. De gjorde dette med meg ved hjelp av Assis, Ronaldinhos bror, sier Kalil, som i dag er ordfører i Belo Horizonte.

– Kontrakten til Fred var i ferd med å løpe ut. Assis kom på banen og tilbød penger til hans familie og tok spilleren. Han opererer for Inter. Han sier han er en «gremista» (en tilhenger av fotballklubben Grêmio, journ. anm.), men han tar spillere fra andre lag og bringer dem til Internacional.

Assis mener på sin side at Fred var klubbløs da han hentet 16-åringen til Porto Alegre og at han derfor ikke har gjort noe galt. Han får også støtte av Inter-styret i sin forklaring om at han ikke har noen forbindelse til klubben.

– Spilleren kom til oss uten at han var bundet til noen annen klubb. Jeg fikk ikke en spiller fra Atlético, jeg var ikke i nærheten av Belo Horizonte, og jeg hadde ingen intensjoner om å såre noen. Jeg kan ikke holdes ansvarlig for at Atlético ikke beholdt spilleren, sier Assis.

– Han var en «fri agent» med store kvaliteter, så jeg kunne ikke la den muligheten glippe. Inters interesse kom etter at han hadde vært hos oss i ett år.

Selv er Fred ordknapp om den kontroversielle overgangen under intervjuet med Globo, men legger ikke skjul på at han ikke angrer på noe som helst.

– Inter er et av de beste lagene i Brasil. Atlético er ikke langt unna, men jeg er glad for at jeg kom hit.

Konflikten huskes den dag i dag, men realiteten er uansett at Fred blir en kjempesuksess i sin nye klubb.

Riktignok spiller han bare rundt 50 førstelagskamper, men det finnes 140 millioner grunner til at Inter kan prise seg lykkelig for at de fikk tak i talentet fra Belo Horizonte som ble solgt til Shakhtar med enorm fortjeneste.

Argentinsk fotball

Internacional defineres på mange måter av Grenal-derbyet – lokaloppgjøret i Porto Alegre som av mange regnes som det heftigste i Brasil. Byen med rundt 1,5 millioner fotballfrelste innbyggere er delt i to – de røde fra Internacional og de blå fra Grêmio.

Utspringet for rivaliseringen har bakgrunn i klasseforskjeller, men i dag er det en annen kulturell faktor som gjør lokaloppgjøret unikt i Brasil. På grunn av beliggenheten står Sør-Brasil på mange måter kulturelt uavhengig av resten landet. Porto Alegre ligger for eksempel nærmere Montevideo og Buenos Aires enn São Paulo og Rio de Janeiro. Derfor stammer mange av tradisjonene i det sørlige Brasil fra Uruguay og Argentina – også når det gjelder fotball­ideologi og supporterkultur.

Derfor kan Internacional minne mer om Boca Juniors og River Plate enn andre brasilianske lag som Flamengo og Corinthians.

– Et vanlig syn på fotballen i Porto Alegre er at den er mer fysisk, hardere, tøffere, mer defensiv og mer kynisk enn i andre deler av landet, og skiller seg dermed fra den klassiske europeiske forestillingen om hva brasiliansk fotball er, sier journalist og Josimar-skribent Marius Lien, som nylig har gitt ut «Mirakelet i Marseille», en bok om VM-kampen mellom Norge og Brasil i 1998, til United- Supporteren.

Samtidig skal vi ikke glemme at én av fotballhistoriens beste ballkunstnere, Ronaldinho, ble utviklet i Grêmio, som altså er Inters byrival.

Det tekniske registeret var også en av Freds største styrker da han kom til Internacional i 2009, og heller ikke han lot seg skremme av de røffe arbeidsforholdene.

– Fansen setter pris på at laget spillet mer fysisk og argentinsk, men til tross for den tøffe fotballen, endret ikke Fred seg i det hele tatt. Han var fortsatt den kreative spilleren som kunne slå pasninger med begge føtter og drible av flere mann, forteller den brasilianske journalisten Marcus Alves til United-Supporteren.

Gullgutten

Mannen som fikk ansvaret med å forvalte talentet til Fred var André Jardine.

Til tross for en viss språkbarriere, forteller klubbens tidligere juniortrener gladelig om sin gamle elev når United-Supporteren tar kontakt med Jardine.

– Fred har alltid vært en fantastisk gutt. Veldig ydmyk, alltid munter, målbevisst og fokusert. Jeg visste alltid at han kom til å nå langt, sier Jardine.

Sammen med den jevngamle spissen Eduardo Sasha, som i dag spiller for Santos, er Fred den store drivkraften i Inter-laget til Jardine som feier over all motstand og vinner det meste som vinnes kan på juniornivå.

Sasha scorer målene, mens Fred både er lagets motor og kreative kraft.

– Det var et lag som var veldig kompakt og aggressivt. Vi likte å presse motstanderen høyt og holde på ballen når vi fikk tak i den, erindrer Jardine, som i dag er assistenttrener i São Paulo.

Det er imidlertid ikke bare på laget til Jardine han markerer seg. På én sesong vinner Fred seks trofeer med tre forskjellig Inter-lag – U17-, U20- og B-laget. Etter 2010-sesongen lager Globo en reportasje om den nye gullgutten og sammenligner tenåringen med en bokser som tar alle mesterbeltene på rekordtid.

– Han trengte ingen form for hjelp. Han har alltid vært veldig intens og smidig i måten han spiller fotball på, så han tilpasset seg fotballen i sør raskt, forteller Jardine til United-Supporteren.

– Jeg brukte ham i to posisjoner. Som en sentral tier med frihet til å bevege seg ut på begge kantene, samtidig som han skulle sett press på motstanderen med masse energi. Han var også høyreving, der han hadde friheten til å utfordre motspillere én mot én. Han var veldig god i begge rollene.

«Motorzinho»

Mye av nøkkelen bak suksessen i 2010-sesongen er at Fred opptrer i den samme rollen i alle tre lagene og dermed vet nøyaktig hva han skal gjøre til enhver tid. På denne tiden spiller alle Inter-lagene med samme formasjon, 4-2-3-1, og samme system, uansett nivå.

Derfor blir også overgangen til førstelaget halvannet år senere mindre utfordrende for 19 år gamle Fred, det til tross for at det er en tøff oppgave å spille seg inn på laget.

Samme sesong som Fred dominerte på junior- og reservenivå, hadde Inter vunnet Copa Libertadores, Sør-Amerikas svar på Champions League, for andre gang i klubbens historie. Fire år tidligere hadde de i tillegg slått selveste Barcelona med erkerivalen Ronaldinho i finalen i verdensmesterskapet for klubblag.

Det er med andre ord tøff konkurranse, men Fred blir raskt en supporteryndling. Det eneste han sliter med er den lave temperaturen i Porto Alegre. Parallelt med gjennombruddet studerer han idrett på universitetet etter oppfordring fra Roseli, som også har kontroll over økonomien hans.

Som tidligere nevnt, er det mange som trekker paralleller mellom Fred og Oscar, som på dette tidspunktet er på Stamford Bridge.

Men etter hvert som 19-åringen tar nye steg og nærmer seg førstelaget, ligner han mer og mer på Tinga, som vant Copa-tittelen med Inter i både 2006 og 2010 og har en fortid i Sporting Lisboa og Borussia Dortmund.

Tinga er lagets motor og viktigste brikke. Fred har den samme tilstedeværelsen og evnen til å være «overalt», i tillegg til at han er rask og dribleglad.

– Med «motorzinho»-stilen sin har det dukket opp en ny Tinga i Beira-Rio, skriver avisen Gaú­chazh, mens Fred selv beskriver seg selv på følgende måte overfor Globo.

– Jeg har en kombinasjon av fart og ferdigheter, og jeg liker å bryte opp spillet til motstanderen. Det er enkelt når du har de egenskapene. Jeg ser også på meg selv som en god pasningsspiller.

Den eneste utfordringen er vekten. Fred er fortsatt tynn og spinkel, noe som ifølge moren er fordi han aldri sover. Han klarer seg likevel godt, og legger etter hvert på seg to kilo muskler.

– Fotballen i Minas Gerias er definitivt annerledes. Her er det mye mer fysisk og tøffere. Der jeg spilte tidligere fikk jeg mer tid og rom til å behandle ballen. Dersom jeg bruker like lang tid i Inter, er motstanderen der med en gang. Jeg har lært meg å tenke raskt, sier Fred til klubbens nettsted.

Dunga-katalysator

Skjebnen vil ha det til at Fred scorer sitt første mål på førstelagsnivå mot nettopp Atlético Mineiro i et 1-3-tap i hjembyen i 2012.

– Jeg scoret tre mål og hadde noen gode kamper, men det jeg husker best er de 45 minuttene mot Atlético, sier Fred etter sin første sesong på A-laget.

I løpet av den relativt korte tiden hans i Internacional er det en rekke trenere innom. Bare i 2011 og 2012 har seks forskjellige brasilianere hovedansvaret. Den sjuende er den personen som har hatt størst innflytelse på utviklingen til Fred skal vi tro dem som fulgte ham tett i Brasil.

Det blir nemlig virkelig fart på sakene når tidligere Brasil-kaptein Carlos Dunga vender tilbake til klubben der han startet karrieren i 1980. Han leder riktignok ikke Inter til mer heder og ære enn en tittel i delstatsmesterskapet, men for Freds vedkommende er endringen kjærkommen.

– Under Dunga blir han det vi i Brasil kaller en «faz tudo» – en anvendelig spiller som kan utføre flere forskjellige oppgaver på banen, forklarer journalist Marcus Alves til United-Supporteren.

Fred er med andre ord i ferd med å utvikle seg til den spilleren Manchester United skal punge ut 50 millioner pund for seks år senere.

– Fred kommer til å få alles oppmerksomhet i Manchester United med sin mobilitet og kreativitet. Han er en spiller som jobber for laget, samtidig som han har nok talent til å avgjøre kamper, spår tidligere juniortrener Jardine.

I form av trofeer uteblir imidlertid suksessen i Inter. Fred er aldri i nærheten av å vinne like mange titler som han gjorde på én sesong som juniorspiller, men får i alle fall med seg to seirer i delstatsmesterskapet før han starter sitt eget europeiske eventyr i Shakhtar.

Kanskje blir det mindre dramatikk og flere trofeer i Manchester United.

Kilder: Theculturetrip.com, Globo Esporte, Internacional.com.br, UOL.com, Gauchazh.com.br, Marcus Alves.